En ulempe med å være intelligent

[AnonymBruker]

Jeg anser meg selv for å være godt over middels intelligent.

I det store og det hele er det jo positivt, og jeg har god nytte av intelligensen min her i verden. Men det er også noen baksider, og da spesielt én jeg har merket meg spesielt.

Jeg klarer sjelden å "følge strømmen" når det gjelder meninger og holdninger. Det hvermansen mener, mener sjelden jeg. Holdninger og meninger som liksom er "aksepterte" og nærmest selvfølgelige i samfunnet, går jeg ofte imot - fordi jeg raskt setter det i sammenheng med andre ting, ser årsak/virkning, ser dobbeltmoralisme og logiske brister. Vanskelig å forklare, men for å si det enkelt: jeg ser så utrolig fort "where it doesn't make sense". Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kunne ha satt en veldig engasjert person - f.eks. en dyrevernforkjemper - skikkelig til veggs, fordi jeg setter det h*n hevder i en større sammenheng, analyserer og finner mange feil ved resonnementet.

Føleriet rundt 22.07 "kjøpte" jeg ikke. Dvs., jeg klarte ikke være som alle andre og synes at alt var så rørende og uproblematisk, jeg måtte analysere ALT og fant utrolig mange svake punkter hvor jeg gjennomskuet bruken av retorikk, eller rett og slett dobbeltmoralisme, logiske brister og lignende rundt hele greia.

Problemet blir jo da at man ofte føler seg litt isolert.. Det er ikke i alle situasjoner det er veldig fristende "å ta kampen", og da må man jo enten delta mens hodet sier noe annet, eller melde seg ut. Noen ganger tenker jeg at det må være deilig å være middels intelligent i stedet, slik at man lettere aksepterer etablerte standpunkter man har plukket opp fra Facebook, eller nyhetene, eller har hatt med seg siden barneskolen (jeg har ikke tall på hvor mange "lærdommer" fra barneskolen jeg har dementert!).

Flere som skjønner hva jeg prater om?

(Er anonym her tror jeg, ellers blir jeg vel for evig kjent som en skrytepave.. men det er overhodet ikke hensikten å skryte)

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er så ekstremt intellegent, men jeg er litt på samme måte som deg. Typiske allmenne meninger, folk som engasjerer seg voldsomt fordi det stod i vg at noe var sånn eller sånn og automatisk mener det samme får jeg litt fnatt av. Tror kanskje det er fordi jeg har en tendens til å ville / evne å se alt mulig fra flere sider!

Jeg blir provosert av folk som automatisk følger strømmen, blir litt sånn fandenivoldsk

[Antlers]

Kjenner meg igjen, men det trenger jo ikke alltid handle om intelligens og det at du liksom ser ting andre ikke er i stand til å se. Det du mener er mest logisk, er ikke nødvendigvis det mest logiske - det er jo først og fremst det mest logiske for deg. Kanskje ønsker ikke personen du diskuterer med å oppnå det samme som deg engang, og da er det snakk om forskjellige syn - ikke logiske brister.

En som scorer langt høyere enn meg på IQ-tester (eller bare antas å være mer intelligent generelt sett) kan jo fint være innbitt pelsmotstander - på tross av evnen til å se det større bildet. Noen ganger kan ting være ganske så svarthvitt, bare fordi vi vil det skal være sånn. Jeg vil gjette på at selv du, i enkelte situasjoner, er mer styrt av følelser enn logikk.

Litt satt på spissen: Et menneske kan bli svært opprørt av at noen går med pels, men allikevel nyte sitt daglige morgenegg med god samvittighet; bare fordi det er nettopp pelsdyr vedkommende har sterke følelser for. Vedkommende vil (som oftest) være i stand til å se sin egen "dobbeltmoral" i dette tilfellet, men man trenger heldigvis ikke være perfekt på alle måter for å forsøke/ønske å bedre livskvaliteten til én gruppe. Om man alltid skal bestrebe seg på å være objektiv og logisk, vil det etterhvert bli uhorvelig mange detaljer å passe på. Det er lett å ramse opp slike detaljer i en diskusjon, men når man faktisk må ta hensyn til dem i praksis, kan det bli langt vanskeligere.

Personlig er jeg enig med deg (tror jeg, utifra det lille du skriver) om både dyrevern og 22/7, men det betyr ikke at jeg f.eks kommer til å akseptere utroskap bare fordi man vet det er noe som skjer ofte, man kan finne logiske grunner til hvorfor det skjer, og man vet at det er mulig å tilgi det og jobbe gjennom traumet sammen. Samme hva en person velger å argumentere med, er det rett og slett noe jeg aldri vil tolerere, akseptere eller tilgi. Der er jeg styrt av følelser og moral. Kanskje er det slik for noen av de du diskuterer med også.

Jeg har jo etterhvert lært hvem det er verdt å diskutere med, og synes det kan være veldig givende å se ting fra et nytt perspektiv. Jeg sliter dessverre litt med å skulle jatte med, så det hender jeg bare må påpeke det jeg oppfatter som logiske brister, uten å invitere til videre diskusjon. Spesielt når det gjelder de jeg vet bare fremsetter en påstand uten å ha tenkt noe særlig gjennom den. Det er langt mer provoserende at de ikke kan argumentere for det de mener, enn at de har en "provoserende" påstand.

Det er i alle fall et interessant tema, og jeg synes ikke du høres skrytete ut

[AnonymBruker]

Jeg synes du kanskje høres ut som en kverulant jeg. Kan hende jeg tar feil, men hvis jeg diskuterer med en jeg oppfatter som kverulerende gidder jeg ikke å komme med så mange gode argumenter etterhvert for jeg blir rett og slett irritert på kveruleringen, og vil gjerne avslutte diskusjonen så fort som mulig. Det pleier ikke å være lett med kverulanter.

Og nå høres det kanskje ut som jeg kaller alle som stiller spørsmålstegn ved mine meninger for kverulanter, men det gjør jeg ikke. Kverulantene er de som henger seg opp i småting bare for å gjøre det...

[AnonymBruker]

Det verste er når noen mener at deres mening er den eneste rette, og den fulle og hele sannhet. Til tross for at jeg kanskje har statistikk og vitenskapelige funn som tilsier at de overhodet ikke er i nærheten av sannheten.

[AnonymBruker]

Selv om det nødvendigvis ikke har noe med intelligens å gjøre så kjenner jeg meg igjen på det du nevner om å se ting fra flere sider og gjenkjenne logiske brister, og hvordan man ofte da vil kunne sitte med følelsen av å 'gå mot strømmen', spesielt når det i tillegg blir mye føleri og retorikk spunnet rundt temaet. Denne følelsen sitter jeg med omtrent hver eneste gang det er debatt rundt ett eller annet politisk vedtak, religion, globaloppvarming, konspirasjonsteorier osv.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen eksen min i det du skriver. Han er også utrolig intelligent. Han følte seg veldig annerledes enn alle andre og isolert, slik som du skriver. Han var ofte uenig i det meste, noe jeg til slutt synes var utrolig plagsomt. Kunne han ikke bare la noe gå? Måtte alt være en vitenskapelig diskusjon?

Jeg vet ikke om du er lik han på det, men for han måtte følelser være rasjonelle. Det kranglet vi mye om.

Han forklarte det aldri på den måten du gjør her. Da hadde jeg kanskje forstått han bedre. Vi gjorde det slutt for flere år siden på grunn av dette, kløften ble for stor. Jeg er absolutt ikke dum selv, men jeg kan ikke skryte på meg å være så langt over gjennomsnittet smart, heller.

Kan jeg spørre om en ting? Har du vært deprimert? Eksen min slet med depresjoner. Jeg tror han ofte følte at mennesker var trivielle, at han bare ble oppgitt og lei. Han så ikke meningen med livet folk levde. Han sa veldig ofte at mennesker var dumme.

Skjebnen hans er egentlig ganske trist. Han sliter med relasjoner for han dømmer så mange for å være enkle og kjedelige. Han irriterer også mennesker en del, siden han har meninger ikke så mange andre har. Denne måten å se ting på, som kanskje ikke er politisk korrekt, eller sosialt korrekt. Tror han er veldig ensom.

Jeg synes forresten heller ikke du virker som en skrytepave.

[AnonymBruker]

Jeg tror at min intelligens (ikke noe ekstremt, men over gjennomsnittet) har gjort meg apatisk.

[Tabris]

Jeg tror heller ikke nødvendigvis dette har så mye med intelligens å gjøre, men heller med hvor mye man velger å fokusere på og vektlegge rasjonalitet og logikk. Jeg kan kjenne meg igjen i en del av det du sier, TS, og kjenner også til isolasjonen (spesielt siden jeg i tillegg er elendig på smalltalk), men jeg har også områder hvor følelsene mine overstyrer den rasjonelle delen av meg selv.

Jeg mener rasjonalitet og logikk er svært viktig, men jeg mener det er like viktig å beholde evnen til å la seg rive med noen ganger. Hvis ikke får man et distansert forhold til det meste, noe som kan gjøre at en blir både ensom og mister litt av meningen med hverdagen (som eksen til AB over her). Men jeg kjenner også igjen utsagnet om at mennesker er dumme, jeg har kommet med den selv flere ganger.

Ellers synes jeg Antlers sier det bra.

[AnonymBruker]

Hvorfor kan vi ikke heller bli grønnsaker? Mye diggere.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen eksen min i det du skriver. Han er også utrolig intelligent. Han følte seg veldig annerledes enn alle andre og isolert, slik som du skriver. Han var ofte uenig i det meste, noe jeg til slutt synes var utrolig plagsomt. Kunne han ikke bare la noe gå? Måtte alt være en vitenskapelig diskusjon?

Jeg vet ikke om du er lik han på det, men for han måtte følelser være rasjonelle. Det kranglet vi mye om.

Han forklarte det aldri på den måten du gjør her. Da hadde jeg kanskje forstått han bedre. Vi gjorde det slutt for flere år siden på grunn av dette, kløften ble for stor. Jeg er absolutt ikke dum selv, men jeg kan ikke skryte på meg å være så langt over gjennomsnittet smart, heller.

Kan jeg spørre om en ting? Har du vært deprimert? Eksen min slet med depresjoner. Jeg tror han ofte følte at mennesker var trivielle, at han bare ble oppgitt og lei. Han så ikke meningen med livet folk levde. Han sa veldig ofte at mennesker var dumme.

Skjebnen hans er egentlig ganske trist. Han sliter med relasjoner for han dømmer så mange for å være enkle og kjedelige. Han irriterer også mennesker en del, siden han har meninger ikke så mange andre har. Denne måten å se ting på, som kanskje ikke er politisk korrekt, eller sosialt korrekt. Tror han er veldig ensom.

Jeg synes forresten heller ikke du virker som en skrytepave.

Jeg er AB fra #6, og jeg selv om jeg har ganske gode relasjoner med folk rundt meg (jeg har en jobb hvor vitenskapelige tilnærminger er fullstendig kosher, selv over lunsjbordet), så føler jeg ofte at jeg mangler en slags lykke som mange andre oppnår gjennom materielle ting, eller det som jeg vil omtale som meningsløs underholdning (á la PH og antagelig 90% av serier som folk flest følger iherdig med på). At folk er dumme vil jeg ikke nødvendigvis påstå, men at mange handler veldig uansvarlig eller kortsiktig fordi de ikke tar veloverveide vurderinger i sammenhenger som f.eks økonomi irriterer ihvertfall meg grenseløst noen ganger, i tillegg til det jeg nevnte i forrige innlegg. Jeg er også lett depressiv i perioder, og får ofte en følelse av at jeg vokser fra vennene. Faktisk vil jeg ikke påstå at jeg har noen venner som jeg er virkelig fortrolig med, selv om det ikke plager meg nevneverdig.

[Tabris]

Man trenger ikke mangle lykke selv om man ikke får det gjennom shopping og reality-tv. Det er da mange andre areaner hvor man kan finne lykke og noe som er meningsfullt for en selv.

[AnonymBruker]

Jeg er AB fra #6, og jeg selv om jeg har ganske gode relasjoner med folk rundt meg (jeg har en jobb hvor vitenskapelige tilnærminger er fullstendig kosher, selv over lunsjbordet), så føler jeg ofte at jeg mangler en slags lykke som mange andre oppnår gjennom materielle ting, eller det som jeg vil omtale som meningsløs underholdning (á la PH og antagelig 90% av serier som folk flest følger iherdig med på). At folk er dumme vil jeg ikke nødvendigvis påstå, men at mange handler veldig uansvarlig eller kortsiktig fordi de ikke tar veloverveide vurderinger i sammenhenger som f.eks økonomi irriterer ihvertfall meg grenseløst noen ganger, i tillegg til det jeg nevnte i forrige innlegg. Jeg er også lett depressiv i perioder, og får ofte en følelse av at jeg vokser fra vennene. Faktisk vil jeg ikke påstå at jeg har noen venner som jeg er virkelig fortrolig med, selv om det ikke plager meg nevneverdig.

Jeg kjenner igjen det du skriver. Eksen forsto ikke at jeg så på komedier på tv. Når han skulle se på noe satt han på en dokumentar om fysikk eller noe slikt. Han synes også idrett, klær og slike ting var meningsløst. Han forsto ikke at når en Liverpool-fan så laget hans vinne, følte han glede. Eller at jeg kunne bli i godt humør av å finne en kjole som satt fint. Slike små gleder i hverdagen, som er ganske normalt vil jeg tro.

Når jeg tenker mer på det vet jeg faktisk ikke hva som faktisk ga han glede.

[Tabris]

Kan eksen din ha asperger?

[AnonymBruker]

Man trenger ikke mangle lykke selv om man ikke får det gjennom shopping og reality-tv. Det er da mange andre areaner hvor man kan finne lykke og noe som er meningsfullt for en selv.

#6 her.

Javisst! Jeg mener ikke at realityseere og shopoholikere er glade, eller at de andre ville blitt gladere av å være det, men at det i dagens samfunn er så akseptert at lykke er noe man erverver seg gjennom forbruk og materialisme, ikke utvikler selv. Har man greit med penger og kjører fet bil så blir man sett opp til, det er omtrent et suksesskriterie i seg selv, noe som alt for mange higer etter. Synes dette er trist, for det er liksom så mye 'mer'.

[AnonymBruker]

Tabris: Jeg har faktisk tenkt tanken. Men jeg spurte aldri. Tror ikke han hadde taklet det spørsmålet så bra. Han var veldig følsom for å være annerledes. Har du erfaring med dette? Kan jeg isåfall kanskje sende deg en PM?

Ikke meningen å ta over tråden din, TS...

[AnonymBruker]

Jeg er også ganske intelligent, men så har jeg add samtidig som kanskje drar meg litt ned igjen fordi jeg blir så klomsete og slurvete. En del av meg er veldig nøye på ting og vil ha frem fakta, mens den andre delen ser overhodet ikke detaljer og er kun fokusert på sluttresultatet.

Disse tingene har gjort det veldig vanskelig for meg sosialt. Jeg ser tenker ofte annerledes enn alle andre og kommer fort i konflikt med flertallet. Samtidig tenker jeg alt for mye på ting, og stoler nesten aldri på fakta før jeg selv har sjekket dem ut og etterkontrollert dem.

[lillevill]

Vel..Egentlig høres det ikke ut som du skryter. Det høres ut som du har det vanskelig sosialt.

[Gjest "gjest"]

Snedig hvordan så mange mennesker mener de er smartere enn gjennomsnittet...

[Gjest Tigress]

Eg trur det er veldig mange som stusser over "vanlege" haldningar, men som likevel vel å halde det for seg sjølv, eller berre lufte meiningane sine til nære vener eller familie. Dette har jo litt med det å halde stemninga ok også, det kan vere verdt noko det også.