En ulempe med å være intelligent

[Gjest norah]

Nå har visst diskusjonen blitt snudd til å omhandle hva intelligens er, men det har jeg ikke tenkt meg å svare på.

Det opprinnelige innlegget handlet om sosial isolasjon som følge av en annen form for analytisk tankegang. Den kjenner jeg meg godt igjen i, og har ofte tatt meg i å tenke at livet ville vært så mye enklere hvis man var lykkelig med en standard 8-16 jobb som ga penger nok til rekkehus, barn, campingferie og tid til å stelle rosene. Men også så uendelig mye kjedeligere! For meg har det handlet om å finne arenaer og venner som ville akseptere at kunnskap og rasjonalitet er viktig, og at faglige, politiske eller filosofiske diskusjoner ikke nødvendigvis er forbeholdt kollokviegruppa. Det er vanskelig å finne de menneskene, og det er vanskelig å venne seg til å trå varsomt i samvær med andre, men som noen allerede har nevnt så er det lettere å tilpasse seg hvis man er analytisk nok til å forstå andre sett med sosiale koder.

Vil si lykke til videre til TS. Uansett om man kaller det å være veldig intelligent, bare kaller det å åpne gluggene og tenke selv istedet for å følge strømmen eller har et helt annet sosialt avvik, så er det vanskelig å være outsider.

Joda, jeg har også tenkt at mange ting ville vært enklere dersom jeg hadde trivdes i helt en helt OK 9-16 jobb som ikke krevde noe særlig rent intellektuelt - og OK, det er jo ikke sånn at man kan diskutere komplekse problemstillinger og filosofere seg ihjel med hvem som helst - men jeg føler meg ikke som en outsider, og synes jo ikke som TS at alle andre er "idioter". Jeg ser det like mye som en interesse som en kapasitet.

Kjenner endel som er veldig oppegående og smarte, men de er bare ikke like engasjerte og har ikke behov for å få det ut.

TS latterliggjør jo på et vis andres retorikk og argumentasjon, fordi h*n er rasjonelt oppbygd. Alt annet er jo bare idiotisk og uintellingent - enkelt, og de mangler kapasitet og evne. Og h*n virker jo ikke interessert i å lære mer eller "åpne gluggene" som du sier - men heller mer opptatt av å påpeke/analysere frem logiske brister og manglende sammenhenger.

Kan jo være begrunnet i mye rart, det - mulig de alle faktisk er dummere, men jeg tror ikke det.

[Gjest Moulu]

min intelligens hindrer meg blant annet veldig i å bli frisk i hodet mitt. det gjør det så vanskelig å behandle meg..

jeg hadde gitt en arm for å ha vært litt "dummere".

[Patton]

Det å avvise ”føleriet” rundt 22/07 har jo ingenting med å være intelligent å gjøre. Det er ikke slik at fordi man har en mening som går mot strømmen så er man automatisk smart. For å bruke et ekstremt eksempel: Hitlers ideér var like groteske og uintelligente da de var inni hodet hans, som de var når ”hele” Tysklands befolkning støttet dem.

For en del personer som oppfatter seg selv som intelligente er det et poeng i seg selv å liksom stå utenfor samfunnet, et samfunn som er for dumt til å sette pris på den intelligentes overlegne forståelse av hvordan ting egentlig hører sammen. I noen tilfeller har denne personen rett, men som oftest ikke.

[AnonymBruker]

Det å avvise ”føleriet” rundt 22/07 har jo ingenting med å være intelligent å gjøre. Det er ikke slik at fordi man har en mening som går mot strømmen så er man automatisk smart. For å bruke et ekstremt eksempel: Hitlers ideér var like groteske og uintelligente da de var inni hodet hans, som de var når ”hele” Tysklands befolkning støttet dem.

Jeg forstår faktisk ikke hva du vil fram til med det du sier her... Noe av poenget i startinnlegget her var vel at svært intelligente mennesker noen ganger tenker videre enn de som ikke er fullt så intelligente, og at de derfor innimellom ser sammenhenger og konsekvenser andre ikke ser. Nettopp derfor går de noen ganger mot strømmen, enten på alle måter, eller bare i tankene. Svært intelligente mennesker (dersom de ikke var uten empati i tillegg, det er en veldig skummel kombinasjon) i Tyskland før og under andre verdenskrig var vel de som faktisk greide å se og forstå hva som egentlig foregikk, mens flertallet fulgte flokken. Og vi vet jo nå hvordan det gikk.

Mennesker som tenker det lille ekstra, ser litt framover, analyserer konsekvenser og evner å se ulike sider av en sak (og disse er som oftest intelligente) er de som har størst sjans til å se gjennom og avsløre alt fra massehysteri og propaganda til hersketeknikker, manipulering og trusler. Og som innimellom evner å se klart når panikken eller seiersrusen eller hva som helst tar overhånd hos flertallet.

En evne til å stoppe opp, se på fakta og ikke la seg rive med var det som gjorde at enkelte ikke umiddelbart ropte opp om islamistisk terrorisme den 22.juli slik flertallet gjorde (og her tok flertallet feil). Det er ett eksempel.

Det å se på fakta eller logiske og sannsynlige konsekvenser (og å handle etter det man finner) framfor å blindt følge flokken bare for å ikke falle utenfor samfunnet, kan da vel ikke være en negativ egenskap? Eller er det kun saueflokkmentalitet vi vil ha?

Jeg mener ikke at vi ikke skal høre på og handle etter følelsene våre, men det ER lov å stoppe opp et øyeblikk og tenke over hva man holder på med og hvorfor. Hadde alle gjort det, hadde vi levd i en svært mye bedre verden.

[Patton]

Jeg forstår faktisk ikke hva du vil fram til med det du sier her... Noe av poenget i startinnlegget her var vel at svært intelligente mennesker noen ganger tenker videre enn de som ikke er fullt så intelligente, og at de derfor innimellom ser sammenhenger og konsekvenser andre ikke ser. Nettopp derfor går de noen ganger mot strømmen, enten på alle måter, eller bare i tankene. Svært intelligente mennesker (dersom de ikke var uten empati i tillegg, det er en veldig skummel kombinasjon) i Tyskland før og under andre verdenskrig var vel de som faktisk greide å se og forstå hva som egentlig foregikk, mens flertallet fulgte flokken. Og vi vet jo nå hvordan det gikk.

Mennesker som tenker det lille ekstra, ser litt framover, analyserer konsekvenser og evner å se ulike sider av en sak (og disse er som oftest intelligente) er de som har størst sjans til å se gjennom og avsløre alt fra massehysteri og propaganda til hersketeknikker, manipulering og trusler. Og som innimellom evner å se klart når panikken eller seiersrusen eller hva som helst tar overhånd hos flertallet.

En evne til å stoppe opp, se på fakta og ikke la seg rive med var det som gjorde at enkelte ikke umiddelbart ropte opp om islamistisk terrorisme den 22.juli slik flertallet gjorde (og her tok flertallet feil). Det er ett eksempel.

Det å se på fakta eller logiske og sannsynlige konsekvenser (og å handle etter det man finner) framfor å blindt følge flokken bare for å ikke falle utenfor samfunnet, kan da vel ikke være en negativ egenskap? Eller er det kun saueflokkmentalitet vi vil ha?

Jeg mener ikke at vi ikke skal høre på og handle etter følelsene våre, men det ER lov å stoppe opp et øyeblikk og tenke over hva man holder på med og hvorfor. Hadde alle gjort det, hadde vi levd i en svært mye bedre verden.

Her har du lest meg feil. Poenget mitt er at gå mot strømmen ikke nødvendigvis er et tegn på intelligens. Hvis man ikke kjøpte ”føleriet” (som trådstarter kalte det) rundt 22/07 trenger man ikke å være intelligent, man kan også være ufølsom, usympatisk og uintelligent. En fyr jeg kjenner fra barndommen la ut en haug med facebookstatuser hvor han på sitt vis prøvde å formidle at han ikke kjøpte fellesfølelsen rundt 22/07, og han er den mest uintelligente personen jeg noensinne har møtt.

Det du skriver om Tyskland er fullstendig revisjonisme. Mange støttespillere til naziregimet var objektivt sett høyt intelligente mennesker. Eksempler er Albert Speer og Carl Schmitt. Sistnevnte var en av de mest fremtredende tyske intellektuelle i mellomkrigstiden, og mange av de faglige verkene hans står støtt i dag. Han ble allikevel en forkjemper og støttespiller for nazismen.

Ellers er jeg prinsipielt enig med mye av det du skriver, men jeg synes du gjør en feilslutning når du setter opp det å følge flokken og intelligens som gjensidig utelukkende kategorier. Noen ganger er det nettopp fordi man er intelligent at man er enig i hva som er konsensus. Man kan også stille seg på siden av konsensus både fordi man er intelligent og fordi man er uintelligent. Eksempelvis har Jan Arild Snoen og Tore Tvedt begge meninger som klart bryter med norsk konsensuspolitikk. Den ene er intelligent, den andre ikke.

[AnonymBruker]

En ulempe med å være intelligent er at Jantelov-følelsen står så sterkt i mange mennesker som selv ikke lærer like fort, husker like bra eller lett løser ulike problemer like fort som de med høy generell intelligens gjør. Fra min observasjonspost ser det ut som om mindreverdighetskomplekser får mange til å (ubevisst?) gå inn for å presse de(n) mer intelligente ned i den emosjonelle søla, med dårlig kamuflerte spydigheter, et utvetydig kroppsspråk og forsøk på allianser med andre for å fryse ut den de selv, av eget valg, ser ut til å føle seg underlegen. Jeg observerer at liknende skjer med veldig pene mennesker, både kvinner og menn. De mindre attraktive "hater" dem og går diskret inn for å ødelegge dem. Tror det kalles konkurranseinstinkt. Det er veldig slitsomt å måtte forholde seg til.

Jeg kommer godt overens med andre på mensanivå, og med folk jeg har kjent siden barndommen (før det verste konkurranseinstinktet slo inn?), men nye bekjentskaper med "normal-IQ" eller lavere får jeg ofte store problemer med å ha utstrakt sosial omgang med. Som regel er nok ikke dette direkte relatert til IQ, men til interessekonflikter. De som ikke gjorde det bra i matematikk, fysikk og kjemi bryr seg vanligvis ikke mye om vitenskap i voksen alder, og ikke så rent sjeldent er de uinteresserte i politikk også. Mange av dem er dog veldig interesserte i ferier, mote, interiør og barn. Nest etter moteløver som diskuterer samliv, hår og make-up og sladrer om andre, er mennesker som ikke ser konsekvensene av sine bastante, adopterte politiske meninger de verste samtalepartnerne. Lavtlønnede som stemmer Høyre eller FrP fordi de vil ha mer penger, og folk som kaller seg liberale og stemmer Rødt.. Det mest tragiske eksempelet på korttenkthet er sånne som hevder at: "Det blir for mange dyr på jorda som kommer til å spise opp all maten dersom alle blir vegetarianere. Derfor er det viktig at vi ikke kutter ned på kjøttkonsumet." Jeg har faktisk støtt på hele 3 stk som har kommet med liknende uttalelser.

Hva angår hovedinlegger synes jeg ikke noe av det som ble skrevet der tyder på spesielt høy intelligens. Kan godt være h*n har IQ over 130, men man måler ikke intelligens utfra meninger eller manglende sympati, slik som hovedinnlegger ser ut til å gjøre. Å mangle evnen til empati er ikke noe å skryte av, ettersom empati er en viktig faktor for å ha forståelse for andres følelser go handlinger. Empati er selve kjernen i sosial intelligens. Og stikk i strid med den standhaftige myten, fremsatt og holdt i hevd av Jantelovens voktere, er det faktisk slik at med høy IQ følger som regel også høy EQ. Det sier seg litt selv, gjør det ikke? Høy IQ = forhøyet evne til å se sammenhenger og dra lærdom av erfaring.

Sympati er noe annet enn empati, og det er nok sympatien det skorter på når noen med høy IQ ikke gidder å jatte med, fnise og hvine i meningsløse samtaler om klær, hår, sminke og festing for å tekkes mennesker den mer intelligente ikke har noen interesse av å investere noe i. Da konkluderer de hjerneblåste hår/mote/klær/samliv-bimboene ofte med at den mer intelligente er sosialt uintelligent fordi vedkommende ikke orker å senke seg til deres nivå for å passe inn.

Det er nok sånn at like barn leker best, og dem man ikke synes man leker godt med, dem fryser man ut.

[AnonymBruker]

Jeg syntes det er morsomt at så mange høyt intelligente mennesker gjør den feilen om å automatisk attribuere sine svakheter til sin intelligens. For det må være slik at om to ting oppstår samtidig a) intelligent og b)vansker av et slag så må de to automatisk henge sammen? Det i seg selv er jo en stor logisk brist, som selv mange intelligente kjappt bruker som forklaringsramme på sine vansker.

Jeg er selv over gjenomsnittet intelligent, noe jeg har stadfestet via annerkjennte tester da jeg ble utredet for dysleksi og fikk diagnose for dette. Men jeg opplever ikke verden på den måten som beskrives her. Jeg ser at jeg ser ting som ikke andre ser, kan se bristende logikk i andres argumentasjon etc. men likevel er ikke dette noe som er med på å skape et hinder i min herdag, eller i sosiale settinger etc. Vi har også noe som heter personlighet også, vi er medfødt langt flere trekk enn vår intelligens og disse vil virke inn på hvordan vi ser verden, hvordan vi oppfører oss og hvordan vi samhandler med andre. Det er derfor en stor sannsynlighet at det er langt flere trekk ved oss enn bare vår intelligens som gjør at vi kan oppleve utfordringer på flere arenaer.

Ja, jeg kan se logiske brister i en rekke argumenter, men hva oppnår jeg ved å stille den andre til veggs for dette? Å delta i en debatt eller melde seg ut? Blir man isolert av å ikke delta i debatter? Jeg har mange venner, gode venner, noen venner treffer jeg i en setting andre i andre situasjoner. Jeg diskuterer ikke politikk med alle, jeg diskuterer ikke samfunnsmessige situasjoner med alle. Noen ser jeg film med, noen trener jeg med, noen drikker jeg øk sammen med, noen drar jeg på turer sammen med, andre kan jeg ha dype diskusjoner sammen med som kan stimulere meg intelektuellt. Jeg behøver ikke å ta med min intelektelle side inn i alle settinger jeg er i, og kan dermed ha det kjekkt og morsomt sammen med andre uten å kjenne at jeg er isolert etc. Vennene mine som jeg ikke kjenner jeg kan diskutere litt dypere ting sammen med er varme og omtenkesomme mennesker som har det mye morsomt i livet sitt og som derfor også beriker mitt liv uten at det gjør noe at jeg kan se at de er korttenkte om visse områder i livet. Jeg velger å nyte alle de andre sidene de har heller, og er takknemlig for at de også er villig til å overse noen av mine svake sider (som at jeg av og til ikke klarer å holde kjeft og kan oppfattes som belærende) og ha det kjekkt med meg likevel.

Det er en logisk brist i seg selv å anta at a: intelligens fororsaker b: isolasjon bare fordi de to tingene oppstår samtidig. Det er ingen grunn til å anta kausalitet bare fordi to ting oppstår samtidig... man bør lete etter alle andre mulige årsaker til at disse to tingene korrelerer, og man kan da klare å forandre deler av seg selv slik at man kan få nyte mer av det livet har å tilby. Å være intelligent behøver på ingen måte å gjøre at man blir isolert og kjenner seg avkuttet fra andre, fordi en intelligent person burde klare å finne andre måter å knytte seg til andre på og måter å klare og nyte andres positive sider også. En inteligent person burde klare å hindre at intelligensen kommer i veien for gode nære relasjoner til andre, og da må man begynne å se på andre sider med seg selv som også kan være med på å spille inn på de vanskene man opplever.

[AnonymBruker]

Når det er sagt så stusser jeg mildt sagt på om gjennomsnitts-IQ i Norge kan være så lav som 100. Jeg tror den iallfall må ligge på 115, om ikke høyere.

Gjennomsnittet er alltid 100 uansett! Det er en av prinsippene bak iq-teser..

[Lutetium 71]

Noen ønsker ikke å bli sentrum for oppmerksomhet, og kanskje kryssforhørt, som følge av en mening de tror skiller seg ut. Andre skulle gjerne sagt meningen sin, men er redd for hva som skjer dersom den politisk engasjerte sjefen får nyss om at man politisk sett er hans motstander. I verste fall sitter kanskje to bekjente og snakker om hvor enige de er med SV, mens begge i virkeligheten stemmer FRP, og slettes ikke har noe til overs for førstnevnte parti. Ganske tragikomisk, egentlig. Nå finnes det heldivis nok av mennesker som både kan diskutere og være venner, selv om de har forskjellige meninger. Dessverre finnes det også mange som ikke kan det.

Det over der høres da ut som typisk norsk spør du meg!

[Antlers]

Det over der høres da ut som typisk norsk spør du meg!

Ja, ikke sant?

Det er litt derfor jeg tenker at det ikke nødvendigvis har så mye med intelligens å gjøre. Vi nordmenn må liksom ha en viss grad av saueflokkmentalitet for å være trygge på at ingen skal kunne "ta" oss, og da må vi alle strekke oss mot midten og de mer nøytrale meningene. Selvsagt kan det gå bra om man nå velger å stikke seg frem og snakke rett fra levra (enten man er lynende intelligent eller ei), men det kan ofte oppleves som en for stor sjanse å ta.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det trådstarter beskriver, er også over gjennomsnittet intelligent, men tror egentlig ikke man trenger være så veldig SMART, bare kritisk. Jeg er av de som ikke gikk i rosetog (men var i sjokk og har faktisk sterk medfølelse med de som er rammet), som slår av radioen når Maria Mena synger, som har problemer med å svelge halvsannheter, dårlig underholdning, overflatiskhet (paradoksalt nok, da jeg ikke liker føleri heller? Men ekte følelser er ikke det samme som sentimentalitet) osv...

Da jeg var yngre pleide jeg nok å diskutere vesentlig mer aggressivt - uten at det førte til noe særlig mer innsikt for meg eller de jeg diskuterte med, antagelig. Etter hvert har jeg inntatt en mer passiv holdning til mange ting, jeg orker ikke la meg irritere, og vil heller ikke plage omgivelsene mine. Jeg synes jo også at andre som er veldig kritiske og skal diskutere alt kan være slitsomme. Samme om de er "originale" eller "folk flest"... Jeg har endt med å fokusere på de tingene som gir meg noe - studier/arbeid innen noe jeg mener er viktig, god kunst/film/litteratur, natur, familie osv. Her kan jeg ha noen ganske sterke meninger Men jeg tror jeg i samme slengen har blitt en mindre åpen og mer tilbaketrukket person.

[AnonymBruker]

Det å avvise ”føleriet” rundt 22/07 har jo ingenting med å være intelligent å gjøre. Det er ikke slik at fordi man har en mening som går mot strømmen så er man automatisk smart.

Jeg er enig i at det ikke har med intelligens å gjøre. Og jeg er ikke sikker på om jeg har fått med meg alle poengene i diskusjonen rundt føleri og tolkninger... Men for å ta min egen opplevelse av ting etter 22. juli: Da det skjedde, og i dagene etter, satt jeg døgnet rundt (unntatt noen timer på jobb) foran tv og pc i sjokk, som de aller fleste andre, vil jeg tro. Jeg synes det er forferdelig det som skjedde, jeg blir kvalm av å se bilder av morderen, jeg blir rørt av øyenvitneskildringer og det skjærer i hjertet å tenke på de som har mistet noen på en så unødvendig måte. Har erfaring med sorg selv, så føler jeg kan relatere til det.

Og jeg synes det er sympatisk at folk la ned hauger og lass av blomster og gikk i tog - men DER går min grense. For meg føles det tacky å løfte roser opp og ned i lufta, og rart å legge ned blomster til noen jeg ikke kjenner (jeg greide knapt å legge ned en rose ved urnenedsettelsen til svigerfar). Jeg har nok problemer med slike seremonier og massehandlinger, f eks takler jeg ikke å gå i tog 17. mai heller. I tillegg ble jeg lei av de stadige gjentagelsene av floskler, setninger og etter hvert selvgodheten til enkelte - vi fantastiske nordmenn som ikke går til krig (mot hvem??? oss selv?), liksom... Vi ER allerede i krig "mot terror", og det er ikke så lett å lage et ekstra fiendebilde når gjerningsmannen er erkenorsk. Nok om det - når det dras paralleller til Hitler, så var det faktisk massene som fulgte ham ukritisk. At man ikke klarer å ta del i alle ritualer samfunnet tilbyr deg, men ser ting litt "utenfra", betyr at en har mulighet til å se kritisk på maktmisbruk også, se slikt tankegods som det Hitler eller andre har kommet med. Ikke først og fremst at en er en potensiell anarkist eller kuppmaker selv. Men det er jo nødvendig å beholde en god kjerne i seg selv da - empati er ikke noe en bør miste enten en er intelligent, folk flest eller bare einstøing. Noen ganger tenker jeg at en del mennesker virker som de ikke har så mye kjerne, selv om de griner når de ser You Raise Me Up sunget av Simone i D'sound på Beat for Beat...

Jeg prøver ikke å unnskylde meg eller si at mitt ståsted er det beste, jeg bare prøver å forklare noe av tankegangen min.

[Sheherasade]

Nå vet jeg ikke akkurat om jeg vil kalle meg så veldig intelligent selv om jeg på IQ tester scorer høyere enn 100. Anyway...

Klart det er bra å ha egenskapen å kunne se gjennom tåkeprat og tenke logisk og rasjonelt om ting, og plukke fra hverandre argumentasjoner på en systematisk måte. Men empati og sosial intelligens er vel så viktig som IQ og rasjonell distanse for å forstå det som faktisk skjer rundt seg, og hvorfor folk sier som de gjør.

Så sånn sett er det vel en ulempe å være veldig intelligent uten å forstå sosiale relasjoner. Leste om en artikkel en gang om hvordan superintelligent autistiske mennesker fikk se filmklipp hvor mye av handlingen foregikk uten dialog, og hvor man måtte se kroppsspråk og ansiktsuttrykk for å forstå hva som egentlig skjedde, noe autistene ikke fikk med seg i det hele tatt. Så takke meg til litt lavere intelligens, IQ-sett, og heller ha litt mere EQ.

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke akkurat om jeg vil kalle meg så veldig intelligent selv om jeg på IQ tester scorer høyere enn 100. Anyway...

Klart det er bra å ha egenskapen å kunne se gjennom tåkeprat og tenke logisk og rasjonelt om ting, og plukke fra hverandre argumentasjoner på en systematisk måte. Men empati og sosial intelligens er vel så viktig som IQ og rasjonell distanse for å forstå det som faktisk skjer rundt seg, og hvorfor folk sier som de gjør.

Så sånn sett er det vel en ulempe å være veldig intelligent uten å forstå sosiale relasjoner. Leste om en artikkel en gang om hvordan superintelligent autistiske mennesker fikk se filmklipp hvor mye av handlingen foregikk uten dialog, og hvor man måtte se kroppsspråk og ansiktsuttrykk for å forstå hva som egentlig skjedde, noe autistene ikke fikk med seg i det hele tatt. Så takke meg til litt lavere intelligens, IQ-sett, og heller ha litt mere EQ.

Hvorfor tror mange det er en motsetning mellom IQ og EQ? Er det slik at tradisjonell IQ står i veien for evnen til selvinnsikt og tyding av kroppsspråk? Nei, den gjør faktisk ikke det. Det er lettere for intelligente mennesker (ekte intelligens = flere synapser enn gjennomsnittet) å tolke egne og andres følelsesuttrykk. En i Mensaklubben sa det så vakkert: "EQ har blitt en slags trøstepremie til de som scorer lavt på IQ-tester" Denne trøstepremien er altså en løgn. Når det kommer til forskjeller i interesser og ambisjoner; det blir det noe annet. Selvsagt vil en som er relativt uinteressert i å bruke tid på jatting og tidsløsing oppfattes som sosialt uintelligent, men dette handler om motivasjon, ikke evne.

Den typen mennesker som uttaler "Jeg scorer lavt på IQ-tester, men har desto høyere sosial intelligens, og det er det som teller!" kan fortsette med å sippe til såpeoperaer, diskutere hverandres kjærlighetsforhold og hårfrisyrer, og bruke tid på å skrive "jeg er sååååååå glad i deg, snuppa mi!"-meldinger eller kjedebrev på hverandres vegger på FB, og henvise til "høy EQ". Jeg kommer på min side alltid til å vite hvorfor jeg ikke gidder anstrenge meg et spøtt for å komme overens med dem

[AnonymBruker]

Jeg anser meg selv for å være godt over middels intelligent.

I det store og det hele er det jo positivt, og jeg har god nytte av intelligensen min her i verden. Men det er også noen baksider, og da spesielt én jeg har merket meg spesielt.

Jeg klarer sjelden å "følge strømmen" når det gjelder meninger og holdninger. Det hvermansen mener, mener sjelden jeg. Holdninger og meninger som liksom er "aksepterte" og nærmest selvfølgelige i samfunnet, går jeg ofte imot - fordi jeg raskt setter det i sammenheng med andre ting, ser årsak/virkning, ser dobbeltmoralisme og logiske brister. Vanskelig å forklare, men for å si det enkelt: jeg ser så utrolig fort "where it doesn't make sense". Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kunne ha satt en veldig engasjert person - f.eks. en dyrevernforkjemper - skikkelig til veggs, fordi jeg setter det h*n hevder i en større sammenheng, analyserer og finner mange feil ved resonnementet.

Føleriet rundt 22.07 "kjøpte" jeg ikke. Dvs., jeg klarte ikke være som alle andre og synes at alt var så rørende og uproblematisk, jeg måtte analysere ALT og fant utrolig mange svake punkter hvor jeg gjennomskuet bruken av retorikk, eller rett og slett dobbeltmoralisme, logiske brister og lignende rundt hele greia.

Problemet blir jo da at man ofte føler seg litt isolert.. Det er ikke i alle situasjoner det er veldig fristende "å ta kampen", og da må man jo enten delta mens hodet sier noe annet, eller melde seg ut. Noen ganger tenker jeg at det må være deilig å være middels intelligent i stedet, slik at man lettere aksepterer etablerte standpunkter man har plukket opp fra Facebook, eller nyhetene, eller har hatt med seg siden barneskolen (jeg har ikke tall på hvor mange "lærdommer" fra barneskolen jeg har dementert!).

Flere som skjønner hva jeg prater om?

(Er anonym her tror jeg, ellers blir jeg vel for evig kjent som en skrytepave.. men det er overhodet ikke hensikten å skryte)

TAKK - for at du setter ordet på det jeg har følt veldig lenge. Jeg har det på samme måten, og blir litt irritert på meg selv over at jeg ikke bare kan følge strømmen. Det er ikke få ganger jeg har blitt kalt kverulant, for å si det sånn, men ennå har ingen klart å sette meg helt til veggs. Jeg har lært å moderere meg litt med tanke på hva jeg sier høyt nå da, man må velge sine kamper...

[Admeliora]

Føler dette blir litt OT, men føler for å skrive noen ord allikevel. Det at intelligente mennesker (og da snakker jeg ikke om de som "bare" har 110 i IQ) ofte blir sett på som lite sosialt utviklet, er en følge av det noen andre har nevnt, at like barn leker best. Det sier seg selv at en med 135 i IQ ikke har så mange å leke med da. Jeg vil si at de med høy intelligens har en mye bedre utviklet evne til å lese kroppsspråk og til å "lese mellom linjene" enn gjennomsnittet. Vi er også såpass sosialt intelligente at vi ikke flyr på alle som er "dummere" enn oss bare fordi de er "annerledes". Er dere klar over hvor sårende mange av de kommentarene dere kommer med er for en som virkelig har følt på kroppen hva det er å være intelligent i negativ betydning? Tenk litt over det før dere påberoper dere sosial overlegenhet.

Endret 16. oktober 2011 av JegHarEnDrøm

[*melis*]

Føler dette blir litt OT, men føler for å skrive noen ord allikevel. Det at intelligente mennesker (og da snakker jeg ikke om de som "bare" har 110 i IQ) ofte blir sett på som lite sosialt utviklet, er en følge av det noen andre har nevnt, at like barn leker best. Det sier seg selv at en med 135 i IQ ikke har så mange å leke med da. Jeg vil si at de med høy intelligens har en mye bedre utviklet evne til å lese kroppsspråk og til å "lese mellom linjene" enn gjennomsnittet. Vi er også såpass sosialt intelligente at vi ikke flyr på alle som er "dummere" enn oss bare fordi de er "annerledes". Er dere klar over hvor sårende mange av de kommentarene dere kommer med er for en som virkelig har følt på kroppen hva det er å være intelligent i negativ betydning? Tenk litt over det før dere påberoper dere sosial overlegenhet.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg ser ikke på meg selv som eksepsjonelt intelligent og møter stadig folk som er smartere enn meg på enkelte områder, men jeg har en veldig sterk evne til å føle empati og tolke kroppsspråk, samt lese mellom linjene. Er også veldig interessert i sosiologi og psykologi og har lest mye om det. Derfor skal det ganske mye til for å imponere meg sosialt sett og jeg synes ofte at folk er ganske "lettlurte" og naive når det kommer til andre mennesker. Jeg innrømmer gjerne at det ikke er bare lett å ha det slik og jeg er helt med på tankegangen om at like barn leker best og at det er vanskeligere å finne likesinnede dess mer man skiller seg ut, enten det gjelder den ene eller andre veien.

Derfor gikk jeg også inn i denne tråden i håp om at jeg skulle kjenne meg igjen, men endte i stedet opp med å skrive et litt kritisk svar. Grunnen til det er at jeg synes TS påberoper seg sosial overlegenhet, selv om det hun skriver får meg til å tenke at det heller er manglende følelser som er problemet i dette tilfellet (selv om det også kan være uheldige eksempler eller bare ting som har kommet feil ut). Når TS bruker følelsene rundt 22. juli og dyremishandling som eksempler på logiske brister så sier det meg at hun overfokuserer på logikk og ikke helt evner å sette seg inn i situasjonen eller hvorfor folk føler som de gjør. En del av det å være intelligent går nettopp på evnen til å sette seg selv inn i situasjonen og tenke på hva ofrene og de pårørende etter eksempelvis 22.juli gikk gjennom. Greier man det så er det heller ikke så lett å unngå å bli følelsesmessig berørt.

Til og med Albert Einstein lot seg styre av følelser i enkelte saker uten at det gjorde ham noe mindre intelligent av den grunn.

[AnonymBruker]

Jeg anser meg selv for å være godt over middels intelligent.

I det store og det hele er det jo positivt, og jeg har god nytte av intelligensen min her i verden. Men det er også noen baksider, og da spesielt én jeg har merket meg spesielt.

Jeg synes ikke det virker spesielt ingelligent å skrive baksider når man mener ulemper.

[Sheherasade]

Derfor gikk jeg også inn i denne tråden i håp om at jeg skulle kjenne meg igjen, men endte i stedet opp med å skrive et litt kritisk svar. Grunnen til det er at jeg synes TS påberoper seg sosial overlegenhet, selv om det hun skriver får meg til å tenke at det heller er manglende følelser som er problemet i dette tilfellet (selv om det også kan være uheldige eksempler eller bare ting som har kommet feil ut). Når TS bruker følelsene rundt 22. juli og dyremishandling som eksempler på logiske brister så sier det meg at hun overfokuserer på logikk og ikke helt evner å sette seg inn i situasjonen eller hvorfor folk føler som de gjør. En del av det å være intelligent går nettopp på evnen til å sette seg selv inn i situasjonen og tenke på hva ofrene og de pårørende etter eksempelvis 22.juli gikk gjennom. Greier man det så er det heller ikke så lett å unngå å bli følelsesmessig berørt.

Til og med Albert Einstein lot seg styre av følelser i enkelte saker uten at det gjorde ham noe mindre intelligent av den grunn.

My point exactly!

[hulaboer]

Føleriet rundt 22.07 "kjøpte" jeg ikke. Dvs., jeg klarte ikke være som alle andre og synes at alt var så rørende og uproblematisk, jeg måtte analysere ALT og fant utrolig mange svake punkter hvor jeg gjennomskuet bruken av retorikk, eller rett og slett dobbeltmoralisme, logiske brister og lignende rundt hele greia.

Det kan høres ut som du har et snev av asperger eller en eller annen for for autisme. Da har man ofte problemer med å føle empati, og å sette seg inn i andres følelser. Slike kan være lynende intelligente på mange måter (gjerne med tvangstanker og tvangshandlinger), men de er ikke spesielt sosialt tilpasningsdyktige.

(Er anonym her tror jeg, ellers blir jeg vel for evig kjent som en skrytepave.. men det er overhodet ikke hensikten å skryte)

Jeg ser mer et rop om hjelp enn skryt, for å være helt ærlig.