Gå til innhold

Etterlatt av selvmord


Gjest Chikita

Anbefalte innlegg

Gjest Chikita

Ok,nå er nok jeg en grubler.Jeg analyserer mye rundt meg,og da jeg for endel år siden opplevde å miste en besteforelder(som sto meg veldig nær) i selvmord har jeg blitt mer oppmerksom på at min moren min nok også lider av depresjon.Jeg husker godt at hun i dagene etter selvmordet sa til meg at hun aldri kunne gjort noe sånt mot meg og at jeg aldri skulle bekymre meg for å miste henne på den måten.Likevel ble jeg,og er fortsatt skremt over å vite at hun er deprimert.Hun er dårlig til å snakke om følelser,så det er vanskelig å nå fram til henne med min bekymring.Jeg har ikke sagt det til henne direkte,men jeg har bedt henne ta kontakt med psykiater,noe hun gikk til en periode. Da faren min simulerte selvmord for noen år siden,ble jeg påny satt ut av spill.Vet ikke om han ombestemte seg,eller bare ønsket å sette en stuck i oss.Jeg opplevde å få tilbake mange av bekymringene mine rundt å miste noen på denne måten.Det å gå rundt og konstant være bekymret for mennesker man er glad i er ekstremt slitsomt,og tærer på meg både konsentrasjonsmessig og energimessig.Hvordan går man frem for å takle slike bekymringer,og tror dere det er reell bekymring eller er det bare et naturlig tankemønster for en som har vært igjennom dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Min mor har psykiske problemer, hun er veldig opp og ned og det svinger fort. I dårlige perioder skjer det ofte at hun går i hi og ikke svarer på tlf når jeg ringer, og hun kommer med "halvskjulte" trusler og antydninger. I slike perioder virker det som om hun ønsker at jeg skal være redd for henne. Jeg har opplevde flere selvmord i vennekretsen min, og jeg synes at hun oppfører seg svært egoistisk.

Tidligere var jeg veldig bekymret for hva hun kunne finne på, og jeg hadde konstant vondt i magen. Men så sa en klok mann til meg at jeg ikke kunne gjøre noe fra eller til uansett, så det er unødvendig å gå rundt å bekymre seg. Hvis min mor virkelig ønsker å ta selvmord, så gjør hun det uavhengig av hva jeg gjør. Dette hjalp meg mye.

Lev ditt eget liv, og ta ikke sorgene på forskudd. Det er mitt råd, det har funket for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er veldig forståelig at du bekymrer deg for dette, med de erfaringene du har fra tidligere og når du vet at foreldrene dine sliter/har slitt psykisk. Det ville nesten vært rart om du ikke tenkte på dette. Men så høres det ut som du tenker så mye på det at det går utover deg i hverdagen din, og da er det kanskje verdt å stoppe opp litt ved det. Det er jo noe ved å spørre seg selv hvilken funksjon en slik bekymring har og om den hjelper deg noe. Er det realistisk at du kan gjøre noe fra eller til, dersom en av dine nærmeste vurderer selvmord? Hvis ja, f.eks. å anbefale din mor å igjen kontakte helsepersonell dersom hun sliter, så bør du kanskje gjøre det, om ikke annet for din egen sjelefreds skyld. Og så forsøke å tenke at du har gjort noe og innse dine begrensninger i hva du kan gjøre. Hvis moren din er en du har et godt forhold til og ønsker tett kontakt med, kan du treffe henne så ofte som du syns du har tid og lyst til, og på den måten gi henne noen gode opplevelser. Evt. si at du er der hvis hun trenger et lyttende øre, hvis du syns det passer seg. Utover dette, tenker jeg at hun er en voksent menneske som til syvende og sist må ta ansvar for seg selv, og at det er utrolig viktig å se hvor ens ansvar for de rundt en stopper.

Om du forstrekker deg ved å gjøre og tilby mer enn du orker, eller ved å gå rundt og bekymre deg hele tiden, vil du jo fort bli så utmattet at du ikke er noen god støtte for henne eller andre heller. Så det er viktig å klare å sette grenser for både hva man skal gjøre for familie som sliter, og forsøke å lære seg å sette mentale grenser for hvor mye tid man skal bruke til å bekymre seg. Samtidig er det vel ikke så realistisk at du skal slippe bekymringene rundt dette fullstendig, men det høres ut som du bør og det skal være mulig å bekymre deg mindre. Og jeg tenker at det å jobbe mentalt med å plassere ansvar er et viktig poeng.

Når det gjelder om dette er bekymringer med realisme i seg, altså om du faktisk bør bekymre deg for dette, så kan jo ikke vi svare på det. Og det er heller ikke din jobb. Du kan spørre hvordan det går eller anbefale moren din å søke hjelp, men det blir umulig å tenke at du som datter skal vurdere hvor suicidal din mor er.

Har du noen du kan snakke med om dette? Det er tungt å gå med slike bekymringer alene, og om du ikke kan snakke med moren din, har du noen rundt deg som ikke sliter psykisk og som du bekymrer deg for, som du kan snakke med? Både for å lufte tanker rundt dette og få støtte for hvordan du har det? Noen ganger er det lett å tenke at man er egoistisk hvis man distanserer seg litt fra noen som har det tøft, og nettopp derfor kan det være fint å få høre at man ikke er det.

Det er vanskelige ting dette, og det høres vel lett ut å si "lev ditt eget liv", som personen over meg sier. Men det er faktisk mulig (jeg har også personlig erfaring med at disse tingene er kjempevanskelige, men fullt mulig å få et mindre anstrengt forhold til).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har på ingen måte sagt at det er enkelt. Men voksne mennesker må ta ansvar for sine egne liv, og det tjener ingen å vikle seg inn i analyser og grublerier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...