TIl dere som er i forhold..

[spinnwild]

Jeg har vært gift i godt over 20 år, vært sammen i nesten 30 år.

Jeg har aldri vært forelsket i noen andre enn min mann. Jeg har heller ikke vært betatt av noen, bortsett fra de første par årene inn i ekteskapet da jeg fant en annen mann ganske interessant. Det var kun en interesse for hans væremåte, tankegang og syn på livet. Det var veldig forfriskende. Det var vel aldri følelser, bare interesse.

Min filosofi er at man forelsker seg i en personlighet. Det vil si at når man finner en person som er akkurat det man har drømt om å finne, så er man solgt for denne personen.

Og det fins ingen like personligheter, så det er ikke mulig å forelske seg i en annen personlighet hvis du allerede har forelsket deg i en.

Dette forutsetter at du kjenner deg selv og vet hva du er ute etter. Det er kun mulig å forelske seg i flere dersom du ikke enda vet hva du ser etter. For da vil mange EGENSKAPER være tiltrekkende hos forskjellige folk. Ikke en hel personlighet.

Det er selvfølgelig rom for ting man ikke liker ved alle personligheter man møter, selv den man har forelsket seg i. Men igjen, det er sånne ting man må forutse og regne med fra før av slik at hvis man likevel har forelsket seg så har man forelsket seg i de gode og dårlige sidene ved samme personlighet.

Hvordan forklarer du polygami?

[Gjest HD]

Hvordan forklarer du polygami?

Nå er ikke polygami synonymt med mulig å elske flere på en gang. Polygami betyr å være gift med flere. Det betyr ikke at man elsker flere.

[Gjest Consensio]

Nå er ikke polygami synonymt med mulig å elske flere på en gang. Polygami betyr å være gift med flere. Det betyr ikke at man elsker flere.

Og mange polygamister (?), iallefall i moderne tid, gifter seg med andre fordi de elsker dem.

[Anglofil]

Hva som er normalt eller ikke er jo opp til hver enkelt. Jeg blir ikke betatt eller forelsket når jeg er i et forhold.

Mvh Yvonne

[Gjest Survival]

Jeg tror at de som sier at de ikke blir betatt i forhold, lyver til seg selv. I hvert fall mange.

[Mrs. Morgan]

Jeg mener at når man er betatt: Tenker en del på personen, syns han/hun er veldig sjarmerende, kjekk o.l., kribler i magen når han/hun er i nærheten osv. Men har ikke behov for å ta kontakt og har heller ingen problemer med å aldri se han/hun igjen.

Forelskelse derimot: Samme som over, men ønsker også å ta kontakt. Klarer ikke å la vær å lure på hvordan det kunne blitt med den personen, savner han/henne etter å ikke ha sett personen på en stund. Følelsene forvirrer, man begynner å tvile litt på kjæresten. Sånne ting mener jeg, da er følelsene gått så langt at man har blitt forelsket i en annen.

Jeg selv har vært betatt. Men bare det. Jeg så han hver eneste dag fordi han gikk i klassen min siste året på videregående. Da jeg gikk første året var jeg singel, og fra dag èn hadde vi øyenkontakt. Etter et halvt år møtte jeg min nåværende kjæreste og siden da har jeg vært busy. Andre året så jeg nesten ikke til han, men når jeg først så han kriblet det litt i magen og når vi hadde øyenkontakt merket jeg at det var noe spesielt der. Men hadde aldri behov for å gå bort og snakke til han.

Da tredje året kom visste jeg at vi skulle begynne på samme linje, men håpet på at vi ikke kom i samme klasse. I første omgang gjorde vi ikke det. Men bare en uke senere eller noe, ble det litt endringer i klassen og mens en gutt gikk ut kom selvfølgelig han inn. I MIN klasse og skulle være der resten av året. Supert haha! Det var ikke fordi jeg var redd for å få følelser osv, men jeg syns det er så skummelt hver gang jeg ser han. Kroppen min blir helt rar...

Uansett, vi snakket såvidt hele året. En gang kom vi i samme gruppearbeid og da snakket vi litt. Men jeg utviklet aldri følelser for han. Jeg har ikke sett han siden skoleavslutningen (har flyttet) men jeg husker den dagen godt. Siste gang vi så hverandre var vi ute, og jeg gikk forbi han. Øyenkontakten vår var bundet til hverandre helt til man ikke kunne se på hverandre lenger. Thats it.

DA, når jeg visste at jeg størst sannsynlig aldri ville se han igjen, DA kjente jeg et lite stikk. I noen sekunder lurte jeg på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde blitt kjent med han før jeg møtte kjæresten min. Eller etter også selvfølgelig. Men de sekundene gikk fort bort og siden da har jeg ikke brydd meg.

Jeg mener da at jeg bare var betatt. Hadde jeg vært forelsket, ville jeg ikke kunne la det gå. Det klarte jeg ikke med min nåværende kjæreste ihvertfall. Det var et punkt der kjæresten min og jeg nesten ikke snakket med hverandre lenger og jeg følte håpet nesten var ute, jeg fikk panikk og ville absolutt ikke la det forsvinne. Det er forelskelse. Jeg tok kontakt og sa bestemt at NÅ skal vi ut på date. Haha, ikke noe problem fra hans side og jeg har takket meg selv siden da. Tenk hvis jeg ikke tok initiativ a... Skummelt å tenke på.

OISANN dette ble langt gitt!

[Gjest Gorgonzola]

Jeg blir betatt stadig vekk, det er så mange snasne, morsomme, hyggelige, interessante, spennende og beint fram sexy kvinner, nesten overalt

Så langt kan jeg med hånda på hjertet bedyre at det ikke har gått ut over et eventuelt forhold i en grad som gjør at jeg har noe å skjule eller skamme meg over. Og da er det både greit og gøy.