Arv, med ny familie?

[AnonymBruker]

Etter å ha lest tråden om en forventer arv fra foreldre når de faller fra, kom jeg til å tenke på dette. Hva om far får ny (yngre) kone, og nye barn, når de andre barna er voksne/halvvoksne, de kjøper hus sammen, og lever et normalt familieliv i mange mange år før far faller fra. Hvordan hadde dere da følt det i forhold til arv? Med egne barn kan en jo sitte i uskiftet bo og disponere fritt over arven frem til en selv faller fra, men med særkullsbarn må en jo skifte, dersom en ikke har en skriftlig avtale om å få sitte i uskiftet bo. Hadde dere signert avtalen? Hadde dere KREVD å få utbetalt arven? Og hadde dere blitt sinte om far hadde overført alle sine verdier (felles bolig, bil, hytte innbo, formue osv) til den nye konen (far arver jo dette om den nye konen faller fra, siden han kan sitte i uskifte med deres felles barn)? Hvordan ville dere løst det, om dere var i situasjonen? Ville det blitt "krig", eller hadde dere unnet den nye familien (som IKKE er mindre verdt enn den første familien han laget) å kunne fortsette å leve i det man har hatt sammen?

[AnonymBruker]

Ingen? Trodde kanskje dette var noe folk hadde sterke meninger om.. Selv har jeg gifte foreldre, som ikke etterlater seg noe videre arv, så det er ikke relevant for meg i den forstand, men jeg har en venninne som er i situasjonen, og har tenkt litt på hva som er den beste løsningen. Føre alt over på henne, eller kun gå for forsikring som kan betale ut arvingene? Man mister jo mye som en har ervervet sammen da...

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok ikke akseptert at nye konen skal kunne sitte i uskiftet bo.

Hvis far hadde overført alt av verdi til konen før han døde så vet jeg ikke helt hva jeg hadde tenkte. Det måtte jeg jo bare ha akseptert. Jeg tror nok det hadde vært nokså situasjonsbetinget om jeg uten videre hadde synes at det var greit, eller om jeg hadde følt at det var galt av han.

[AnonymBruker]

Hadde det vært stepappaen min som satt i situasjonen hadde jeg signert med en gang!

[AnonymBruker]

Hadde jeg hatt et godt forhold til bonusmor/bonusfar ville jeg signert på at personen som var igjen fikk sitte i uskiftet bo. Men ville samtidig skrevet et tillegg der personen ikke kunne gi vekk alt til sine barn, sånn at jeg fikk min rettmessige arv når den tid kom. Hadde vi hatt liten kontakt, der de ikke var interessert i å inkludere meg i familien ville jeg ikke signert. Da ville jeg krevd arven med en gang

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok ikke akseptert at nye konen skal kunne sitte i uskiftet bo.

Hvis far hadde overført alt av verdi til konen før han døde så vet jeg ikke helt hva jeg hadde tenkte. Det måtte jeg jo bare ha akseptert. Jeg tror nok det hadde vært nokså situasjonsbetinget om jeg uten videre hadde synes at det var greit, eller om jeg hadde følt at det var galt av han.

Hvorfor ville du ikke akseptert det? Er det snakk om ting med affeksjonsverdi så kan man jo forhandle om det, og har man et godt forhold så vil jo slike ting være enkle, men ting som man har sammen som ektepar, som hus, hytte bil osv, er det jo ganske viktig for den nye konen å kunne fortsette å ha da.. Tenk om du kom i et forhold med en mann med barn fra før, og plutselig måtte gi fra deg halvparten av alt dere eide om han falt fra? Det er jo en ganske føl situasjon i utgangspunktet, og attpåtil måtte gi fra deg det dere har hatt sammen..

[AnonymBruker]

Det er jo en ganske føl situasjon i utgangspunktet

*fæl situasjon

[Grønt blad]

Jeg hadde blitt litt skuffet hvis min far hadde overført alle verdien til den nye kona, men jeg hadde ikke hatt problemer med å la henne bo i uskiftet bo.

[Windsor]

For meg ville forholdet til den nye kona og de andre barna vært avgjørende. Uten et veldig godt forhold og stor tillit der ville jeg ønsket å få oppgjøret med en gang.

Hadde avdøde overført alle verdiene mens han var i live ville jeg helt klart sett på saken sammen med advokat.

[Windsor]

Hvorfor ville du ikke akseptert det? Er det snakk om ting med affeksjonsverdi så kan man jo forhandle om det, og har man et godt forhold så vil jo slike ting være enkle, men ting som man har sammen som ektepar, som hus, hytte bil osv, er det jo ganske viktig for den nye konen å kunne fortsette å ha da.. Tenk om du kom i et forhold med en mann med barn fra før, og plutselig måtte gi fra deg halvparten av alt dere eide om han falt fra? Det er jo en ganske føl situasjon i utgangspunktet, og attpåtil måtte gi fra deg det dere har hatt sammen..

Kona kan da fortsette å ha både hus, hytte og bil. Er jo bare at vedkommende må kjøpe ut arvingene.

Endret 30. september 2011 av Windsor

[AnonymBruker]

For meg ville forholdet til den nye kona og de andre barna vært avgjørende. Uten et veldig godt forhold og stor tillit der ville jeg ønsket å få oppgjøret med en gang.

Hadde avdøde overført alle verdiene mens han var i live ville jeg helt klart sett på saken sammen med advokat.

Men hvorfor det? Jeg kan ikke forvente å få noe arv utenom det med affeksjonsverdi fra mine foreldre, så jeg ser ikke helt det at andre voksne heller skal ha rett på sine foreldres formue som de har bygget opp med sine liv. Denne konen som han har bygget opp verdiene sammen med, i et samliv, vil jo være mer naturlig at får fortsette å disponere sitt ekteskaps verdier, ikke at voksne barn skal bare få det rett opp i hendene... De har jo sine egne ekteskap som de bygger opp sine verdier i...

[AnonymBruker]

Kona kan da fortsette å ha både hus, hytte og bil. Er jo bare at vedkommende må kjøpe ut arvingene.

Men er det ikke unaturlig at denne voksne damen som har levd et samliv og laget verdier sammen med en mann skal kunne fortsette å ha det, fremfor at andre voksne, som har sine egne partnere skal bare få det rett opp i hendene, kun fordi det passet seg sånn at han skilte seg fra deres mor og fikk en ny dame han elsket? Ville det vært din fars ønske at du, som er voksen og tjener dine egne penger, skulle tatt fra hans elskede kone det som var deres sammen?

[AnonymBruker]

Men er det ikke unaturlig at denne voksne damen som har levd et samliv

Det er visst sent på en fredag, skriver mye feil nå... Mener at det er MER naturlig...

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke latt steforeldre sitte i uskifte. Så om min biologiske forelder døde hadde jeg forlangt skifte, ja.

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som har svart i den tråden og må nok si at sorry ikke noe uskiftet her nei.

Må ny kone selge for å betale meg ut så er ikke det noe jeg blunker over .

[kaprifolen]

Kan bare svare på vegne av min mann. Der er stemor fint lite interessert i stebarna og favoriserer sin egen familie. Faren er absolutt tilstede for at hun ville delt ut til sine barn, slik at biobarn ville fått fint lite til slutt. Ved fars bortgang, måtte stemor altså tatt straffen for årevis med sabotering av stebarna og resten av mannens familie.

[Gjest Gjest]

Skifte umiddelbart. Ingen tvil.

[Rosalie]

Fyrste innlegget: Ei enkje/enkjemann sitte i uskifte lenger enn til han eller ho giftar seg på nytt eller får ungar med ny partnar.

Eg hadde óg krevd skifte. Forelder kan sikre nyfamilien ved forsikring, då forsikringsmidler ikkje går inn i buet.

Endret 1. oktober 2011 av Rosalie

[Eudyptula]

Jeg tror faktisk jeg ville krevd skifte, og det tror jeg også min avdøde forelder ville ønsket.

[Capricorn]

Jeg er en av de som har svart i den tråden og må nok si at sorry ikke noe uskiftet her nei.

Må ny kone selge for å betale meg ut så er ikke det noe jeg blunker over .

Hadde det stilt seg annerledes om du hadde likt henne?

Håper ikke mine stebarn forlanger noe sånt av meg, men det tror jeg ikke de gjør heller. Alt etter meg går til de på samme måte som om det hadde vært mine egne.

De taper ikke noe på at jeg bor i huset noen år til. De arver både foreldrene og meg.