At en partner har redusert sexlyst er et ganske vanlig problem i følge folk flest..

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har en samboer som jeg har vært sammen med i cirka to år. 1.juli flyttet vi sammen. Ingen av oss har hatt et seriøst forhold før vi ble sammen. Cirka tre måneder før vi flyttet sammen, fikk han plutselig veldig redusert sexlyst. Fra å ha sex en til to ganger hver dag/natt, begynte vi å ha sex max en gang i måneden. Når vi først har sex, så er det jeg som hinter om det ved å bli intim. Og det føles som at han må prestere fordi jeg "tvinger han" på en måte.

Jeg prøvde å ta opp dette med han på en voksen og rolig måte, uten å virke frustrert. Da fortalte han meg at vi ikke burde å snakke dette i hjel, for det ville gå over av seg selv etter en måned. Han sa dette ikke hadde noe med meg å gjøre, men at han ikke skulle ha sex på en stund fordi han ikke hadde lyst. Men det har ikke gått over. Vi sover sammen hver natt, så jeg har problemer med å tro at dette skyldes utroskap eller lignende. Jeg velger heller å ta fatt i dette som en problem vi kan løse.

Men det er vanskelig. Jeg er veldig fornøyd, vi krangler sjeldent, og jeg satser på dette forholdet. Men siden han ikke vil snakke meg om det, holder jeg følelsene mine for meg selv. Og til tider blir det vankelig. For jeg havner inn i en depresjonslignende tilstand og sover dårlig. Og må finne på andre grunner til at jeg ikke hopper rundt i kjempehumør, når jeg tenker på dette.

Selvtilliten min har sunket kraftlig, og dette går ut over innsatsen på studiet og jobb. Føler også at det er vanskelig å ha et sunt forhold til mat og utseende mitt.

Jeg har aldri hatt et slikt problem før, og det sliter på meg.

Hvis noen har vært i lignende situasjon selv, eller har et tips til hva jeg kan reflektere over, så blir jeg kjempeglad.

Hilsen jente, 24 år.

[AnonymBruker]

Jeg ville lest denne artikkelen om jeg var deg: http://indreverden.blogspot.com/2011/02/ukens-sprsmal-mangel-pa-sexlyst-hos.html

Den oppsummerer egentlig mange mulige veier du vil gå videre, og den har hjulpet oss veldig.

Lykke til!

[Gjest Ida B]

Hei,

Jeg har en samboer som jeg har vært sammen med i cirka to år. 1.juli flyttet vi sammen. Ingen av oss har hatt et seriøst forhold før vi ble sammen. Cirka tre måneder før vi flyttet sammen, fikk han plutselig veldig redusert sexlyst. Fra å ha sex en til to ganger hver dag/natt, begynte vi å ha sex max en gang i måneden. Når vi først har sex, så er det jeg som hinter om det ved å bli intim. Og det føles som at han må prestere fordi jeg "tvinger han" på en måte.

Jeg prøvde å ta opp dette med han på en voksen og rolig måte, uten å virke frustrert. Da fortalte han meg at vi ikke burde å snakke dette i hjel, for det ville gå over av seg selv etter en måned. Han sa dette ikke hadde noe med meg å gjøre, men at han ikke skulle ha sex på en stund fordi han ikke hadde lyst. Men det har ikke gått over. Vi sover sammen hver natt, så jeg har problemer med å tro at dette skyldes utroskap eller lignende. Jeg velger heller å ta fatt i dette som en problem vi kan løse.

Men det er vanskelig. Jeg er veldig fornøyd, vi krangler sjeldent, og jeg satser på dette forholdet. Men siden han ikke vil snakke meg om det, holder jeg følelsene mine for meg selv. Og til tider blir det vankelig. For jeg havner inn i en depresjonslignende tilstand og sover dårlig. Og må finne på andre grunner til at jeg ikke hopper rundt i kjempehumør, når jeg tenker på dette.

Selvtilliten min har sunket kraftlig, og dette går ut over innsatsen på studiet og jobb. Føler også at det er vanskelig å ha et sunt forhold til mat og utseende mitt.

Jeg har aldri hatt et slikt problem før, og det sliter på meg.

Hvis noen har vært i lignende situasjon selv, eller har et tips til hva jeg kan reflektere over, så blir jeg kjempeglad.

Hilsen jente, 24 år.

Hei

Jeg var samboer i noen år, og opplevde ca det samme. Sexlivet var aldri særlig sprekt, men ble dårligere og dårligere etter hvert. jeg prøvde å ta initiativ selv, prøvde å la ham være helt i fred, prøvde å snakke forsiktig og saklig om det, snakket ikke om det osv.

Han hadde sjelden lyst, og når vi først var i gang mistet han ofte ereksjonen. ( vi var begge i 20 årene).

I ettertid ser jeg at forholdet vårt var preget av avstand og dårlig kommunikasjon, men hva som kom først av dette og problemene i sexlivet vet jeg ikke helt. Han var heller ikke glad i fysiske uttrykk for kjærlighet. Ville ikke holde hender ute, ikke glad i å få klemmer (hvertfall ikke av meg!) etc.

I tillegg hadde han noen personlige problemer, han var blant annet deprimert til tider og hadde veldig lav energi. men han gjorde ikke noe for å finne løsningen på hverken dette eller sin manglende sexlyst.

Jeg var mye lei meg pga all avvisingen, særlig fordi jeg ikke forventet unormalt mye synes jeg selv. En eller to ganger i uka hadde vært strålende! Etter hvert gav jeg helt opp. Måneder mellom hver gang ble regelen.

Forholdet tok slutt, følte ikke jeg kunne være meg selv og var hele tiden redd for å gjøre noe som kunne gjøre ham misfornøyd med meg, og dermed ytterligere redusere sjansen for at han ville ha sex med meg. + at jeg følte meg fryktelig lite attraktiv (Jeg er/var normalt søt og veldig slank). Ble etterhvert motvillig innstilt til ham og forholdet. Problemet spiste seg inn på flere av livets områder, som det gjør hos deg ut i fra det jeg leser.

Har dere bra kommunikasjon? Er dere engasjert i hverandre og hverandres liv?

Å ikke krangle er vel og bra, men i verste tilfelle kan det være et tegn på likegyldighet fra en eller begge sin side

Er det "gnist" mellom dere, eller har dere glidd over i vennskap?

Folk er forskjellige. Hvis du trenger en som vil ha deg med hud og hår og som viser sin kjærlighet på en veldig fysisk måte er det ikke riktig for deg med en veldig fysisk tilbaketrukket person. Kanskje du nå ser ham slik han virkelig er, etter at den første "hormonrusen" ved å inngå nytt forhold har lagt seg. Selve forelskelsen varer i ca 2 år har jeg lest et sted.

Det kan også hende at dere ikke er riktig for hverandre som "langtidspartnere" (sammen i årevis).

For min del var det ikke mitt første forhold, så jeg visste hvordan det var i et forhold der den fysiske biten fungerte bra for begge. Jeg visste med andre ord hva jeg gikk glipp av, og det medførte ytterligere frustrasjon.

Du er ikke alene, og du skal ta ditt behov for fysisk kontakt på alvor. Kanskje dere kan prøve med bare å kose uten at det leder til sex. Altså klargjøre det på forhånd slik at han ikke føler noe press. Men målet med en slik strategi ove tid er jo at han skal få lyst til å ha sex oftere igjen..

Håper det løser seg for dere, lykke til!

[Maryell]

Jeg var den som ikke hadde lyst. Etter åtte år innså jeg at selv om vi hadde det kjempefint på alle andre måter så var det ikke håp.

Ingenting hjalp meg, når lysten først var borte så var det for godt.

Dette høres kanskje ikke så oppløftende ut, men skal jeg gå utifra mine egne erfaringer så vet jeg at all verdens råd og forslag ikke spiller noen rolle. Og det kan jo være greit å vite.

[avicii86]

Jeg ville lest denne artikkelen om jeg var deg: http://indreverden.blogspot.com/2011/02/ukens-sprsmal-mangel-pa-sexlyst-hos.html

Den oppsummerer egentlig mange mulige veier du vil gå videre, og den har hjulpet oss veldig.

Lykke til!

Tusen takk for tipset

[avicii86]

Hei

Jeg var samboer i noen år, og opplevde ca det samme. Sexlivet var aldri særlig sprekt, men ble dårligere og dårligere etter hvert. jeg prøvde å ta initiativ selv, prøvde å la ham være helt i fred, prøvde å snakke forsiktig og saklig om det, snakket ikke om det osv.

Han hadde sjelden lyst, og når vi først var i gang mistet han ofte ereksjonen. ( vi var begge i 20 årene).

I ettertid ser jeg at forholdet vårt var preget av avstand og dårlig kommunikasjon, men hva som kom først av dette og problemene i sexlivet vet jeg ikke helt. Han var heller ikke glad i fysiske uttrykk for kjærlighet. Ville ikke holde hender ute, ikke glad i å få klemmer (hvertfall ikke av meg!) etc.

I tillegg hadde han noen personlige problemer, han var blant annet deprimert til tider og hadde veldig lav energi. men han gjorde ikke noe for å finne løsningen på hverken dette eller sin manglende sexlyst.

Jeg var mye lei meg pga all avvisingen, særlig fordi jeg ikke forventet unormalt mye synes jeg selv. En eller to ganger i uka hadde vært strålende! Etter hvert gav jeg helt opp. Måneder mellom hver gang ble regelen.

Forholdet tok slutt, følte ikke jeg kunne være meg selv og var hele tiden redd for å gjøre noe som kunne gjøre ham misfornøyd med meg, og dermed ytterligere redusere sjansen for at han ville ha sex med meg. + at jeg følte meg fryktelig lite attraktiv (Jeg er/var normalt søt og veldig slank). Ble etterhvert motvillig innstilt til ham og forholdet. Problemet spiste seg inn på flere av livets områder, som det gjør hos deg ut i fra det jeg leser.

Har dere bra kommunikasjon? Er dere engasjert i hverandre og hverandres liv?

Å ikke krangle er vel og bra, men i verste tilfelle kan det være et tegn på likegyldighet fra en eller begge sin side

Er det "gnist" mellom dere, eller har dere glidd over i vennskap?

Folk er forskjellige. Hvis du trenger en som vil ha deg med hud og hår og som viser sin kjærlighet på en veldig fysisk måte er det ikke riktig for deg med en veldig fysisk tilbaketrukket person. Kanskje du nå ser ham slik han virkelig er, etter at den første "hormonrusen" ved å inngå nytt forhold har lagt seg. Selve forelskelsen varer i ca 2 år har jeg lest et sted.

Det kan også hende at dere ikke er riktig for hverandre som "langtidspartnere" (sammen i årevis).

For min del var det ikke mitt første forhold, så jeg visste hvordan det var i et forhold der den fysiske biten fungerte bra for begge. Jeg visste med andre ord hva jeg gikk glipp av, og det medførte ytterligere frustrasjon.

Du er ikke alene, og du skal ta ditt behov for fysisk kontakt på alvor. Kanskje dere kan prøve med bare å kose uten at det leder til sex. Altså klargjøre det på forhånd slik at han ikke føler noe press. Men målet med en slik strategi ove tid er jo at han skal få lyst til å ha sex oftere igjen..

Håper det løser seg for dere, lykke til!

Takk for svar

Jeg føler at vi har god kommunikasjon, og er engasjerte i hverandres liv. Vi går samme studiet og det blir mange impulsive klemmer og kyss fra han. Vi er ganske "kosete", både når vi er med andre og når vi er alene. Han forteller meg ofte at han elsker meg, og never alt han liker ved meg. Ikke er han redd for å komme med konstruktiv kritikk, og stenger ikke følelser inne. Slik at man på en måte ikke skulle tro at vi hadde dette problemet av alle ting.

Det er bare det at jeg savner denne sentrale delen av forholdet. Og plutselig ble det ikke noe mere. Og når det gjelder gnisten, så tror jeg at den er delvis borte. I hvertfall fra hannes side. Vi oppfører oss ikke som at vi er nyforelsket lengre. Det at vi ikke har sex, gjør jo at jeg av og til føler at jeg bor med en venn, og ikke kjæreste. Det hjelper på en måte ikke at han sier at han er glad i meg, og kysser meg før vi sovner. Jeg savner rett og slett å være intim, og i det lengre løp kan det ikke være slik.

Jeg er redd for at frustasjonen skal føre til at det blir slutt mellom oss.

Men tusen takk for gode råd, jeg skal gjøre en verdig innsats for å prøve å ordne dette