Å finne noen etter dyp sorg

[Gjest Lalala]

For noen år siden ble forloveden min drept i omstendigheter helt ukjent i Norge (kanskje ikke nå lenger).

Å slenge ut noe her har vært helt fjernt for meg, men på et eller annet vis er det noe tiltalende med å fortelle ting anonymt til fremmede og få respons som kanskje kan gi en noe..kanskje noen opplevd noe lignende, eller iallefall sliter med lignende ettervirkninger etter et tap eller et traume. Jeg forstår ikke, eller tror ikke, det kan finnes en mann der ute som kan se, forstå og leve med alt dette jeg bærer på. Som jeg har bearbeidet og jobbet med, men som er en så stor del av meg. En som kan akseptere og forstå og støtte meg i dette, og samtidig se alt det andre jeg er. ikke bli skremt, ikke syns synd på, ikke være sjalu på han jeg aldri valgte bort..

jeg tror ikke på at denne mannen fins. Gjør dere?

[Gjest Gjest]

Jo den mannen finnes. Men du ma ikke la alt dreie seg om den avdøde heller. Om alt dreier seg om den døde cilfu aldri kunne elske noen andre, og da vil det være veldig vanskelig for noen andre å kunne forstå og elske deg fullt ut...

[Gjest Sobril]

Absolutt. Det du skriver om skjer med flere, hver eneste dag, selv om det for deg er så personlig og nært at det kjennes umulig.

Jeg kjenner/vet om flere som har mistet sine kjære til døden, men har til gode å høre om noen som sitter igjen alene resten av livet.

Å bearbeide det du har opplevd tar så lang tid som det tar. Antakeligvis må du treffe en raus mann som kan forstå og bære med deg i sorgen. Når du møter en slik person vil du etterhvert klare og gi slipp på den dype kjærligheten du føler for din kjære som er død. Han vil alltid være med deg, men finner du en du elsker og som forstår din situasjon, vil følelsene dine også KUN bli rettet mot han.

Jeg sammenlikner ikke din situasjon/opplevelse med noe annet, for jeg vet ikke i hva slags omstendigheter din forlovede døde. Jeg sier bare at det finnes noen der ute - helt sikkert - som er villig og klarer å forstå - at du ikke har klart å gi slipp på følelsene ovenfor en som er død.

Folk skiller seg og går fra hverandre oftere enn noengang. Enkelte psykologer hevder at en skilsmisse, for noen, er like ille som å miste noen til døden. Hvis man er den som IKKE vil skilles, sitter man igjen med bitterhet og sjalusi fordi man ser den andre personen gå videre i livet. Men det kommer seg for de fleste, selv om det tar tid. Noen ganger LANG tid.

Uff. Vet ikke hva annet jeg kan si. Ønsker deg lykke til og gir deg en stor klem

Endret 2. oktober 2011 av Sobril

[Gjest Lalala]

Hm. takk for svar. Det er klart, men det er nok ikke slik. Jeg dyrker han ikke, og du vil ikke merke dette på meg med det første. men opplevelsene sitter i og ulike ting kan av og til trigge reaksjoner. Jeg ble heller ikke møtt på noen god måte etter tapet og har slitt mye med det. Frykt for å miste og problemer med å stole på andre og stole på at det kan skje bra ting med meg (i forhold til dette her..) Så handler kanskje mer om hva jeg ønsker av en partner, hvor nært jeg trenger at det skal være. som jo igjen har sammenheng med hvordan jeg er, også sett bort fra sorgen jag har bært på. Men jeg har innimellom tenkt at jeg må møte en som selv har opplevd vonde ting, som han så har jobbet seg gjennom... at det må være ett element av gjenkjennelse for å skape den forståelsen.

[Gjest Lalala]

Sobril, takk for svar. Det varmer.

[Gjest Sobril]

Men jeg har innimellom tenkt at jeg må møte en som selv har opplevd vonde ting, som han så har jobbet seg gjennom... at det må være ett element av gjenkjennelse for å skape den forståelsen.

Jeg beveger meg kanskje på dypt farvann, men finnes det ikke slike "pårørende steder" - hvor man kan treffe andre som også har opplevd å miste noen og kan dele felles sorger?

[Gjest Lalala]

Jeg beveger meg kanskje på dypt farvann, men finnes det ikke slike "pårørende steder" - hvor man kan treffe andre som også har opplevd å miste noen og kan dele felles sorger?

Jo, det stemmer. Men har ikke klart å finne ut om det er noe som passer. ofte er det foreldre/barn, eller folk som er en god del eldre enn med. jeg er 30 idag, men dette skjedde som sagt for endel år siden og under omstendigheter som veldig få kan relatere seg til. det å miste noen er jo traumatisk uansett så er nok mange liknende reaksjoner/behov.. Men ja, jeg ble anbefalt den gangen å gå i individualterapi nettopp fordi jeg ikke 'passet' inn noe sted. Men kanskje det fins noe nå.. Uansett, jeg er jo ikke i akutt sorg, eller har behov for traumebehandling..

Kanskje noen vet om en sosial gruppe for sånne som meg? hehe

[AnonymBruker]

For noen år siden ble forloveden min drept i omstendigheter helt ukjent i Norge (kanskje ikke nå lenger).

Å slenge ut noe her har vært helt fjernt for meg, men på et eller annet vis er det noe tiltalende med å fortelle ting anonymt til fremmede og få respons som kanskje kan gi en noe..kanskje noen opplevd noe lignende, eller iallefall sliter med lignende ettervirkninger etter et tap eller et traume. Jeg forstår ikke, eller tror ikke, det kan finnes en mann der ute som kan se, forstå og leve med alt dette jeg bærer på. Som jeg har bearbeidet og jobbet med, men som er en så stor del av meg. En som kan akseptere og forstå og støtte meg i dette, og samtidig se alt det andre jeg er. ikke bli skremt, ikke syns synd på, ikke være sjalu på han jeg aldri valgte bort..

jeg tror ikke på at denne mannen fins. Gjør dere?

Dette skjedde meg. Etter de mest fantatiske kjærligheten du kan tenke deg, den klissete beskrivelsen av soulmates, sorgen og tapet og fortvilelsen. Bakken ble røsket vekk under meg. Huff.

Jeg var fortsatt sosial og omgjengelig, men jeg klarte bare å knytte vennskaplige bånd i mange år etter dødsfallet. Jeg var oppriktig redd og bekymret for at jeg ikke kom til å elske igjen, og ivertfall redd for at ingen kunne elske meg med min baggasje. Men neida. Han dukket opp. 5 år senere sto han der og forgudet meg akkurat sånn som jeg er.

Jeg falt pladask og har et veldig lykkelig samliv med mann og barn. Jeg har fortsatt kontakt med min tidligere svigerfamilie, min nye mann har til og med vært på besøk hos de. Og min eks svigermor vil veldig gjerne være fillefarmor for lille gullet. Og dette er faktisk noe min mann aksepterer og "finner seg i".

Så ja, det går an.

Skal jeg være helt ærlig så kommer jeg aldri til å elske en mann som jeg elsker min avdøde kjærlighet. Det betyr ikke at min nåværende er nr 2 og at jeg ikke EGENTLIG vil være med han. Men livet går jo videre, så gjør man det beste ut av det. Jeg tenner alltid lys for min kjære når jeg er alene om kveldene, og jeg baker kake på bursdagen hans. På julaften går jeg meg en fredelig tur alene før maten der jeg snakker litt med han og har lagd en liten gave til han.

[Gjest Vampen]

De finnes! Jeg møtte min samboer når jeg satt med begge beina godt plantet i en stor sorg. Jeg følte at jeg var såpass "skadet" at jeg ikke kunne se for meg at det kunne fungere. Min sorg var også ferskere enn din er i dag, det var bare snakk om noen måneder, så det var nok også mer synlig i hverdagen. Jeg reiste frem og tilbake til kirkegården, gråt i tide og utide, knakk helt sammen den første jula og var kort sagt en følelsesmessig jojo. Allikevel ville han altså ha meg, med den baggasjen jeg kom med. Noen år senere er vi fortsatt sammen. Jeg tror faktisk også den spesielle starten har gjort oss sterkere. Han har sett meg på mitt verste og vi vet begge at vi kan klare å komme oss gjennom tøffe tak sammen.

For å oppsummere, jeg tror helt klart det er mulig for deg å finne en. Men jeg tror også kommunikasjon er viktig. Ikke sånn at man snakker om den som er borte hele tiden, men sånn at partneren forstår deg, f. eks når du opplever noe som trigger sorgen. Han du mistet er jo ikke en konkurent.

[AnonymBruker]

Ser nå at jeg høres jo rivruskende gal ut. hehe. Men jeg er ikke det. Velfungerende og lykkelig i hverdagen.

[Gjest Lalala]

Ser nå at jeg høres jo rivruskende gal ut. hehe. Men jeg er ikke det. Velfungerende og lykkelig i hverdagen.

hehehe. min første tanke er hvorfor i all verden har jeg ikke gjort dette før.. Jeg syns ikke du høres det minste gal ut. Tusen takk for at du deler. Når man tror man er helt alene her i verden, så er man kanskje ikke det..

har også nær konakt med familien og har besøkt de selv om de bor langt borte. Det har sine utfordinger og noen mener det vanskeliggjør min prosess. men det må være slik. jeg vet at du forstår.