Problemer med mor

[Gjest 17 år gammel jen]

Jeg vet det finnes personer i alle aldre på dette forumet, så jeg håpte jeg kunne få litt hjelp og tanker rundt forholdet mitt til mamma. Jeg er 17 år gammel jente. Mamma er 58. Jeg husker ikke hvordan jeg og mamma fikk et så dårlig forhold. Jeg har ingen minner med henne fra barndommen min. Virker som at jeg har glemt alt sammen. Ingen gode minner. Det eneste jeg husker, er minner fra barneskolen og oppover, hvor jeg har vært mye lei meg. Mamma presser meg på alle områder. Skole, venner, utseende, alt. Jeg blir aldri bra nok. Hun kan le av noe jeg har tatt på meg, si det er stygt og at hun blir flau av at jeg går med det. Det kan for eksempel være tights, i stedet for en bukse. Så enkelt kan det være.

Det er flere ganger venninnene mine har merket at mamma ikke liker dem. Mamma kan si kommentarer som er pakket inn med negativitet, nekte meg å være med dem og lignende. Jeg hadde forstått at hun reagerte hvis det var en person fra et dårlig miljø eller lignende. Men jeg har hatt helt normale venner, som jeg har hatt et veldig godt forhold med. Og mamma har ødelagt mange av dem.

Hun presser meg veldig med skole. Det gjør vel igrunn alle mødre. Det er slik det er. Men forskjellen er at jeg er syk. Vil ikke gå nærmere på dette. Men jeg har hatt flere operasjoner i hodet, er fortsatt syk, og har daglig vondt. Jeg blir fort utslitt, og når jeg går på skole, så orker jeg sjeldent noe mer utover dagen. Jeg går allmen, og har dermed mange tunge fag. Jeg har kuttet ut tre fag, som jeg skal ta opp igjen siden. Det blir for mye med alle fagene. Det liker selvfølgelig ikke mamma. Det virker som at hun ikke godtar at jeg er syk. Flere ganger når jeg har blitt skrevet ut av sykehuset, så har jeg ligget i sengen min, slappet av og prøvd å komme meg. Men hvis jeg setter på TV'en, så må jeg gå på skolen. Får heller ikke ha så mye besøk. Hun pusher meg i skjul, på en måte. Etter forrige operasjon, pushet hun meg på skolen nesten rett etterpå. Jeg fikk ikke den hvilen jeg skulle hatt. Derfor merket jeg at jeg slet i flere måneder, før jeg kom meg til det stadiet, hvor jeg egentlig skulle ha kommet til ved å være 'permitert' i noen uker.

Som sagt; så orker jeg lite om dagen. Men mamma godtar ikke det. Hun presser meg til å trene. Hvis jeg sier jeg ikke orker, så trekker hun frem søskene mine, som er så flinke til å trene og holde seg i form. Og hun kan si "Så du vil ikke holde deg slank og pen, du?". Det er sårende. Jeg tar meg veldig nær av det. Når jeg trener, så blir jeg utslitt med en gang, får vondt, svimmel og føler ubehag. Men hun vil ikke høre på det.

Venner og kjæresten min reagerer ofte på at mamma kan stå foran dem mens hun kjefter og skriker til meg. De sier ofte at de føler ubehag, og at de misliker å sitte ved spisebordet hjemme hos meg. Mamma stiller de opp mot meg. De tør selvfølgelig ikke si i mot henne, og nikker seg enig eller ler, og både de og jeg blir lei meg fordi det må være slik.

Jeg har også hatt store problemer angående kjæresten min. Mamma liker ikke han i det hele tatt. Når jeg skal være med han, kan hun si "Nå igjen?" eller "Jaha...." og være oppgitt og sur. Eller se stygt på meg. Han merker selv at han ofte ikke er velkommen. Jeg har vært sammen med han i snart 1 år, så mamma er vant med å ha han rundt seg. Vi ble jo ikke sammen med en gang heller. Likevel, så får jeg ikke sove med han (jeg kunne kanskje godtatt at jeg ikke fikk lov til dette, hvis hun godtok han ellers) og jeg får ikke være lengre ute med han enn 00.00 i helger. Innetiden min er 12, generelt. 1 SENEST. Jeg drar aldri ut, gjør omtrent aldri noe gøy o.l pga. hvordan mamma reagerer. Veldig trist med tanke på at jeg snart er 18 år, og ikke har fått gjort noe i ungdomstiden min.

Det er trist at jeg er så glad i kjæresten min, og at mamma skal gi meg dårlig samvittighet av å være med han. Han betyr veldig mye for meg. Og har hjulpet meg veldig mye, med tanke på alt jeg har gått gjennom. Det gjør vondt at mamma vil ødelegge. Skulle ønske at mamma var den personen jeg kunne snakke med han om. Som tok i mot han. Inviterte han på middag, fikk et forhold til han. Det er ofte jeg gruer meg til å fortelle at jeg skal være sammen med han... Og mange ganger jeg har gått gråtende ut til kjæresten min, fordi det har endt stygt.

Jeg sliter nok med sykdommen min. Den tar ifra meg masse energi, og jeg blir ofte deprimert av det. Jeg vil ikke være syk. Jeg vil være glad, frisk, ha energi og leve livet mitt. Og i tillegg er mamma slik som hun er. Hun drar meg ned. Kritiserer alt ved meg. Jeg føler meg elendig. Dårlig. Min egen mor liker meg ikke. Ofte lurer jeg på om hun ser hvordan jeg sliter med å få alle endene mine til og møtes. Prøver, lekser, skole generelt, venner, kjæreste, tid for meg selv + alle smertene mine. Det er ikke det livet jeg vil ha som en 17åring. Jeg får aldri slappet av, fordi alt henger over meg. Så jeg er ofte deprimert og sliter med å være meg selv. Men jeg tror mye av grunnen er mamma. For av og til drar hun bort i perioder, og mennesker rundt meg merker at jeg blir mye gladere.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd å snakke med mamma. Jeg har prøvd å være den hun vil jeg skal være. Men forholdet vårt fungeres ikke. Jeg husker alle gangene mamma ikke har vært der for meg. Hvordan hun konstant har gitt meg kritikk. Hvordan jeg aldri har vært bra nok. Alle tingene jeg kunne ønske jeg kunne snakket med henne om. Men hun har alltid snudd seg og gitt meg en kald skulder. Hun har ødelagt en stor del av meg, og tatt fra meg både selvtillit, styrke og selvstendighet. Det er så lett for andre å kunne si at jeg ikke skal bry meg om hva min egen mamma sier til meg. Men til svyende og sist, så er hun mammaen min og hva hun har sagt og gjort er brent fast i meg.

Jeg vil egentlig komme meg bort. Men jeg vil heller ikke lage en scene. For hun er jo fortsatt mammaen min. Og hun hadde nok blitt veldig sur hvis det kom ut blant folk.

[Gjest Gjest]

Jeg synes dette blir helt feil. En mor skal ikke være slik. Merker på deg at du sliter. Du behøver ikke denne ekstra påkjenningen. Og hvertfall ikke fra din egen mor. Er flytte akseptabelt?

[Gjest trådstarter]

Kjæresten min bor alene, og har foreslått at jeg kan være hos han en periode. Men det går jo ikke når jeg ikke får sove med han eller noen ting Og venninner har tilbedt meg å bo hos dem i noen uker, men det får jeg heller ikke lov til av mamma. Jeg tør egentlig ikke blande inn noen. Er så redd for hvordan mamma blir. Hun blir veldig sur, og litt småskummel. Men på en annen side orker jeg ikke være hjemme lengre.

[Gjest Gjest]

Kjæresten min bor alene, og har foreslått at jeg kan være hos han en periode. Men det går jo ikke når jeg ikke får sove med han eller noen ting Og venninner har tilbedt meg å bo hos dem i noen uker, men det får jeg heller ikke lov til av mamma. Jeg tør egentlig ikke blande inn noen. Er så redd for hvordan mamma blir. Hun blir veldig sur, og litt småskummel. Men på en annen side orker jeg ikke være hjemme lengre.

Synes du skal flytte til typen din. Hun kommer ikke så langt selvom hun presser deg.Tror ikke hun kommer så langt om hun ringer bv eller andre myndigheter heller ettersom du snart er myndig. Er det lenge igjen til du er 18? Dersom det f.eks bare er snakk om noen måneder eller et halvt år ville jeg ha flyttet til kjæresten hvis jeg var deg.

[Gjest Gjest]

Dersom hun kontakter bv, politi eller andre og de dukker opp hos deg og kjæresten kontakter du bare advokat og forteller at du blir trakkasert.

[AnonymBruker]

Synes du skal flytte til typen din. Hun kommer ikke så langt selvom hun presser deg.Tror ikke hun kommer så langt om hun ringer bv eller andre myndigheter heller ettersom du snart er myndig. Er det lenge igjen til du er 18? Dersom det f.eks bare er snakk om noen måneder eller et halvt år ville jeg ha flyttet til kjæresten hvis jeg var deg.

Jeg er enig i denne! Selv om det kanskje virker som et stort steg når man er 17 år, så er det nok verdt det.

Er det høy leie der? Kanskje du kan få deg en liten deltidsjobb så du ihvertfall får hjulpet til med det.

[altflyter]

Huffameg. Sånn skal det ikke være. Jeg ville snakket med helsesøster om muligheter for å få borteboerstipend eller en annen form for støtte. utrolig hva helsesøstre hjelper til med:) Så kan du flytte ut til kjæresten din. det er nok bra for helsen din å komme seg bort fra moren din en stund. Antar at deltidsjobb ikke er aktuelt for deg mtp sykdommen din og at du stadig er utslitt, men det er mye hjelp å få, så ikke gi opp. helsesøster er første skritt. Stå på og ikke gi opp

[AnonymBruker]

Å jeg får så vondt av deg, for jeg kjenner meg veldig godt igjen, selv om min mor kanskje ikke var så negativt.

Jeg tror at hvis du går til helsesøster, så vil hun antagelig ta initiativ til en slags megling og samtaler med både deg og moren din. Det kan drøye. Jeg tror ikke moren din kommer til å forandre seg, hun oppfører seg jo egentlig som en usikker unge selv. Hun gir ikke deg den støtten du trenger i forbindelse med at du har vært syk og er i ferd med å stå på egne ben.

Hadde jeg vært deg, hadde jeg rømt. Rett og slett flyttet til venninner eller kjæresten din. Gjør det klart at du ikke holder ut mer. Når du blir 18 bestemmer du selv. Du kan få hjelp til å få økonomisk støtte til å bo for deg selv. Kan du snakke med legen din om dette? Hele situasjonen relaterer seg til hvordan du skal komme deg etter operasjonene. Kanskje NAV kan være til hjelp?

Hvis du flytter til venninner eller kjæresten, synes jeg at du skal snakke ordentlig med foreldrene deres og forsøke å få dem til å snakke med moren din. Det kan gjøre at hun lager mindre drama.

[AnonymBruker]

Unnskyld, jeg overså at kjæresten din bor alene. Flytt heller til venninner du

[Gjest Silvermist]

Er du sterk nok til å fortelle din mor på en rolig og kjølig måte at hun må passe sine egne saker når hun kommer med kommentarer ang. hva du har på deg, om du trener eller ikke osv? Det kan ofte ha en god effekt å ikke vise at slike kommentarer går inn på deg. Si noe al la, "jeg liker denne toppen/buksen/jakken etc. så da velger jeg å ha den på meg.", og så ikke respondere må det hun måtte komme med av kommentarer etterpå, ignorer dem.

Utover det, når det gjelder at hun presser deg til ting du ikke er i stand til pga. syldom/operasjoner etc, responder på samme måte. Deretter ville jeg funnet meg et annet sted å bo asap, og deretter ignorere henne den første tiden slik at etterhvert enten tar tengingen, at du oppfører deg som den voksne, eller kutt henne ut av livet ditt til hun evner å skjerpe seg.

Du må sette deg dine egne premisser, og de må hun enten godta eller hun får ikke være en del av ditt liv.