Veldig nedfor, og forstår ikke helt hvorfor...

[Gjest Gjest 27]

Jeg skriver dette innlegget først og fremst fordi jeg trenger å få det hele ut... Er usikker på om temaet psykisk helse er relevant for dette forumet, og om det er noen som i det hele tatt kan hjelpe, men det er i alle fall et sted hvor jeg kan få ut følelser og frustrasjoner...

Problemet er at jeg føler meg veldig deprimert for tiden. Har ekstreme humørsvingninger og blir lett irritabel/frustrert, og jeg (som vanligvis er ekstremt flink til å "holde masken") klarer ikke å kontrollere raseriet som til tider bare bobler opp i meg. Veldig utypisk meg. Sliter mye med stresshodepine, har hatt hodepine nesten konstant den siste måneden, enda jeg nå endelig har blitt kvitt det største stressmomentet i livet mitt (en stor masteroppgave jeg nettopp har fullført). Forstår derfor ikke dette helt...

Jeg har hatt faser der jeg har vært deprimert tidligere, og kjenner igjen mange av tegnene: Mangel på interesse for aktiviteter som vanligvis er lystbetonte, mangel på energi og en følelse av avmakt, behov for mye søvn, veldig varierende appetitt (spiser ekstremt mye noen dager og ekstremt lite andre dager) og selvfølgelig en følelse av tristhet og håpløshet. Forskjellen er at det har vært større ting som da har "trigget" de depressive periodene, som alvorlig sykdom i familien, manipulerende ekskjæreste osv. Jeg har altså hatt det mye verre enn jeg har det nå, sett utenifra, men likevel føler jeg meg veldig nedfor... Så jeg lurer litt på årsaken, men tror det kanskje kan være det at jeg føler meg litt demotivert. Jeg kjenner meg veldig sliten etter masteren og en tøff sommer, har aldri fått hentet meg skikkelig inn igjen. I tillegg føler jeg at så mange ber meg om å hjelpe dem om dagen med diverse ting de trenger, når jeg egentlig har mer enn nok med meg selv. Føler at jeg ikke får respekt og forståelse for at jeg har behov for å hente meg inn igjen, og har nå tatt en jobb som jeg egentlig hater bare for å gjøre alle rundt meg fornøyd og tjene penger. Føler at jeg går veldig på akkord med meg selv om dagen.

Før kunne jeg snakke mye med familien min, men akkurat nå har alle mye på hver sin kant. Det er derfor ingen som orker å høre på mine bekymringer. Har også kjæreste, men han bor for tiden utenlands, og det blir bare så feil å ta alt på tlf. Jeg prøver, men føler ikke helt at jeg får den responsen og støtten jeg trenger fra ham... Savner veldig en kjæreste som er til stede og kan stille opp. Jeg har venninner, men har nok aldri vært så flink til å la masken falle og vise "mitt sanne jeg" med dem...prøver som regel å opprettholde et inntrykk av at alt er bra, mye fordi de gjør det samme med meg, og fordi jeg ikke vil være en byrde.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg kan gjøre for å få det bedre. Jeg vet at jeg må søke flere jobber for å komme dit jeg vil, men kjenner meg som sagt veldig sliten og demotivert. Jeg går på p-piller, har gjort det lenge og vet at det er mange som reagerer negativt på merket jeg bruker (Yasmin). Så tror nok at noe av dette er hormonelt, men langt ifra alt, og jeg har jo gått på dem så lenge...har følt at humørsvingningene stabiliserte seg etter at jeg ble vant til å gå på dem. Dessuten vet jeg at man kan reagere ganske sterkt på å slutte også når man har gått så lenge på samme merke, så jeg er redd for hva det kan medføre dersom jeg slutter nå...

Dersom noen har noen tips/råd/erfaringer mottas det med takk...

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd flere ganger det du beskriver. Et par ganger i livet mitt har jeg vært så langt nede at jeg ikke har klart å komme meg ut av senga engang. Skal fortelle deg noe som kan være litt interessant: Jeg pleier alltid å lide av depresjoner om høsten/vinteren. Mest om høsten, vet ikke hvorfor, det er en overgangsfase. Denne type depresjoner kan ha en biologisk årsak, det vil si, de kan komme uten noen som helst grunn, og det er fordi hjernen ikke fungerer som den skal. Siden du forteller at du har andre grunner for å føle deg deprimert, kan det være at din årsak for depresjon ikke kommer fra hjernen din, men har eksterne årsaker. Uansett årsak, synes jeg at du skal søke hjelp med en lege eller noen som kan hjelpe deg. Jeg sier utifra erfaring. Jeg har vært så langt nede noen ganger og vet at ting kan bli verre, man ser ikke hvor dårlig man kan bli av depresjon helt til at man når bunnen... For å si det sånn, hvis du hadde kuttet deg dypt i fingeren, hadde du ventet på at den ble infisert før du drar til legen å søker om hjelp? psykiske helsen er like viktig som den fysiske, derfor synes jeg at hvis du virkelig føler deg dårlig nå, ikke vent noe lengere for å skaffe deg hjelp lykke til og beklager norsken min... men håper at det hjelper cheer up!

[Gjest Gjest 27]

TS her. Takk for gode råd, Gjest, og jeg er i utgangspunktet enig med deg. Men jeg har personlig ikke hatt så gode erfaringer med å oppsøke fastlege for depresjon. Jeg gjorde det en periode jeg hadde det skikkelig tøft (uff, høres ut som et skikkelig basket case;) ), og da satte han meg bare på antidepressiva. Følte ikke at det hadde noen positiv virkning på meg, og syntes ikke at han tok meg på alvor. Burde sikkert skifte fastlege, men det tar vel en måneds tid før overflyttingen blir registrert og man kan bestille time hos den nye legen...?

Har gått til psykolog tidligere og kunne nok ha hatt behov for å begynne med det igjen, men ventelistene er lange, så derfor har jeg hatt best erfaring med å gå privat. Har dessverre ikke økonomi til det akkurat nå, så tror jeg må vente til fast jobb er på plass. Men takk for råd og støtte!