Hvordan unngå å bli bitter etter et brudd..

[AnonymBruker]

Da jeg ble sammen med faren til barnet mitt flytta jeg fra Trøndelag til Akershus.

Nå, 7 år og et barn senere er det slutt, det ble slutt for 5 mnd siden.

Vi har delt omsorg, og barnet bor halve tida hos hver av oss.

Her jeg bor nå har jeg venner, skole og jobb og har det i grunn bra, men ikke mer enn det.

Jeg merker at jeg har helt sykt med hjemlengsel til hjemstedet mitt, og merker at jeg begynner å bli irritert, på grensa til bitter, for at jeg ikke kan få bo "hjemme" - der jeg har alt av min familie og et godt nettverk.

Jeg vet at jeg ved å ha fått barn med en mann har forplikta meg på mange områder, men det føles til tider veldig vanskelig å "måtte" bo et sted jeg ikke egentlig ønsker å bo lenger, og vite at han på ingen måte er villig til å flytte nordover så jeg kan få bo nærmere hjemme noen gang.

Hvordan skal jeg jobbe med meg selv så ikke dette går ut over hverdagen og ikke minst ut over barnet vårt?

[Gjest Gjest]

Da jeg ble sammen med faren til barnet mitt flytta jeg fra Trøndelag til Akershus.

Nå, 7 år og et barn senere er det slutt, det ble slutt for 5 mnd siden.

Vi har delt omsorg, og barnet bor halve tida hos hver av oss.

Her jeg bor nå har jeg venner, skole og jobb og har det i grunn bra, men ikke mer enn det.

Jeg merker at jeg har helt sykt med hjemlengsel til hjemstedet mitt, og merker at jeg begynner å bli irritert, på grensa til bitter, for at jeg ikke kan få bo "hjemme" - der jeg har alt av min familie og et godt nettverk.

Jeg vet at jeg ved å ha fått barn med en mann har forplikta meg på mange områder, men det føles til tider veldig vanskelig å "måtte" bo et sted jeg ikke egentlig ønsker å bo lenger, og vite at han på ingen måte er villig til å flytte nordover så jeg kan få bo nærmere hjemme noen gang.

Hvordan skal jeg jobbe med meg selv så ikke dette går ut over hverdagen og ikke minst ut over barnet vårt?

Trøst deg med at barnet ditt vil takke deg for at du lot det ha like god kontakt med begge foreldre etter bruddet. Og sjansen din til å flytte tilbake er ikke spilt, det kommer en dag da barnet blir stort, og dere kan finne en løsning på bostedssituasjonen. For din egen del bør du gjøre alt for å opprettholdedet gode nettverket på hjemstedet, så du kan flytte dit senere i livet hvis det fortsatt er fristende da. Reis dit på ferier, ta helgeturer dit, ta med barnet sånn at hun/han også blir en del av nettverketder.

Noen ganger må man bare tenke at det livet man lever ikke ble nøyaktig som planlagt/ønsket, men gjøre det beste ut av det.

Kjæresten min bori en by han ikke ønsker åbo i pga nøyaktig den samme situasjonen som deg. Han er nok også i noen tilfeller bitter, men er flink til å leve med situasjonen også. Han vet at om endel århar han mulighet til å velge annerledes.

Lykke til!

[micromaya]

Synes Gjest sier det veldig bra her. Jeg bor også i en annen by enn hjembyen, men riktignok ikke så langt unna hjemstedet som du har flyttet.

Nå kunne jeg forsåvidt ha flyttet tilbake til hjembyen, all den tid barnefaren har stukket fra landet og ansvaret for barna - men siden de er godt etablerte i nabolaget, barnehage og skole, så velger jeg å bli for deres del. Jeg sliter mest med bitterhet over at han har stukket fra alt, men når det gjelder bosted velger jeg å tenke at det er best for barna å få beholde hjemstedet sitt.

(For ordens skyld: dette er hans hjemby, hvor han er født og oppvokst)

Lykke til, håper bitterheten vil gi seg etterhvert