Når det blir for mye...

[Gjest Gjest]

Har egentlig bestemt meg for at jeg ikke klarer denne smerten lenger ved å skilles fra min kjære. Så derfor har jeg bestemt meg for å ende livet mitt om ting ikke ordner seg. Vi har barn sammen, og dette holder meg igjen... Har aldri klart å være den forelder eller ektemake jeg ønsket. Skulle gjerne levd, men livet er for smertefullt for meg. Noen andre som har hatt det sånn?

[Gjest Sobril]

Kjære deg. Livet er tøft mange ganger. Undertegnede har hatt det helt jævlig til tider. Når ting er som verst kan det bare bli bedre.

Du bør oppsøke profesjonell hjelp til å takle depresjonen du tydeligvis er i. Jeg er ingen mønstermamma jeg heller, men ungen min elsker meg. Å forsvinne fra barnet mitt vil aldri være noe alternativ, da det vil sette stygge spor hos barnet som det vil bære med seg for resten av livet.

Jeg forstår at det går an å TENKE slik, men hvis du mener at du ikke er en ansvarlig forelder - vær ansvarlig nå og fortsett å leve for ungen din. Man er ikke på topp bestandig, men det finnes stadier i livet hvor barnet virkelig trenger deg.

Og for DIN del så MÅ du skaffe profesjonell hjelp. Snakk med noen. Første skritt for å bearbeide sorgene er å ta hull på byllen og få det ut!

[AnonymBruker]

Slike tråder er ikke lov å opprette her, så den kommer til å bli stengt. Men oppsøk hjelp fra de som kan det. Og tenk på barna dine!

[AnonymBruker]

Har egentlig bestemt meg for at jeg ikke klarer denne smerten lenger ved å skilles fra min kjære. Så derfor har jeg bestemt meg for å ende livet mitt om ting ikke ordner seg. Vi har barn sammen, og dette holder meg igjen... Har aldri klart å være den forelder eller ektemake jeg ønsket. Skulle gjerne levd, men livet er for smertefullt for meg. Noen andre som har hatt det sånn?

Tenk på barna dine,vil du virkelig at de skal vokse opp uten en mor?

[Gjest Gjest]

Tenker på barna mine hele tiden, og klarer ikke helt å gjennomføre dette nå. Er redd for hvordan dette vil utvikle seg i fremtiden. Blir det overilt å be om å bli innlagt? Kommer ikke til psykolog da disse har lange ventelister. Føler jeg må brøle for å komme til.

Var ikke klar over retningslinjene på forumet, så jeg skal stoppe her.

[Gjest Sobril]

Tenker på barna mine hele tiden, og klarer ikke helt å gjennomføre dette nå. Er redd for hvordan dette vil utvikle seg i fremtiden. Blir det overilt å be om å bli innlagt? Kommer ikke til psykolog da disse har lange ventelister. Føler jeg må brøle for å komme til.

Var ikke klar over retningslinjene på forumet, så jeg skal stoppe her.

Tropp opp personlig på legekontoret. Grin om du kan! Alt for å bli tatt på alvor. Om du ikke får psykolog med det samme så kan du kanskje få snakke med fastlegen i det minste.

[Gjest Gjest]

Har snakket med fastlegen, og fått vite at det er snakk om en depresjon. Denne hadde jeg også før bruddet, men selvsagt mye kraftigere nå. Han har sendt henvisning men får ikke komme til. Bør jeg be om å bli innlagt? Skammer meg over å tenke sånn når jeg har barn. En burde jo være fornøyd når man har flotte, friske barn... Det beste som skjedde meg var min kjære, og når det forsvinner så er jeg så naken, sårbar og redd. Kanskje jeg skal ringe ambulant-teamet i kommunen? Men er redd for å bli avvist.

[Gjest Hond]

Ring legevakt eller fastlegen pånytt.Er det fare for liv,må de ta deg imot. Vær så snill å gjør dette.Evt få en nær venn til å gjøre det for deg.Livet føles meningsløst,håpløst og forferdelig til tider,men om en god stund og mye arbeid vil du få det bedre.Jeg har selvmord i familien og vet hvordan det er å sitte igjen som etterlatt.barna dine trenger deg nå og i fremtiden!Lykke,lykke til!! tenker på deg!!

[AnonymBruker]

Gjør deg selv og dine barn den tjenesten det er å ta kontakt med legen. Si at du SKAL snakke med legen din I DAG, og be gjerne om innleggelse hvis du klarer. Kan også hende legen din foreslår det.

Jeg er nærmeste pårørende til en kvinne som mistet sin mann pga selvmord. De hadde 3 barn sammen. 8-åringen spurte sin mor like etter det hadde skjedd "Hvem skal nå bli farfar til mine barn?"

Jeg håper virkelig du kommer deg helskinnet gjennom dette, og at du og din kjære finner sammen igjen.

[Gjest Iah]

Kjære gjest.

Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Tråden stenges.

Mvh Iah, mod