En ulempe med å være intelligent

[Mynona]

Eg trur det er veldig mange som stusser over "vanlege" haldningar, men som likevel vel å halde det for seg sjølv, eller berre lufte meiningane sine til nære vener eller familie. Dette har jo litt med det å halde stemninga ok også, det kan vere verdt noko det også.

Det har du veldig rett i. Rundt lunsjbordet på jobb kan vi ha en diskusjon eller samtale om et gitt tema. Noen har veldig sterke meninger som jeg er sterkt imot, men jeg tar ikke den diskusjonen på jobb. Det har ikke noe godt med seg å starte en høylydt diskusjon på arbeidsplassen.

Men jeg diskuterer det heller med familien eller nære venner der jeg vet takhøyden er høy og at man ikke blir dømt på den måten man gjør på en arbeidsplass.

Jeg har sagt fra hvor uenig jeg har vært et par ganger, og det kan bli litt stille og rart rundt bordet da. Tror ikke jeg er noe mer intelligent enn de på jobben, vi er nok omtrent på samme nivå der.

[Antlers]

Eg trur det er veldig mange som stusser over "vanlege" haldningar, men som likevel vel å halde det for seg sjølv, eller berre lufte meiningane sine til nære vener eller familie. Dette har jo litt med det å halde stemninga ok også, det kan vere verdt noko det også.

Det er også et viktig poeng. Ikke bare for å holde stemningen ok, men også fordi man faktisk kan havne i trøbbel som følge av å mene noe annet enn det som for tiden blir ansett som mest PK, samme hvor velbegrunnet og gjennomtenkt meningen måtte være. Man kan jo til og med få problemer fordi man blir ansett som for politisk korrekt, selv når det er ens oppriktige mening og ikke noe man bare sier fordi det er minste motstands vei. Generelt sett er det nok allikevel mye tryggere å være PK.

Det er lettere å si at man stemmer AP enn FRP, og langt færre som spør om en begrunnelse på hvorfor du stemmer førstnevnte. Lettere å si at man er for fri innvandring enn mot, og peker man på reelle problemer får man altfor kjapt slengt "rasist!" etter seg. Stille kritiske spørsmål rundt 22/7? - bli beskyldt for å være ABB-sympatisør. Det er som kjent også lettere å holde kjeft når noen blir mobbet, enn å si fra. Man ser at det som skjer ikke er hverken bra eller riktig, men er redd for konsekvenser og holder dermed kjeft.

Noen ønsker ikke å bli sentrum for oppmerksomhet, og kanskje kryssforhørt, som følge av en mening de tror skiller seg ut. Andre skulle gjerne sagt meningen sin, men er redd for hva som skjer dersom den politisk engasjerte sjefen får nyss om at man politisk sett er hans motstander. I verste fall sitter kanskje to bekjente og snakker om hvor enige de er med SV, mens begge i virkeligheten stemmer FRP, og slettes ikke har noe til overs for førstnevnte parti. Ganske tragikomisk, egentlig. Nå finnes det heldivis nok av mennesker som både kan diskutere og være venner, selv om de har forskjellige meninger. Dessverre finnes det også mange som ikke kan det.

[Tabris]

#6 her.

Javisst! Jeg mener ikke at realityseere og shopoholikere er glade, eller at de andre ville blitt gladere av å være det, men at det i dagens samfunn er så akseptert at lykke er noe man erverver seg gjennom forbruk og materialisme, ikke utvikler selv. Har man greit med penger og kjører fet bil så blir man sett opp til, det er omtrent et suksesskriterie i seg selv, noe som alt for mange higer etter. Synes dette er trist, for det er liksom så mye 'mer'.

Helt enig med deg.

Tabris: Jeg har faktisk tenkt tanken. Men jeg spurte aldri. Tror ikke han hadde taklet det spørsmålet så bra. Han var veldig følsom for å være annerledes. Har du erfaring med dette? Kan jeg isåfall kanskje sende deg en PM?

Ikke meningen å ta over tråden din, TS...

Du kan selvsagt sende meg en PM, men jeg har ingen personlig erfaring med aspergers, jeg har bare lest litt om det.

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig: Om du TS virkelig hadde vært svært intelligent, så hadde du ikke startet denne tråden. Jeg ser egentlig ikke noe i det du har skrevet som tyder på at du at du er langt over gjennomsnittet intelligent.

[AnonymBruker]

har samma greia... men med andre ting er jeg dum som et brød.. så tviler på at d har så mye med intelligens å gjøre... men kanskje man er vant med å tenke over ting på den måten? Jeg undersøker jo masse når jeg finner et emne jeg vet jeg kan 'kverulere' med

så jeg får jo med meg masse info på den måten...

[Gjest only me]

slettet

Endret 1. november 2011 av only me

[Mynona]

Noen er mer intelligente enn andre, det kan du ikke benekte.

[Gjest norah]

Jeg anser meg selv for å være godt over middels intelligent.

I det store og det hele er det jo positivt, og jeg har god nytte av intelligensen min her i verden. Men det er også noen baksider, og da spesielt én jeg har merket meg spesielt.

Jeg klarer sjelden å "følge strømmen" når det gjelder meninger og holdninger. Det hvermansen mener, mener sjelden jeg. Holdninger og meninger som liksom er "aksepterte" og nærmest selvfølgelige i samfunnet, går jeg ofte imot - fordi jeg raskt setter det i sammenheng med andre ting, ser årsak/virkning, ser dobbeltmoralisme og logiske brister. Vanskelig å forklare, men for å si det enkelt: jeg ser så utrolig fort "where it doesn't make sense". Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kunne ha satt en veldig engasjert person - f.eks. en dyrevernforkjemper - skikkelig til veggs, fordi jeg setter det h*n hevder i en større sammenheng, analyserer og finner mange feil ved resonnementet.

Føleriet rundt 22.07 "kjøpte" jeg ikke. Dvs., jeg klarte ikke være som alle andre og synes at alt var så rørende og uproblematisk, jeg måtte analysere ALT og fant utrolig mange svake punkter hvor jeg gjennomskuet bruken av retorikk, eller rett og slett dobbeltmoralisme, logiske brister og lignende rundt hele greia.

Problemet blir jo da at man ofte føler seg litt isolert.. Det er ikke i alle situasjoner det er veldig fristende "å ta kampen", og da må man jo enten delta mens hodet sier noe annet, eller melde seg ut. Noen ganger tenker jeg at det må være deilig å være middels intelligent i stedet, slik at man lettere aksepterer etablerte standpunkter man har plukket opp fra Facebook, eller nyhetene, eller har hatt med seg siden barneskolen (jeg har ikke tall på hvor mange "lærdommer" fra barneskolen jeg har dementert!).

Flere som skjønner hva jeg prater om?

(Er anonym her tror jeg, ellers blir jeg vel for evig kjent som en skrytepave.. men det er overhodet ikke hensikten å skryte)

Dette har ikke bare med intelligens å gjøre mener jeg. Intelligens i denne sammengenhengen handler om å kunne tenke konseptuelt og analytisk rundt komplekse problemstillinger - og du oppfatter at din evne til dette er sterkt utviklet - noe som gjør ting sosialt vanskelig/akseptabelt.

Det du forklarer har like mye med menneskers ulike forståelsesunivers å gjøre som intelligens. Jeg tror utfra hva du selv sier at ditt forståelsesunivers er å se ting logisk og rasjonelt.

Intelligens er ikke bare rasjonelt betinget, men det kan også få uttrykk gjennom kreativ intelligens/musikalsk intelligens - enkelte har sterke filosofiske evner, noen har sterke evner til å oppfatte mellommenneskelige relasjoner - noen har en bredde av alt - andre lite.

Det du gjør - når du peker på hvordan du alltid "gjennomskuer" logiske brister i saker - er delvis at du undervurderer andre forståelsesunivers enn ditt eget.

Og du undervurderer hvilken mening som kan ligge bak ytringer som ikke alltid er like godt retorisk fremlagt, men som kan ha en viktig betydning og budskap fordiom.

Du er av den oppfatning slik jeg forstår det, at rasjonalitet(slik du oppfatter rasjonalitet) er eneste måte å komme til sannheten på - og den mestrer du glimrende sammenliknet med endel andre(ifølge deg selv).

Men har du noensinne spurt deg selv om du kanskje går glipp av noe på veien - at du kanskje ikke er gjennomgående superintelligent, men kanskje har en utpreget måte å forstå ting på som betyr at når du ikke får to streker under svaret(kvantitativt/rasjonelt) - når noe har det du anser for å være logisk brist - så er det feilaktig og usant?

Litt sånn deduktiv fremgangsmåte(hvis A, så B - ikke A, ikke B - og punktum finale for den saken).

Slik jeg ser det, utfra det du forklarer - så er du nok analytisk og situasjonsbetinget rasjonell(utfra slik du ser verden) - men jeg synes sakene du fremmer som eksempler har langt større kompleksitet enn du virker å oppfatte.

Så min dom er; jeg tror gjerne du er intelligent, men jeg tror du går glipp av endel informasjon på veien fordi du anser det for å være "ulogisk" - og dermed blir jo den analytiske delen på et vis svekket.

Intelligens, som forutsetter analytiske evner på komplekse saksfelt tror jeg krever at man er åpen, og klarer ta innover seg ulike faktorer fra mange ståsted - også når man er uenig. Det gjør jo ikke du, du bare avviser dem.

Sier du selv ihvertfall. Eller kanskje jeg oppfatter deg feil.

[*melis*]

Jeg anser meg selv for å være godt over middels intelligent.

I det store og det hele er det jo positivt, og jeg har god nytte av intelligensen min her i verden. Men det er også noen baksider, og da spesielt én jeg har merket meg spesielt.

Jeg klarer sjelden å "følge strømmen" når det gjelder meninger og holdninger. Det hvermansen mener, mener sjelden jeg. Holdninger og meninger som liksom er "aksepterte" og nærmest selvfølgelige i samfunnet, går jeg ofte imot - fordi jeg raskt setter det i sammenheng med andre ting, ser årsak/virkning, ser dobbeltmoralisme og logiske brister. Vanskelig å forklare, men for å si det enkelt: jeg ser så utrolig fort "where it doesn't make sense". Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kunne ha satt en veldig engasjert person - f.eks. en dyrevernforkjemper - skikkelig til veggs, fordi jeg setter det h*n hevder i en større sammenheng, analyserer og finner mange feil ved resonnementet.

Føleriet rundt 22.07 "kjøpte" jeg ikke. Dvs., jeg klarte ikke være som alle andre og synes at alt var så rørende og uproblematisk, jeg måtte analysere ALT og fant utrolig mange svake punkter hvor jeg gjennomskuet bruken av retorikk, eller rett og slett dobbeltmoralisme, logiske brister og lignende rundt hele greia.

Problemet blir jo da at man ofte føler seg litt isolert.. Det er ikke i alle situasjoner det er veldig fristende "å ta kampen", og da må man jo enten delta mens hodet sier noe annet, eller melde seg ut. Noen ganger tenker jeg at det må være deilig å være middels intelligent i stedet, slik at man lettere aksepterer etablerte standpunkter man har plukket opp fra Facebook, eller nyhetene, eller har hatt med seg siden barneskolen (jeg har ikke tall på hvor mange "lærdommer" fra barneskolen jeg har dementert!).

Flere som skjønner hva jeg prater om?

(Er anonym her tror jeg, ellers blir jeg vel for evig kjent som en skrytepave.. men det er overhodet ikke hensikten å skryte)

Først vil jeg bare si at etter min mening finnes det hundrevis av forskjellige måter å være intelligent på, og for meg er ikke intelligens noe man nødvendigvis enten har eller ikke har. Det er for eksempel nok av eksempler på veldig skolesmarte/logisk tenkende og resonnerende mennesker som er sosialt inkompetente, og motsatt. Altså kan noen være sosialt intelligente uten å være særlig skolesmarte eller logisk smarte, mens andre kan ha en strålende logisk sans og samtidig mangle sosial intelligens. Fra innlegget ditt tolker jeg det slik at du er veldig fokusert på rasjonalitet og logikk, og som noen andre allerede har påpekt så kan det godt være at du overfokuserer på logikk og glemmer følelsene bak det hele.

Når det gjelder 22/7 så ser også jeg at det var mye dobbelmoral og "grunn" retorikk i dagene som fulgte, men er det virkelig så ille å la seg rive med, la logikken ligge for en stund og fokusere på følelsene rundt det som skjedde? Er man mindre intelligent av den grunn?

Og angående dyrevernsforkjempere: Kan du spesifisere litt hva slags logiske brister og "feil" du finner i resonnementene deres? Det kan for eksempel godt være at pelsmotstandere vet at det er dobbelmoralsk å spise lammekjøtt og at de kjenner de økonomiske og sosiale konsekvensene av å legge ned pelsdyrnæringen, men er man mindre smart om man lar følelsene styre litt i slike saker?

Den første tanken som slår meg er ikke at du sliter sosialt fordi du er langt over gjennomsnittet intelligent, men at du har et altfor stort fokus på logikk og rasjonalitet og glemmer at det bare er ett aspekt ved en sak. Noen ganger må man la logikk være logikk og sette seg inn i folks følelser rundt en sak. Det siste handler om sosial intelligens

[AnonymBruker]

Det er vel ingen hemmelighet at noen er mer intelligente enn andre vel? Er det så rart at noen av disse kunne funnet på å¨skrevet et innlegg på KG?

Har lagt merke til at i sånne tråder som dette er det de som skjønner godt hva ts mener , og så er det de som må si at de mener ts tar feil.. Er det virkelig så vannskelig å tro på at de som er litt smartere enn snittet vet dette selv? Og er det så vannskelig å tro at man legger merke til mennesker som ikke er spesielt smarte?

Man merker stor forskjell på mennesker som klarer å tenke selv og de som ikke gjør det

[Giacomo_P]

Jeg skal fraholde meg å gradere andres intelligens, men jeg mener at evnen til høyere logisk og rasjonell tenkning, samt å kunde betrakte komplekse problemstillinger fra flere sider, og holde oversikt over dette, ikke er andet end forudsetninger for å kunde kalde seg intelligent. Legger man for stor vekt på nettopp dette, risikerer man faktisk å overse aspekter som ligger rett for nesen på en. Intelligens er vel så meget anvendt erfaring som boklig og formell lærdom. Kombinasjonen er sublim.

Einstein tilskrev sine meritter to forhold: Det første var at han forsøkte å stille seg sine spørsmål slik et barn vilde gjort det, altså uden logiske og rasjonelle filtre, fordi disse kan virke begrensende. (F. eks. hva man vilde oppleve om man kunde ri på en lysstråle). Det andre var at han dvelte ved sine problemstillinger lenge efter den tid der andre vilde ha forladt dem forlengst. Einstein regnes som en intelligent mand. Men selv sled han altså med matematikken. Er det et paradoks? Jeg tror egentlig ikke det.

Jeg tror virkelig intelligens også handler om å vide når man ikke skal påpeke andres "logiske feil og brister", og at man ved hvilke diskusjoner man bør la ligge. Å irritere seg over andres "logiske feil og brister" kan vel like gjerne betegnes som emosjonell og irrasjonell tenkning? Jeg aner ikke om jeg selv er intelligent eller ikke, men kan godt kjende meg igjen i meget av det TS skriver, men jeg er ikke enig i at verden alltid kan beskrives udelukkende gjennom kald rasjonalitet. En argumentasjon må nødvendigvis følge en logisk og rasjonell fremstilling, likeledes videnskabelige fremstillinger, men vi kan ikke alltid kvantifisere alt vi tenker, føler og opplever gjennom slike filtre. I en fasttømret logikk, kan man ikke finde nye veier. Da vil jeg heller, som Einstein, forsøke å betrakte verden gjennom et barns øyne, for derefter å kunde anvende min logiske sans overfor de perspektiver og problemstillinger som derved dukker opp. Og jeg er ikke så opptatt av å ha rett bestandig. Av og til bliver jeg glad når jeg tar feil, for det lærer jeg mye av.

Indtil videre, holder jeg muligheden åben, for at jeg er en idiot.

[AnonymBruker]

Meh....kom fort over det. Hadde det vært 77 svartinger som ble drept så hadde folk sagt "who cares , det er jo bare utlendinger !".....face it.

[AnonymBruker]

Noe av dette har kanskje blitt poengtert av andre, men mine 2 cents er i hvert fall som følger:

Jeg klarer sjelden å "følge strømmen" når det gjelder meninger og holdninger. Det hvermansen mener, mener sjelden jeg. Holdninger og meninger som liksom er "aksepterte" og nærmest selvfølgelige i samfunnet, går jeg ofte imot - fordi jeg raskt setter det i sammenheng med andre ting, ser årsak/virkning, ser dobbeltmoralisme og logiske brister. Vanskelig å forklare, men for å si det enkelt: jeg ser så utrolig fort "where it doesn't make sense".

Ut i fra det du skriver er du nok ikke en idiot, men ingenting tilsier at du er noe annet enn en kverulant.

Jeg har selv sett nok av folk som hevder å ha sett "lokiske brister" eller "dobbeltmorlalisme", men så viser det seg at de ganske enkelt bare har en litt skjev virkelighetsoppfatning, eller bare liker å velge det motsatte av hva majoriteten mener.

Jeg kjenner også kverulanter som liker å peke ut noe om folk sier noe som er litt feil, men noen av disse kverulantene er ikke spesielt intelligente, eller spesielt dumme da.

Føleriet rundt 22.07 "kjøpte" jeg ikke. Dvs., jeg klarte ikke være som alle andre og synes at alt var så rørende og uproblematisk, jeg måtte analysere ALT og fant utrolig mange svake punkter hvor jeg gjennomskuet bruken av retorikk, eller rett og slett dobbeltmoralisme, logiske brister og lignende rundt hele greia.

Å ikke være med på føleriet rundt 22/7 handler mer om man er et følelsesmenneske eller ei. Det finnes nok av "dumme" folk som ikke ble så veldig følelsesmessig beveget, men som var opptatt av andre ting.

Jeg er enig i at det er ganske uintelligent å la følelsene ta overhånd og styre alle meningene om noe så viktig, men man trenger ikke være spesielt intelligent for å fokusere på fakta, og det som kanskje offfattes som det "intelligente" eller logiske rundt denne episoden.

Problemet blir jo da at man ofte føler seg litt isolert.. Det er ikke i alle situasjoner det er veldig fristende "å ta kampen", og da må man jo enten delta mens hodet sier noe annet, eller melde seg ut. Noen ganger tenker jeg at det må være deilig å være middels intelligent i stedet, slik at man lettere aksepterer etablerte standpunkter man har plukket opp fra Facebook, eller nyhetene, eller har hatt med seg siden barneskolen (jeg har ikke tall på hvor mange "lærdommer" fra barneskolen jeg har dementert!).

Din beskrivelse av "middels intelligent" her sånn vil jeg beskrive som under middels.

Den som kun plukker opp meningene fra facebook, barneskolen og nyhetene er umoden. Et voksent menneske med vanlig intelligens vet av man skal være skeptisk til disse kildene.

Det er ikke noe å skryte av, med andre ord.

[AnonymBruker]

Jeg er så intelligent at jeg klarer å tilpasse meg og være tilfreds, til tross for at alle de andre er noen dumme duster.

Jeg er så smart at jeg kun får fordeler ut av den enorme intelligensen min, fordi jeg er intelligent nok til å løse slike trivielle problemer.

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig: Om du TS virkelig hadde vært svært intelligent, så hadde du ikke startet denne tråden. Jeg ser egentlig ikke noe i det du har skrevet som tyder på at du at du er langt over gjennomsnittet intelligent.

Signerer den. Etter min mening synes jeg ikke de argumentene TS kommer om vitner om høyere intelligens enn gjennomsnittet. Det kan like gjerne handle om f.eks verdier. Selv om man går utenom strømmen, betyr det ikke at man nødvendigvis er smartere enn andre.

[AnonymBruker]

Snedig hvordan så mange mennesker mener de er smartere enn gjennomsnittet...

Noen har kanskje fått det bekreftet gjennom IQ-tester, skoleresultater o.l.

Jeg var konsekvent best i alt på skolen gjennom hele barneskolen. Flertallet (ikke alle) av elevene i klassen fremstod som dumme naut, fordi de måtte ha ting repetert om igjen og om igjen før de forstod noe. Jeg mistet fullstendig motivasjonen for å fortsette med skole, fordi alt var så forbanna kjedelig, og droppet derfor ut ved første anledning. Først i voksen alder har jeg orket å gå tilbake til skolebenken.

Jeg tester mellom 123 (dårlig dag?) og 147 (god dag?) på IQ-tester. Jeg har tatt mange, så å si at min faktiske IQ ligger på 135 er vel legitimt. Dette skal visstnok være bedre enn 97 % av befolkningen. Jeg har selv vansker for å tro det, for jeg føler meg bare dust i samtaler med andre ("ingen forstår meg"), og jeg har ennå ikke funnet opp noen nyttige dingser eller gjort revolusjonerendeoppdagelser.

Myten om at høy IQ = lav EQ er helt bak mål. Like barn leker nemlig best. Se for deg at du befinner deg i et rom fullt av mennesker med Downs syndrom. Disse har en IQ som er litt over 30 poeng under din. Tror du dere ville fått kommunikasjonsvansker? Når en med IQ på 130 omgås mennesker med IQ på 100 vil det bli litt på samme måten. Det er ikke dermed sagt at den med høy IQ er den som har mindre sosial intelligens..

Når det er sagt så stusser jeg mildt sagt på om gjennomsnitts-IQ i Norge kan være så lav som 100. Jeg tror den iallfall må ligge på 115, om ikke høyere.

En av de små tingene jeg anser som en ulempe ved å være intelligent (eller bare opplyst): Det er så tragisk med kvinner som "følger moten" fordi noen har skrevet i et dameblad hva som er ok å ha på seg og ikke denne sesongen. Enda mer tragisk er det at kvinner kjøper disse bladene. De betaler rett og slett for å bli påvirket av reklame kamuflert som artikler. Ulempen ved å være intelligent nok til å gjennomskue sånt er at man lett havner utenfor. Hvem vil vel omgås hun i de umoderne og slitne Fretex-klærne? På den annen side slipper man jo også å ha noe med de lettlurte nautene å gjøre..

[Mynona]

Meh....kom fort over det. Hadde det vært 77 svartinger som ble drept så hadde folk sagt "who cares , det er jo bare utlendinger !".....face it.

Hæ??

[Gjest Jytte]

Jeg anser meg selv for å være godt over middels intelligent.

I det store og det hele er det jo positivt, og jeg har god nytte av intelligensen min her i verden. Men det er også noen baksider, og da spesielt én jeg har merket meg spesielt.

Jeg klarer sjelden å "følge strømmen" når det gjelder meninger og holdninger. Det hvermansen mener, mener sjelden jeg. Holdninger og meninger som liksom er "aksepterte" og nærmest selvfølgelige i samfunnet, går jeg ofte imot - fordi jeg raskt setter det i sammenheng med andre ting, ser årsak/virkning, ser dobbeltmoralisme og logiske brister. Vanskelig å forklare, men for å si det enkelt: jeg ser så utrolig fort "where it doesn't make sense". Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kunne ha satt en veldig engasjert person - f.eks. en dyrevernforkjemper - skikkelig til veggs, fordi jeg setter det h*n hevder i en større sammenheng, analyserer og finner mange feil ved resonnementet.

Føleriet rundt 22.07 "kjøpte" jeg ikke. Dvs., jeg klarte ikke være som alle andre og synes at alt var så rørende og uproblematisk, jeg måtte analysere ALT og fant utrolig mange svake punkter hvor jeg gjennomskuet bruken av retorikk, eller rett og slett dobbeltmoralisme, logiske brister og lignende rundt hele greia.

Problemet blir jo da at man ofte føler seg litt isolert.. Det er ikke i alle situasjoner det er veldig fristende "å ta kampen", og da må man jo enten delta mens hodet sier noe annet, eller melde seg ut. Noen ganger tenker jeg at det må være deilig å være middels intelligent i stedet, slik at man lettere aksepterer etablerte standpunkter man har plukket opp fra Facebook, eller nyhetene, eller har hatt med seg siden barneskolen (jeg har ikke tall på hvor mange "lærdommer" fra barneskolen jeg har dementert!).

Flere som skjønner hva jeg prater om?

(Er anonym her tror jeg, ellers blir jeg vel for evig kjent som en skrytepave.. men det er overhodet ikke hensikten å skryte)

Vet ikke om det handler om så høy intelligens, det høres like mye ut som mangel på sosial intelligens.

Og man klarer oftest å småprate i lunsjen om hverdagslige hendelser uten å kverulere og protestere på alt mulig?

[Superworst]

Er du veldig intelligent, er du veldig langt unna gjennomsnittet i flokken. Dyreverdenen er skrudd sammen slik at det er farlig å være veldig langt unna gjennomsnittet i flokken.

Er du veldig intelligent, evner du å analysere holdninger, meninger, posisjoner og verdier på en annen måte enn resten av samfunnet. Ettersom samfunnet har en drøss av inkonsekvenser i dogmene/verdiene sine, vil mennesker som har intelligens nok til å se disse inkonsekvensene, måtte forholde seg til at de eksisterer, men vil få vanskeligere for å benekte at de er der.

Intelligente mennesker har derfor større fare for kognitiv dissosiasjon. Intelligente mennesker er derfor allerede fra de er små, som oftest stille, om de ikke har et sykelig oppmerksomhetsbehov, da. De fins også, og de blir outright uspiselige. Trøsten er at samfunnet kommer til å slå dem ned, hardt og brutalt.

Intelligente mennesker er ofte mer ekstreme enn andre mennesker, fordi de sosiale argumentene og appeal to common sense ikke penetrerer logikken til ekstreme mennesker. Intelligente mennesker følger derfor mindre hindret, den logikken og den tankegangen de er fornøyd med, mindre avhengig av konsekvensene.

Intelligens er noe som sees på som misunnelsesverdig, det er deg, det er den høyeste utmerkelsen du kan ha. Det er for mange viktigere enn å være snill. Det er viktigere enn å være flink. Det å være intelligent er noe i særklasse.

Uansett hvor mye jeg misunner intelligente mennesker, så tror jeg de er ensomme. Jeg tror hver gang det går en debatt med tåpelige klisjeer rundt dem, så får de bekreftelser på hvordan de går rundt i burka og beskytter seg selv fra omverdenen.

[AnonymBruker]

Nå har visst diskusjonen blitt snudd til å omhandle hva intelligens er, men det har jeg ikke tenkt meg å svare på.

Det opprinnelige innlegget handlet om sosial isolasjon som følge av en annen form for analytisk tankegang. Den kjenner jeg meg godt igjen i, og har ofte tatt meg i å tenke at livet ville vært så mye enklere hvis man var lykkelig med en standard 8-16 jobb som ga penger nok til rekkehus, barn, campingferie og tid til å stelle rosene. Men også så uendelig mye kjedeligere! For meg har det handlet om å finne arenaer og venner som ville akseptere at kunnskap og rasjonalitet er viktig, og at faglige, politiske eller filosofiske diskusjoner ikke nødvendigvis er forbeholdt kollokviegruppa. Det er vanskelig å finne de menneskene, og det er vanskelig å venne seg til å trå varsomt i samvær med andre, men som noen allerede har nevnt så er det lettere å tilpasse seg hvis man er analytisk nok til å forstå andre sett med sosiale koder.

Vil si lykke til videre til TS. Uansett om man kaller det å være veldig intelligent, bare kaller det å åpne gluggene og tenke selv istedet for å følge strømmen eller har et helt annet sosialt avvik, så er det vanskelig å være outsider.