Som mor så sønn?

[AnonymBruker]

Kjæresten min og jeg har vært sammen i nesten 3 år. Men jeg kjenner ikke moren hans så godt og møter henne sjeldent. Kjenner faren hans litt bedre, men det er en helt annen historie. Kjæresten min har vært skillmissebarn helt fra han lå i magen til moren.

Moren hans er ikke som "alle andre mødre". Hun lever i nuet, har litt sosialangst og andre typer angst såvidt jeg vet. Og jeg har hørt at hun har gjort litt av hvert i yngre dager. Min far er god venn med kjæresten min sin far, og dermed har jeg fått høre noe av min far. Blant annet at hun skal ha drukket mens hun var gravid og vært utro. Det er noen av grunnene til at det ble slutt mellom foreldrene til kjæresten min. Og det verste er at jeg tror ikke kjæresten min vet det engang... Han vet tydeligvis ikke så mye, men han har fortalt meg en del. En av søsknene hans har slitt med rusproblemer og moren skal ikke ha klart å takle det. hun skal heller ha støttet hun eller noe, er ikke helt sikker. Etter at kjæresten min fylte 13 eller noe, ble han og søsknene flyttet over til faren. Det var ikke trygt å bo hos moren under slike omgivelser. Det var noe sånt.

Ikke mistforstå meg, moren hans er en veldig snill og koselig dame. Kjæresten min setter henne høyt og de har et nært forhold. Noe jeg syns er flott. Men det plager meg litt at det er hun som har oppdratt han... Hun virker ikke helt der noen ganger. Litt fraværende eller hva jeg skal si. Det jeg bekymrer meg for er at jeg tenker: "Tenk hvis kjæresten min er litt lik som moren sin?"

Og sånn vil jeg jo ikke tenke om kjæresten min. Han har aldri vært innom noe tull sånn som rus, utroskap osv. Han har alltid vært ordentlig, og før han møtte meg var han rolig og festet sjeldent. Han ville aldri gå så langt som å ligge med jenter osv. Jeg er hans første og han var 18 da vi ble sammen. Altså, har han ikke gått i "samme fella" som moren sin. Men han har litt vansker med å være ærlig noen ganger, snakke om ting/takle problemer og se ting i forskjellige situasjoner evt.

Og det har nylig skjedd noe negativt med moren og en annen person som har gitt meg et nytt syn på moren. Det ser ut som hun også har problemer med å takle problemer som en voksen dame. Istedenfor har nå kjæresten min blitt dratt inn i hele greia og må kommunisere mellom moren og den andre. Dette syns jeg er litt rart... Jeg er redd kjæresten min vil ligne på moren sin hvis vi kommer opp i en alvorlig situasjon eller lignende? En gang ble det brudd mellom oss, men det varte i knappe 2-3 dager før han tok kontakt og ville snakke, finne ut av ting. Det overrasket meg. Det at han tok initiativ og ville SNAKKE om problemene. Det har aldri skjedd før og det ga meg et positivt inntrykk av han. Men vi har hatt andre mindre problemer der han har viket seg unna og vært litt vanskelig.

Men jeg velger å tro at kjæresten min er en bedre versjon av moren sin og at han ikke er så lik henne likevel. De er ikke like i personligheten utifra det jeg har sett ihvertfall. Det er bare snakk om noen små egenskaper som kan være problematiske i lengden.

Vet ikke om jeg fikk fram poenget mitt her men... Burde jeg tvile på kjæresten min eller er det galt av meg? Man burde jo ikke tvile på kjæresten sin på den måten? Kjæresten min er en topp fyr. Ingen psysiske eller fysiske problemer bortsett ifra skrivevansker og litt konsentrasjonsvansker såvidt jeg/han vet.

Hm... Er dette noe å tenke på? Er det arvelig eller kan kjæresten ha klart å vokse "riktig" elller...? Huff jeg håper ingen gjenkjenner dette. Føler meg litt slem som skriver dette, men jeg har prøvd å være så anonym som mulig og få frem det på best måte. Ønsker litt synspunkter/erfaringer eller råd tilbake.

Flere som er i lignende situasjon?

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal ta det du hører av faren din som snakker med faren hans, med en stor klype salt. Han sladring om hvordan han oppfatter ting... Og det stemmer kanskje ikke med virkeligheten.

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal ta det du hører av faren din som snakker med faren hans, med en stor klype salt. Han sladring om hvordan han oppfatter ting... Og det stemmer kanskje ikke med virkeligheten.

Neida, jeg tenker ikke så mye på det faren min sier. Dømmer ikke moren hans utifra det faren min sier/har hørt, men jeg vet at moren hans ikke har vært/er helt stabil osv. Jeg vet at moren og faren hans ikke har noe særlig kontakt og at den nye dama til faren hans ikke liker moren osv. Jeg får ofte en uggen magefølelse ang moren hans og all den fortiden. Jeg vil ikke grave i fortiden dems heller, det jeg fokuserer på er kjæresten min oppi det hele. Det verste er vel at moren har dratt han inn i problemet hun er oppi nå og bruker han som et kommunikasjonsmiddel. Kjæresten min blir litt frustrert, og jeg ser på han som litt hjelpesløs og forvirret.

Samtidig som han kanskje ikke ser moren sin sitt sanne jeg. Jeg vet ikke, jeg sier og tenker sikkert for mye og burde bare holde kjeft, men jeg mener jeg reagerer naturlig. Jeg bryr meg om kjæresten min samtidig som jeg "passer" på meg selv. Jeg er så dårlig på ordlegge meg, men håper noen forstår litt da...

[AnonymBruker]

PS! det jeg sa om moren sitt sanne jeg. Altså, jeg mener ikke at hun er en skrudd kjerring. Aldri. Hun er en veldig koselig dame og har helt sikkert et godt hjerte. Jeg ser at hun vil barna sine alt godt osv. Men samtidig er hun ikke helt stabil og har de tingene som en voksen skal ha. Til og med foreldrene mine liker ikke moren hans og de har aldri møtt henne... Det er jo også litt rart da, for pappa er jo bestekompisen til faren hans. Og så har han aldri sett dama som er moren til de 3 ungene hans?...

[Gjest Gjest]

For meg høres DU ut som ei kjerring kjæresten din bør tenke seg om før han stifter bo med... MAKAN til slarving og mistro...

[Gjest Mamba]

Er det mulig? Er det mora eller sønnen du er sammen med? Hva er problemstillinga di egentlig? Det er hverken moren eller sønnen som har problemer her. Det er DEG! Du er rett og slett en skikkelig sladrekjerring.

[Anglofil]

Vel, med mindre han viser de samme tendensene skjønner jeg ikke helt hvorfor dette skal tas med i betraktningen i det hele tatt? Alle har vi vel våre familiehemmeligheter, og jeg tenker at det sikkert er noe i din familie også uten at du tenker at det har noen som helst betydning.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Åjda. Hva gjør jeg galt? Jeg prøver ikke å være en sladekjerring eller noe...? Skjønner ikke jeg nå...

[AnonymBruker]

Syns dere tar litt hardt i. Burde vel egentlig ikke bry meg om kommentarene deres, men si idet minste hvorfor jeg er en kjerring da? Jeg ble litt såret her nå. Prøver så absolutt ikke å ødelegge noe. Visste at jeg ikke burde ta dette opp i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

For meg høres DU ut som ei kjerring kjæresten din bør tenke seg om før han stifter bo med... MAKAN til slarving og mistro...

Jeg ville ikke brukt de ordene, men ja, synes det ser ut til at TS fokuserer altfor mye på ting som sannsynligvis betyr lite.

Jeg synes ikke at man nødvendigvis skal dømme folk utifra hvem f.eks foreldrene deres er og hva slags mennesker de er.

Under oppveksten min var mamma sammen med x antall mannfolk som drakk masse, var aggresive og sykelig sjalu. De siste seks årene har hun vært singel, men det er nesten alltid snakk om en eller annen fyr når vi besøker henne.

Man skulle kanskje tro at jeg og løp fra den ene drittsekken etter den andre...

Jeg har hatt èn kjæreste fra jeg var 18. Nå er jeg 28 og vi gifter oss neste sommer. Han drikker seg aldri full, kun en øl eller to til middag en sjelden gang, eller til fotballkamp på tv. Han er snill som et lam og er ikke sjalu på en dårlig måte.

Mamma er ekstremt godtroende og naiv. Gir aldri opp håpet om at den neste mannen er en god mann... Jeg har nok heller blitt veldig motsatt av henne enn veldig lik henne.

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke brukt de ordene, men ja, synes det ser ut til at TS fokuserer altfor mye på ting som sannsynligvis betyr lite.

Jeg synes ikke at man nødvendigvis skal dømme folk utifra hvem f.eks foreldrene deres er og hva slags mennesker de er.

Under oppveksten min var mamma sammen med x antall mannfolk som drakk masse, var aggresive og sykelig sjalu. De siste seks årene har hun vært singel, men det er nesten alltid snakk om en eller annen fyr når vi besøker henne.

Man skulle kanskje tro at jeg og løp fra den ene drittsekken etter den andre...

Jeg har hatt èn kjæreste fra jeg var 18. Nå er jeg 28 og vi gifter oss neste sommer. Han drikker seg aldri full, kun en øl eller to til middag en sjelden gang, eller til fotballkamp på tv. Han er snill som et lam og er ikke sjalu på en dårlig måte.

Mamma er ekstremt godtroende og naiv. Gir aldri opp håpet om at den neste mannen er en god mann... Jeg har nok heller blitt veldig motsatt av henne enn veldig lik henne.

Jeg fokuserer ikke på det altfor mye. Jeg begynte å tenke på det for knappe dager siden da det skjedde noe. Aldri tenkt noe særlig på det før... Selv om jeg har tenkt at moren hans er litt spesiell, men aldri tenkt noe mer over det. Jeg må ha ordlagt meg helt feil og fått dere til å tro at jeg driver å dømmer kjæresten min og mora hans osv osv. Jeg mente ikke å være en sånn j kjerring som hater mora hans og tror kjæresten min er likedan.

Men tenkte ekstra på det nå i de siste dagene her fordi kjæresten min blir dratt inn i det mora hans skal klare å fikse selv. Jeg ser for meg at tenk hvis det var meg?? Mora mi ville aldri funnet på å gjøre noe lignende. Jeg bare ser litt ned på det der... Samtidig som jeg også begynte å tenke på de problemene kjæresten min og jeg hadde før. Det var virkelig ikke lett!! Når jeg prøvde å snakke/kommunisere og finne en løsning, viket han unna og ble bare vanskeligere. Jeg fikk det for meg at dette hang sammen. Som mor så sønn = takler ikke problemer i hverdagen.

Men takk for et svar jeg letet etter. Man trenger nødvendigvis ikke å være som sin forelder, og det visste jo jeg egnetlig fra før, men jeg bare "kjente" meg igjen og gamle minner kom tilbake. "Samme situasjon".

[Mrs. Morgan]

Vil gjerne at moderatorer sletter dette innlegget.

[Gjest Yellow Taxi]

Hvis du spør om psykisk sykdom har en arvelig komponent, så er svaret ja.

Om det er rasjonelt å ta med i en evaluering av deres forhold er en annen sak.

[Captcha]

Yellow Taxi har rett at psykisk sykdom har en arvelig side, men det må òg legges til at denne arveligheten ofte består i en sårbarhet overfor nevnte sykdommer, og at stress/traumer/vanskeligheter kan være en utløsende faktor. Kilde

Syns TS bør legge litt mer vekt på at hennes kjæreste bodde hos sin far fra han var 13, og kanskje se etter tegn på om han ligner på han isteden?

Glem heller ikke hva slags positiv effekt du selv har på han, også må dere nesten se fremover som par istedenfor å se i fortiden etter potensielle problemer.

[AnonymBruker]

Yellow Taxi har rett at psykisk sykdom har en arvelig side, men det må òg legges til at denne arveligheten ofte består i en sårbarhet overfor nevnte sykdommer, og at stress/traumer/vanskeligheter kan være en utløsende faktor. Kilde

Syns TS bør legge litt mer vekt på at hennes kjæreste bodde hos sin far fra han var 13, og kanskje se etter tegn på om han ligner på han isteden?

Glem heller ikke hva slags positiv effekt du selv har på han, også må dere nesten se fremover som par istedenfor å se i fortiden etter potensielle problemer.

Tusen takk for et fornuftig svar. Ja, jeg prøver egentlig ikke å se etter tegn på hvem kjæresten min ligner. Jeg liker han som den han er, men jeg reagerte/reagerer bare på èn ting, og det er at det virker som de er like dårlige på å takle problemer/vanskelige situasjoner. Og ettersom jeg har vært gjennom dette før, vet jeg hvor utfordrende det er hvis det skulle skje flere ganger framover. Derfor blir jeg litt sånn... Men jeg skal ikke tenke mer på det der og la den familien være i fred. Ikke at jeg noengang IKKE har latt dem være. Jeg har aldri blandet meg inn og aldri villet gjøre det heller. Som sagt: Det var bare det som skjedde nå i det siste som gjorde meg litt tankefull etc.

Jeg vet allerede at kjæresten min er veldig lik faren sin, mer enn sin mor. Så det er ikke det. Skulle gjerne skrevet hele innlegget på nytt igjen, på en helt annen måte og ikke fokusert mye på åssen mora var før, men heller på det jeg EGENTLIG lurer på.

[Captcha]

Du har sett at denne familien er litt "struts" i forhold til problemer og vanskelige situasjoner, og jeg skjønner godt at et er vanskelig å forholde seg til.

Men gutten overrasket deg jo med å ville snakke ut om problemer dere hadde, det syns jeg er et godt tegn. Det er et godt tegn for DERE, siden han har tillit nok til å sette ord på vanskelige ting overfor deg. Dere har vært inne i dette rommet av tillit før altså, da vil jeg nok tro at det går riktige veien for dere, og gutten har vokst sammen med deg snarere enn å ty til tillærte reaksjonsmønstre.

Dette er jo gull verdt, og det bør du anerkjenne overfor han når han viser seg åpen og ærlig.

Så uansett hvor han kommer fra, kan det se ut til at han går den riktige veien sammen med deg.

[AnonymBruker]

Du har sett at denne familien er litt "struts" i forhold til problemer og vanskelige situasjoner, og jeg skjønner godt at et er vanskelig å forholde seg til.

Men gutten overrasket deg jo med å ville snakke ut om problemer dere hadde, det syns jeg er et godt tegn. Det er et godt tegn for DERE, siden han har tillit nok til å sette ord på vanskelige ting overfor deg. Dere har vært inne i dette rommet av tillit før altså, da vil jeg nok tro at det går riktige veien for dere, og gutten har vokst sammen med deg snarere enn å ty til tillærte reaksjonsmønstre.

Dette er jo gull verdt, og det bør du anerkjenne overfor han når han viser seg åpen og ærlig.

Så uansett hvor han kommer fra, kan det se ut til at han går den riktige veien sammen med deg.

Ja du sier noe der Jeg glemte kanskje å tenke på dette når alt det andre plutselig kom og "tok over". Fikk meg til å tenke negativt, men du sier noe der.

Huff, jeg angrer på at jeg skrev så mye på første innlegget. Datt helt inn i feil retning og skrev heller mer om mora hans når det egentlig gjaldt kjæresten min.

[Captcha]

Neida TS, ikke angre, det har gått seg til nå