Arv, med ny familie?

[AnonymBruker]

Hadde det stilt seg annerledes om du hadde likt henne?

Håper ikke mine stebarn forlanger noe sånt av meg, men det tror jeg ikke de gjør heller. Alt etter meg går til de på samme måte som om det hadde vært mine egne.

De taper ikke noe på at jeg bor i huset noen år til. De arver både foreldrene og meg.

Stilt seg annerledes om jeg hadde likt henne? Nei det hadde nok ikke det. Og nå var det ikke jeg som ikke likte henne, men motsatt.

Ett eksempel jeg ikke vil gjengi i sin helhet, men grove trekk av fare for gjenkjennelse.

Far: Har 4 barn fra før, mentalt syk

Stemor : har ett barn fra før, dør

Far blir sittende i uskifte bo, da mors barn sier dette er greit. Ett av barna til far er formynder for far, ett annet barn tar ut penger fra fars konto. Når far dør oppdages ganske mye.

Formynder må selge alt som eies for å dekke opp for det en annen har stjålet fra fars konto, da stemors barn stevner for retten.

Disse har alle vokst opp sammen og hadde ett godt forhold helt til penger ble ett spørsmål.

[Gjest Raggy]

Her er min sak. Jeg er enebarn på min fars side. Far overtok gården etter sin mor da han begynte å jobbe, han fikk kausjon via jobben sin til lån.

Jeg har alltid trodd at jeg engangs skulle ta over gården, men det skal jeg ikke. Å kalle det en gård blir kanskje feil, det er mer et småbruk og det er ingen odel.

Far har giftet seg med en yngre dame. De vil at jeg skal signere avtale slik at hans kone slipper å betale noe til meg den dagen min far går bort. Dette var jeg i utganspunktet positiv til. Men så kom den dagen da jeg selv ville kjøpe bolig og behøvde kausjonist. Min far sa nei til det. Jeg har leid bolig i mange år å vært nødt til å flytte mye, har barn og det har til tider vært krevende og utrygt.. Som enslig forsørger har jeg ikke hatt muligheten til å spare til egenkapital.

Min automatiske tanke ble da, hvorfor skal jeg hjelpe hans kone med en trygg fremtid da min far ikke vil hjelpe meg å få det..? Hans kone fikk jo hus og hjem når hun flyttet til han.

Så er spørsmålet, er jeg en snever egoist eller er mine tanker logisk???

Kan legge til at jeg under hele oppveksten alltid kom som nr to i rekken hos min far og at jeg ble nektet av min stemor å bo hos dem selv om min biologiske mor var alkoholiker. Ikke akkurat omstendigheter som skaper lyst til å være grei. Forøvrig er ting ok nå siden det har gått mange år, men den lille furtne ungen inni meg nekter å signere disse papirene.

[Gjest Blondie65]

Raggy - jeg forstår deg godt. Det er ikke veldig ulikt slik jeg føler det. Det var blankt nei når jeg spurte om hjelp også. Men jeg vet at dersom min forelder står på bar bakke etter dødsfall så er det jeg som får problemet. Det ønsker jeg ikke. Jeg har allerede vært der med denne forelderen alene, og er glad for at vedkommende har en partner. At de i fellesskap har slått hånden av meg fullstendig får stå for deres regning.

Jeg ville nok vært den eneste som ikke signerte - og jeg tenkte at jeg viser meg heller som den større part. Jeg tenkte også at min forelder vil bli kastet til ulvene den dagen vedkommendes ektefelle går bort, la vedkommende ha den tryggheten.

Jeg hadde ALDRI signert på å fraskrive meg arv. Men jeg har signert på at to likeverdige parter som eide likt før de ble gift skal slippe å selge alt de har bygget felles for å betale ut en bråte med unger den dagen en av dem dør.

[AnonymBruker]

Her er min sak. Jeg er enebarn på min fars side. Far overtok gården etter sin mor da han begynte å jobbe, han fikk kausjon via jobben sin til lån.

Jeg har alltid trodd at jeg engangs skulle ta over gården, men det skal jeg ikke. Å kalle det en gård blir kanskje feil, det er mer et småbruk og det er ingen odel.

Far har giftet seg med en yngre dame. De vil at jeg skal signere avtale slik at hans kone slipper å betale noe til meg den dagen min far går bort. Dette var jeg i utganspunktet positiv til. Men så kom den dagen da jeg selv ville kjøpe bolig og behøvde kausjonist. Min far sa nei til det. Jeg har leid bolig i mange år å vært nødt til å flytte mye, har barn og det har til tider vært krevende og utrygt.. Som enslig forsørger har jeg ikke hatt muligheten til å spare til egenkapital.

Min automatiske tanke ble da, hvorfor skal jeg hjelpe hans kone med en trygg fremtid da min far ikke vil hjelpe meg å få det..? Hans kone fikk jo hus og hjem når hun flyttet til han.

Så er spørsmålet, er jeg en snever egoist eller er mine tanker logisk???

Kan legge til at jeg under hele oppveksten alltid kom som nr to i rekken hos min far og at jeg ble nektet av min stemor å bo hos dem selv om min biologiske mor var alkoholiker. Ikke akkurat omstendigheter som skaper lyst til å være grei. Forøvrig er ting ok nå siden det har gått mange år, men den lille furtne ungen inni meg nekter å signere disse papirene.

Det at du ikke er tatt inn i varmen av din stemor er selvsagt avgjørende her. Men jeg tenker at om du ble nektet kausjon, og det at din far valgte å gi henne hus og hjem da hun flyttet inn, er litt forskjellige ting da. Kanskje du også finner deg en partner som gjør det for deg en dag? Men det er uansett ikke selvsagt at han ville gjort det for sine barn, selv om han gjør det for sin kjære. Det er forskjell på å leve og bo sammen i et likeverdig forhold, og det å forvente hjelp fra sine foreldre i slike alvorlige spørsmål som gjelder økonomi.

Min mann ønsker i hvertfall å spare opp SINE OPPTJENTE penger til sin egen pensjonisttilværelse, da han ønsker å ta ut førtidspensjon, og dette er en av hans drømmer. (Antakeligvis og forhåpentligvis bruker han opp det han har før han vandrer) Det er ikke selvsagt at han skal bidra til sine voksne barn som BURDE vært i en situasjon der de tjente og sparte til egen velferd... Man hr ansvar for sine egne liv her i denne verden, og foreldrenes penger (arv) er IKKE dine penger! De burde fortsatt være i hans ekteskap.. Dersom han fortsatt hadde vært gift med din mor hadde hun hatt automatisk rett til å sitte i uskifte..

[Gjest Blondie65]

Det at du ikke er tatt inn i varmen av din stemor er selvsagt avgjørende her. Men jeg tenker at om du ble nektet kausjon, og det at din far valgte å gi henne hus og hjem da hun flyttet inn, er litt forskjellige ting da. Kanskje du også finner deg en partner som gjør det for deg en dag? Men det er uansett ikke selvsagt at han ville gjort det for sine barn, selv om han gjør det for sin kjære. Det er forskjell på å leve og bo sammen i et likeverdig forhold, og det å forvente hjelp fra sine foreldre i slike alvorlige spørsmål som gjelder økonomi.

Min mann ønsker i hvertfall å spare opp SINE OPPTJENTE penger til sin egen pensjonisttilværelse, da han ønsker å ta ut førtidspensjon, og dette er en av hans drømmer. (Antakeligvis og forhåpentligvis bruker han opp det han har før han vandrer) Det er ikke selvsagt at han skal bidra til sine voksne barn som BURDE vært i en situasjon der de tjente og sparte til egen velferd... Man hr ansvar for sine egne liv her i denne verden, og foreldrenes penger (arv) er IKKE dine penger! De burde fortsatt være i hans ekteskap.. Dersom han fortsatt hadde vært gift med din mor hadde hun hatt automatisk rett til å sitte i uskifte..

Jeg ønsker også å være selvstendig og hjelpe meg selv. Jeg har gjort det - til gangs. Men når du vet at søsken og stesøsken får og har fått tildels STORE summer i hjelp av forskjellige slag og disse foreldrene skryter av sin hjelpsomhet overfor de andre, forstår du ikke da at det blir temmelig sjokkerende å få nei? Når du også godt vet grunnen til at du får nei er at du rett og slett ikke er god nok for dem?

For min del har det gått sport i å vise dem at jeg er langt større enn deres smålighet og at jeg faktisk klarer meg selv.

[AnonymBruker]

Forøvrig er ting ok nå siden det har gått mange år, men den lille furtne ungen inni meg nekter å signere disse papirene.

Jeg hadde ALDRI signert på å fraskrive meg arv. Men jeg har signert på at to likeverdige parter som eide likt før de ble gift skal slippe å selge alt de har bygget felles for å betale ut en bråte med unger den dagen en av dem dør.

Hva om det at dere nekter å signere fører til at de setter de fleste av verdiene sine på hennes navn da? Da blir det mindre å arve.. De kan jo selvsagt ha en skriftlig avtale om å dele likt ved brudd, men ved at det meste står i hennes navn, sikrer de at det ikke går inn i arveoppgjøret som da MÅ skiftes når han dør. I dette tilfellet har ikke mor barn fra før, og deres felles barn vil få sin arv etter at begge er døde.. Om man signerer avtale om å la lengstlevende sitte i uskiftet bo får man arven sin den dagen lengstlevende dør.

Jeg hadde aldri fått barn med, giftet meg med eller kjøpt noe med en mann der jeg visste at om han gikk bort (folk dør plutselig i dette landet også) så måtte jeg dele bort halvparten av våre eiendeler og felles verdier.. Da hadde det jammen vært mange ensomme aleneforeldre i dette landet..

[Gjest Blondie65]

Hva om det at dere nekter å signere fører til at de setter de fleste av verdiene sine på hennes navn da? Da blir det mindre å arve.. De kan jo selvsagt ha en skriftlig avtale om å dele likt ved brudd, men ved at det meste står i hennes navn, sikrer de at det ikke går inn i arveoppgjøret som da MÅ skiftes når han dør. I dette tilfellet har ikke mor barn fra før, og deres felles barn vil få sin arv etter at begge er døde.. Om man signerer avtale om å la lengstlevende sitte i uskiftet bo får man arven sin den dagen lengstlevende dør.

Jeg hadde aldri fått barn med, giftet meg med eller kjøpt noe med en mann der jeg visste at om han gikk bort (folk dør plutselig i dette landet også) så måtte jeg dele bort halvparten av våre eiendeler og felles verdier.. Da hadde det jammen vært mange ensomme aleneforeldre i dette landet..

I mitt tilfelle eier disse personene like store verdier. Det er ikke en "golddigger" og en "velbemidlet person" det er snakk om. De var like velbeslåtte. Derfor er det også et visst form for særeie involvert her. Grunnprinsippet mitt om at det ikke er mine penger før begge har gått bort står ved lag. Likevel kan jeg nok godt si at forholdet til dem begge ikke er noe godt, og det skyldes blant annet en meget skjev fordeling av midler og goder gjennom hele mitt liv. Jeg er større enn dem - jeg har signert, fordi jeg ønsker at min forelder skal ha den tryggheten de ikke ønsket å gi meg. Jeg bryr meg lite om min steforelder - men det lar seg jo ikke gjøre å skrive en ensidig "uskiftet bo" sak.

Ellers er jeg helt enig med deg i det du sier om å gifte seg med en som ikke sørger for at vårt bo også kommer meg tilgode. Dette selvsagt forutsatt at jeg har bidratt til dette boet. Har jeg ikke bidratt er det heller ikke mine penger. Men jeg ville ønsket meg ordnede økonomiske forhold slik at jeg hadde visst hvordan saken ville stått dersom jeg ble alene.

[AnonymBruker]

nei, jeg sloss med klørne åpne. men x i familien har tatt over kampen og han er tafatt.. det gjør meg frustrert. og ikke vil h*n gi over saken til meg.. alt går så sinnsykt treigt

[AnonymBruker]

Jeg ønsker også å være selvstendig og hjelpe meg selv. Jeg har gjort det - til gangs. Men når du vet at søsken og stesøsken får og har fått tildels STORE summer i hjelp av forskjellige slag og disse foreldrene skryter av sin hjelpsomhet overfor de andre, forstår du ikke da at det blir temmelig sjokkerende å få nei? Når du også godt vet grunnen til at du får nei er at du rett og slett ikke er god nok for dem?

For min del har det gått sport i å vise dem at jeg er langt større enn deres smålighet og at jeg faktisk klarer meg selv.

Jeg er AB som siterte deg over her. Jeg skjønner selvsagt at dette er en spesiell situasjon. Det å bli forskjellsbehandlet er vondt, og følelsen av å ikke være nok verdt i sin egen familie er nok enda verre. Denne tråden ble jo ikke startet med slike familier i tankene, og jeg står fortsatt for at man burde ha rett til å sitte i uskifte, selv med stebarn..

[AnonymBruker]

nei, jeg sloss med klørne åpne. men x i familien har tatt over kampen og han er tafatt.. det gjør meg frustrert. og ikke vil h*n gi over saken til meg.. alt går så sinnsykt treigt

Jeg skjønner ikke helt hva du mener her?

[AnonymBruker]

Ellers er jeg helt enig med deg i det du sier om å gifte seg med en som ikke sørger for at vårt bo også kommer meg tilgode. Dette selvsagt forutsatt at jeg har bidratt til dette boet. Har jeg ikke bidratt er det heller ikke mine penger. Men jeg ville ønsket meg ordnede økonomiske forhold slik at jeg hadde visst hvordan saken ville stått dersom jeg ble alene.

Jeg er i utgangspunktet enig med deg her, men litt uenig også. Jeg er i et forhold der han tjener mye mer enn meg (forsåvidt ikke uvanlig), og også er litt eldre enn meg, så han har rukket å spare en god del, og jeg har ikke spart så mye. Han har tre barn. Han ønsker felles økonomi, men jeg er litt i tvil, siden forskjellene i inntekt er så store. Men jeg tenker at dersom vi får barn en dag (det er jo planen), så vil vi trenge et stort hus, for alle hans barn. Og da vil dette bli mine barns barndomshjem. Jeg ønsker ikke å sitte i en situasjon der jeg må selge barnas barndomshjem og mitt eget hjem med gode minner, dersom noe forferdelig skulle skje, og jeg ble sittende igjen som enke.. Samtidig så er vi nå i forskjellige situasjoner, som gjør at han er i stand til å kjøpe seg et stort, flott hjem (selvsagt med mitt bidrag, men antakelig ikke 50% fra min side), og jeg kan kjøpe et helt greit hjem, der barna må dele rom, de eldste kanskje ikke har "sine" rom, men mer gjesterom med mulighet for å bo der og ha sakene sine der når de er hjemme (de studerer), og vi ville antakelig måttet pusse opp en del for å få det som vi ville... På dette grunnlag kan det godt hende at vi ender opp med å kjøpe noe som er bedre enn hva jeg har råd til alene, men noe som passer vår familie. Her er det ikke jeg som er golddigger, men jeg valgte en mann med tre barn fra før, og da må en også ta i mot hele pakken. Om jeg hadde valgt en mann på min alder, som var barnløs og omtrent på mitt nivå i livet, ville vi kunne kjøpt en leilighet, eller et lite hus (Lite og lite - ca 3-4 soverom. Med tre barn fra før, og med to nye i tankene må vi opp i ca 5-6 soverom, dette er mer enn jeg ville trengt og også ønsket uten denne mannen med familie).

Jeg driver ikke og utestenger hans barn, de er her 50% av tiden som før jeg kom inn i bildet, og får den oppmerksomheten de trenger fra sin far, akkurat som før. Men jeg kommer nok aldri til å behandle dem som mine egne barn, til det er de for gamle nå. Og jeg kommer nok til å gi mye mye mer av meg selv til egne barn, når de kommer. Jeg kommer ikke til å ønske at far skal favorisere våre felles barn, men han skal visst få prioritere dem på lik linje med resten. Det er ikke slik at fordi jeg og vi blir andrefamilien så er vi mindre verdt, eller trenger mindre oppfølging enn første familien..

Og dersom jeg skal kjøpe dette flotte huset, og få barn med min mann... Så skal det snakkes grundig igjennom på forskudd, så jeg slipper å bekymre meg for hva som vil skje dersom han faller fra.. Helst vil jeg sørge for uskifte-avtale, men går det dersom noen av barna er mindreårige?

[Gjest Blondie65]

< ... klippet ut langt avsnitt det bare er å si amen til ...>

Og dersom jeg skal kjøpe dette flotte huset, og få barn med min mann... Så skal det snakkes grundig igjennom på forskudd, så jeg slipper å bekymre meg for hva som vil skje dersom han faller fra.. Helst vil jeg sørge for uskifte-avtale, men går det dersom noen av barna er mindreårige?

Vi er nok helt på linje - dvs. at man ikke går blåøyd inn i et forhold "med bagasje" uten å sørge for en ordentlig samtale / avtale om de økonomiske forhold.

Jeg vet ikke hva man gjør med mindreårige barn og uskifte erklæring. Hvis dere ikke er gift og ikke har tenkt å gifte dere med det første er den enkleste løsningen på alle disse problemene gjensidig livsforsikring der dere begunstiger hverandre, og testamente der deling/skjevdeling er lagt ved.

[Gjest Raggy]

Hva om det at dere nekter å signere fører til at de setter de fleste av verdiene sine på hennes navn da? Da blir det mindre å arve.. De kan jo selvsagt ha en skriftlig avtale om å dele likt ved brudd, men ved at det meste står i hennes navn, sikrer de at det ikke går inn i arveoppgjøret som da MÅ skiftes når han dør. I dette tilfellet har ikke mor barn fra før, og deres felles barn vil få sin arv etter at begge er døde.. Om man signerer avtale om å la lengstlevende sitte i uskiftet bo får man arven sin den dagen lengstlevende dør.

Jeg hadde aldri fått barn med, giftet meg med eller kjøpt noe med en mann der jeg visste at om han gikk bort (folk dør plutselig i dette landet også) så måtte jeg dele bort halvparten av våre eiendeler og felles verdier.. Da hadde det jammen vært mange ensomme aleneforeldre i dette landet..

For min del handler det ikke om penger men om prinsipp. Jeg bryr meg slettes ikke om pengene, men som sagt så trodde jeg at jeg en dag skulle overta stedet, noe som ikke ble tilfelle da far giftet seg og ikke minst synes jeg det blir feil av dem å ikke ønske å hjelpe meg med å kjøpe en leilighet via kausjon. Jeg mener ikke at fars sin kone skal behøve å gi meg penger når far går bort. Men jeg mener at far og hans kone kunne hjulpet meg å kommet inn på boligmarkedet siden de har muligheten til det. Det er dette dillemaet som gjør meg trassen. Hvorfor ikke hjelpe meg til trygghet når det er det de ber meg om "hjelp til selv?

Jeg er enebarn og har hatt en dårlig start i livet med tanke på utdanning pga vanskelig oppvekst.

Jeg mener ikke at det er en selvfølge at foreldre skal hjelpe barna sine med å komme inn på boligmarkedet, men når de har mulighet så forstår jeg ikke hvorfor, ihvertfall med tanke på barnebarn sin trygghet.

Det er sånn min sak er. Forøvrig har jeg kjøp leilighet sammen med samboer, min samboer fikk en liten sum av sin far som forskudd på arv slik at vi fikk lån.

Forøvrig så er jeg glad for at min far har en partner og ser pr i dag på henne som er ressurs.

[AnonymBruker]

Dette skjer i min familie for øyeblikket, moren min og hennes nye mann inngikk en fin avtale.

Om hun dør først vil barna hennes arve hytta, og hans barn vil arve han. Om han dør først deles arven 50-50 på barna hans og henne.