Hvordan komme seg videre??

[Gjest Anonymous]

Hei,

jeg velger å forbli anonym i dette innlegget, selv om jeg er fast bruker.

Har vært sammen med min kjære samboer i 2 1/2 år nå. Her i høst fikk vi skikkelig seriøse problemer. Hans x var blant annet inne i bildet og prøvde seg og ble kanskje litt "fristende" en liten stund. MEN jeg føler meg ganske sikker på at han ikke har vært utro mot meg. Dersom jeg velger å legge definisjonen på utroskap til fysisk kyssing osv... MEN jeg føler meg langt fra trygg på at han per idag har fortalt meg den hele og fulle sannhet. Og det er noe som plager meg ofte. Aner ikke om de traff hverandre mer en de to gangene på by'n som han har fortalt om. Den meste av kontakten besto av sms og telefoner. Hun kunne ringe eller sende sms til alle døgnets tider. Tror samboer'n min nøt den positive interessen hennes en periode, da vi hadde det som verst hjemme med krangler og dårlig kommunikasjon. Og akkurat det forstår jeg jo veldig godt. Etter et halvt år med problemer, hadde jeg vel mer eller mindre gitt opp hele forholdet vår. Og jeg var klar for å flytte. Kanskje det nettopp var derfor det "løsnet" og like plutselig som det ble vanskelig, begynte å bedre seg. I samme moment som x'en hans begynte å dempe på sms'ene, kanskje det var et par om dagen, så mindre og mindre.. Idag er det kanskje et par-tre i uke, og det kan jeg leve med. Men jeg "må" liksom innom mobilen hans og "kontollere", som jeg gjorde daglig i den vanskelige perioden. Den gangen fant jeg jo mye som han ikke fortalte meg, og det er jeg fremdeles redd for skal skje igjen. Har kjempeproblemer med å komme meg videre, gi ham tillit og stole på ham. Selv om vi faktisk kom oss igjennom denne vanskelige tiden. Det er et sår inni meg av skuffelser som har vondt for å gro. Har dere noen tips? Jeg elsker denne mannen så høyt at det nesten gjør vondt. Han vet at jeg har problemer med å takle denne x'en og kontakten de hadde og har, han vet at jeg har problemer med å "glemme" denne vonde perioden. Men han klarer liksom ikke "backe" meg opp heller. Vi har hatt det fint og mye bedre de siste 3 mnd og det gleder meg. Har spurt ham hva det var som fikk ham til å snu på flisa, og da sier han at han har tenkt seg om og vet hvor glad han er i meg og hvor mye han kan miste dersom forholdet skulle gå rett vest. Derfor har han visstnok skjerpa seg, og han prøver. Men så er det dette med mannfolk da, de har ikke alltid det nærhetsbehovet som jenter, de er ofte ikke like flinke til å uttrykke seg med ord og følelser... Uff, dette ble langt og rotete. Har så mye jeg ønsker å si, men mest av alt trenger jeg noen som kan fortelle meg hvordan i huleste man kan "glemme" eller legge fortida bak seg og kun se fremover. Det er jo ingenting annet jeg ønsker, enn å legge all min fokus på framtida med ham, ønsker å sørge for at han har det så bra at han ikke kommer i en slik "down-periode", som han har kalt det, en gang til. Jeg vet jo at et forhold kan ha dårlige og gode perioder, men hvor lenge er det akseptabelt at en slik dårlig skal vare da? Syns et halvt år var i lengste laget, og jeg VET at dersom han forandrer seg slik engang til, da er det slutten på forholdet vårt. Da vil jeg ikke mase, gråte, prøve å samtale eller kjempe for oss, jeg takler ikke en slik selvutslettelse en gang til. Da har jeg det bedre alene. Lett å si slik nå, men jeg har fremdeles denne vonde perioden så friskt i minne at jeg virkelig mener det.

Håper på noen tilbakemeldinger, er litt spent på om dere syns jeg er helt urimelig.

Klem TUSSI!

[Gjest Anonymous]

Jeg hadde også dette problemet en periode.

Vi hadde vært sammen i ca 1 1/2 år og jeg visste at han hadde slitt fælt etter at det ble slutt mellom ham og x-en.

Han fortalte meg alltid sannheten. En kveld kom han hjem og fortalte at hun hadde ringt ham på jobb, så noen dager senere hadde han ringt henne.

Etterhvert ble det faktisk slutt mellom oss. Han hadde ikke rørt henne, men han følte at det manglet noe i forholdet vårt.

Så en dag kom han tilbake. Han hadde snakket mye med henne og vært hjemme hos henne flere ganger. Så en dag hadde han innsett hvorfor det ble slutt mellom dem. Han hadde faktisk savnet meg og ikke funnet "mine" egenskaper i henne.

Det var vondt mens det varte, men jeg er ganske sikker på at forholdet hadde vært myyye dårligere eller over hvis han ikke hadde funnet ut av dette på den tiden.

Mitt råd er derfor å ta en dag av gangen. La han få tid til å sortere følelsene sine. Hvis du synes at det er for tungt kan det kanskje være en ide å ta en pause i forholdet. >Da finner begge ut hva dere vil!

Det høres kanskje håpløst og umulig ut, men det hjalp i alle fall oss. Nå er forholdet helt topp og har vart i 6 år. Eksen er ute av verden og han fant vel ut at gresset ikke er det spor grønnere på den andre siden.

[Cassandra]

Kjære Tussi!!

Det er så vondt å ikke ha tillit til den man er glad i. Når tilliten mangeler så er noe vesentlig i et forhold borte. Men det trenger ikke være borte for alltid. Slik jeg ser det, så bør din samboer la være å ha kontakt med sin x i det hele tatt. Det er jo en grunn til at hun er nettopp det, en X. Så sant man ikke har felles barn, så ser ikke jeg noen grunn til å tvi holde på fortiden slik han gjør.

Det vil være umulig for deg å opparbeide tillit til ham så lenge han fremdeles har kontake med henne. Tror jeg da. Jeg vet at jeg ville hatt problemer med det i alle fall.

Jeg sliter også med tillit til min kjære, men av en helt annen årsak, og jeg drev også å sjekket ham på "alle mulige" måter, men nå tenker jeg slik at jeg må velge å stole på ham til det motsatte er bevist, og da mener jeg ikke bevis som jeg har sneket meg til å finne. Jeg vet det ikke kommer til å bli lett, men det må være den biten jeg MÅ gjøre. Og min samboer, han må vise meg på sin måte at han elsker meg, og slik jeg kjenner ham så vet jeg hvordan han oppfører seg når han har det bra.

Det er veldig viktig at du fortsetter å kommunisere med ham, fortelle ham at du synes det er vanskelig å gi ham tillit igjen.

Det har ikke gått så lang tid siden dere hadde det dårlig. Jeg tror at du gradvis vil kjenne at mistenksomheten slipper taket. I alle fall så lenge du føler dere har det bra. Men det finnes ingen kur på hvordan gi tillit. Den andre personen må fortjene tilliten din......

Lykke til, Tussi!!12

[Gjest Anonymous]

Takker for to flotte svar..

Jeg er veldig enig i det du sier Cassandra, jeg sliter med usikkerheten på grunn av at han fremdeles har denne kontakten med x'en. Men han var jo venner med henne før han traff meg også, og jeg føler at jeg ikke kan nekte ham all kontakt. Så som jeg skrev, den kontakten de har nå, et par sms'er i uke, det føler jeg at jeg må og bør leve med. Til han går lei av hele jenta..

Du skriver også: "Og min samboer, han må vise meg på sin måte at han elsker meg, og slik jeg kjenner ham så vet jeg hvordan han oppfører seg når han har det bra." Kjempebra formulert, akkurat slike jeg føler det også. Det var også grunnen til at jeg skjønte noe var i ferd med å skje, han forandret seg fra å være en munter, positiv og kjælen samboer, til det stikk motsatte, og han ble kjempeinnesluttet. Magefølelsen min sa meg at noe var galt. Derfor begynte jeg denne "snikingen" på alt mulig. Og jeg fikk jo svar i mobilen hans før han innrømmet at hun interessert. SÅ magefølelsen min, den stoler jeg på!

Jeg håper at jeg, som du skriver, mister mer og mer av mistenksomheten min etter hvert. For det sliter meg nesten ut, omtrent like slitsomt å gå og tenke på "det som skjedde" som da vi hadde det dårlig. Jeg klarer liksom aldri slappe helt av og nyte forholdet vårt. Og dermed er jeg heller ikke like flink til å vise ham min kjærlighet...

Det er jo ingenting jeg heller vil, enn å gi av meg selv og mine følelser. Slik at han skal forstå hvor flott vi har det og enda bedre kan det bli.. Slik at sjansen for en sånn dårlig periode minsker.. Skjønner du/dere?

Klem fra TUSSI.

[Cassandra]

Ja, jeg skjønner deg så godt!! Det er akkurat slik jeg har hatt det også. Jeg har gått her og skult på min samboer og lurt på: forteller han meg sannheten, er han ærlig? Og en blir fryktelig sliten av slike tanker!! Radaren er på konstant!! Og når man er sliten så har en ikke overskudd til å ha det morsomt og godt... En vond sirkel med andre ord.

Derfor tror jeg at det aller viktigste i et forhold er kommunikasjon!! At du kan sette ord på følelser og tanker og at han har evne til å forstå. Og samme vei tilbake, så klart. Jeg tror på å IKKE utsette vonde samtaler, som vi kanskje veldig lett gjør.... Det er like godt å bare få det ut med det samme. For hvis jeg går i en uke og er utilnærmelig fordi jeg senser et problem, så blir den uken nok en ting å komme over når jeg tilslutt snakker om det opprinnelige problem. Skjønner du??

Jeg tror at når en har gjort slik at den andre mister tillit, så er redningen å snakke, snakke, snakke.... og finne på ting sammen. Være sammen, kose seg innimellom "slagene". Prøve i alle fall

Når det gjelder menn og kommunikasjon, så er det jo ofte et problem... Det er ikke alle menn som er så flinke til å sette ord på følelsene sine. Noen ganger opplever jeg at min kjære sier noe som han egentlig IKKE mener. Han bare klarte ikke å si hva han egentlig mente. Så det blir et detektiv arbeid for meg noen ganger å finne ut hva han tenker og føler...*s*

Å stole på magefølelsen din tror jeg absolutt du kan fortsette med. Jeg er også veldig intuitiv i forhold til min manns psyke. Og jeg har stort sett alltid rett. Ikke bare i at han har det vanskelig, men jeg vet stort sett uten ord HVA det er som er galt. Derfor vet jeg hva jeg skal spørre om når vi snakker.... Jeg sier: tenker du på det og det...? Er det og det litt vanskelig akkurat nå..?? Og han blir så glad for at jeg forstår ham uten at han trenger å si så mye...

Ta vare på de gode stundene. For de har dere nok selv om du har det litt vanskelig akkurat nå. Det gjør jeg i alle fall. Så tar jeg minnene frem når det er litt røft Og jeg tenker: han elsket meg forrige uke, så hvorfor i alle dager skulle han ha sluttet med det sånn i hui og hast... *ss*

Du klarer deg fint, synes jeg. Med tanke på alt som har skjedd.. Du elsker ham virkelig!! Han er heldig!!12

[Gjest Anonymous]

Hei nok en gang...

JA, jeg elsker ham, og er villig til å gjøre mye for å bevare dette forholdet..

Vet at det vil kreve mye arbeid og en stor posjon tålmodighet fra min side. Jeg vet også at kommunikasjon er viktig, men min samboer blir lei av all denne "pratingen", og så blir det oppfattet som mas. Dermed må jeg ta meg sammen, prøve å virke sterk og ha en litt "gir blaffen"-holdning ovenfor ham, for det funker!!

Tilliten får jeg jobbe litt med på egen hånd, samtidig som jeg kanskje kan bli flinkere til å forstå de tingene han gjør i hverdagen som han faktisk gjør fordi han vil vise at han er glad i meg.

I helgen skal vi på hyttetur med gode venner, jeg gleder meg enormt, og jeg skal virkelig vise ham hva han betyr for meg!

Takker for svar igjen, og håper andre som leser også kanskje vil dele deres tanker med meg. Har DU vidunder løsninger så fyr løs!

Takker også for KvinnGuiden og kjempeflotte sider. Blir nesten avhengig..

GOD HELG OG GOD 17. mai - feiring!

KlemZ

[Gjest Anonymous]

Hei!Jeg skrev innlegget "Kjærestens hemmeligheter", og føler at vi har litt av samme problem...Jeg forstår deg, og skjønner at det er fælt å ikke klare å være så hengiven man ønsker mot kjæresten sin, og gi han den gaven det er å stole på han. Jeg vil så gjerne gjøre det, men er redd for å bli såret igjen...

Men det er litt bittert og trist at det i det hele tatt er et problem at man ikke stoler på kjæresten fordi HAN har gjort noe som man har vanskelig for å akseptere, noe som han egentlig ikke burde gjort når han har en jente han er glad i. Når det er kjæresten som har skapt problemet, synes jeg det er litt rart at vi nesten føler skyldfølelse fordi VI ikke klarer å akseptere det! Hvis kjæresten vet at det går ut over tilliten mellom han og den nåværende kjæresten at han har kontakt med eksen, og at det faktisk slår tilbake på han selv at kjæresten hans føler seg trist og såret pga ting han har gjort, så er det litt rart at han ikke er villig til å "ofre" litt for å få et godt forhold. Jeg mener, hvem er viktigst, eksen eller kjæresten hans? Det hadde vært bedre hvis visse ting hadde vært ugjort, men når det nå er gjort, så synes jeg det ikke er urimelig at mannen prøver å lytte til kjæresten sin for å finne ut hva han kan gjøre for å få tilbake tilliten. Hvis det betyr at han burde kutte ut kontakten med eksen, eller kvitte seg med gamle minner etc, så skjønner jeg ikke hvorfor han ikke kan gjøre det hvis han virkelig er glad i den personen han er sammen med nå. For forholdet kan jo ikke bli noe "superforhold" hvis det er jenta som skal akseptere, tilgi, og kanskje gå imot sine egne prinsipper for hans skyld. Da tror jeg det bare vil føre til bitterhet, og at problemet ikke helt vil forsvinne.

Jeg tror det er viktig for deg at han FORSTÅR at det er vanskelig for deg å legge det bak deg, og at han ikke avviser deg selv om du trenger å prate om det om og om igjen.

[Gjest Anonymous]

HerreGuuuuuuuud!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Gjest Anonymous]

Hei

Hvem Anonym gidder skrive svar for bare å si "herregud"? Kan ikke folk la være å være så usaklige da?

Jeg startet denne tråden, og syns siste seriøse innlegg var full av følelser og tanker! Blir frustrert av sånne kommentarer!

Jeg / vi har hatt en fantastisk helg med masse kos og lite "hindringer". Det er slike stunder som bygger opp tilliten igjen og håpet stiger!

Han vet at jeg sliter, og at jeg elsker ham! At jeg virkelig vil dele resten av mitt liv med ham. Og som han også sier så er det ikke han sin jobb å få meg til å stole på ham. Jeg må jobbe selv, samtidig som han støtter meg! Han har blitt mye mer hensynsfull nå etter denne tunge perioden. Kanskje en slik periode måtte til før vi begge kan glede seg over hverdagen og ikke ta hverandre for gitt! Han vet hva han har i forholdet vårt, det var det som fikk ham på bedre tanker, hvorfor skal ikke jeg også kunne se det på den måten?

Har mange tanker i hodet, men akkurat nå er jeg beroliget og har gode følelser inni meg. Føler meg litt nyforelsket igjen, og nyter tilværelsen akkurat nå! En god dag, de mindre gode kommer nok igjen...

Klem TUSSI

[alice]

Hei.

Det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt er at du er en typisk "jente". Det er så dumt at vi kvinner skal legge oss flate når gutta blir fristet av andre, nei du skulle gitt faen og gått ut på byen og levd livet. DA hadde han kommet løpende som ei bikkje med halen mellom bena. Og det var jo da du ville flytte han kom tilbake, ikke sant? Nei, enkelte (alle?) mannfolk liker å bli dyrket, og det ble jo din kar ettertrykkelig etter hva jeg skjønner. Ønsker ikke å høres bitter ut, det er jeg ikke, har "bare" masse erfaring med et ekteskap som nå er i oppløsning, og hvorfor det? Jo, det skal være toveis kommunikasjon i et forhold: Man skal gi og ta. Når man bare gir og gir så stopper det en gang, man klarer ikke mer. Så jeg skjønner godt at du ikke vil igjennom en slik periode en gang til. Et råd på tampen: Lev livet litt for deg selv også, gå ut med venninner alene innimellom, skaff deg noen interesser som kanskje innebærer litt reising. Dette vil gi deg nye impulser og kontakt med andre mennesker!

Lykke til, klem fra Alice.