Mora hans er sjule på oss

[Gjest Nanna87]

Hei kjære Lesere.

Har en "svigermor" som oppfører seg fryktlig rart sammens med jeg og typen. Hun skal hele tiden være med oss, være med han, vise meg at han er gutten hennes osv...

En gang ble hun så sjalu når vi skulle alene på ferie, at hun ikke klarte å se oss i øynene etter utfallet.

Hun tilater ikke at gutten hennes begynner å bli voksen , selv om vi har vært kjærster i over 3 år....

Endret 19. juli 2012 av Nanna87

[MAR123]

Hufff vet hvordan dette føles, tror vi alle har litt problemer med svigermor. Min begynte med å forgude meg(smiske vil jeg tro), så ble hu fryktelig sjalu å grinete. Skulle alltid påpeke hvor mye tid vi burde bruke sammen etc etc, gi oss den preken. Hva som var "normalt" å ikke. Ble så slitsomt at jeg ba sambo være obs på dette men endte meg at jeg dro ett lite foredrag for hun tilbake.

Nå har hun skjønt sønnen er blitt voksen å holder mer avstand. Men grinete, det blir'a! Men kommer ingen vei med det her i gården

[lille-lure]

Her er sambo 39 år og blir omtalt som : Lille gutten min, mammas gutt, gogutten osv. Prater med han som om han skulle vært 18. Om han er litt forskjøla så er han kanskje kjempe dårlig og mååå til legen, vondt i venstre arm betyr slag osv. Jeg himler med øynene gang på gang

[Gjest Eurodice]

Så mange rare mennesker det finnes!

[Gjest Gjest]

Får litt angst av å lese om slike svigermødre. Grøss og gru!

Jeg gidder lite av sånt før jeg fordufter... Hvis en mann finner seg i at mora er sånn, så mister han min interesse utrolig fort, uansett hvor stor interessen i utgangspunktet er. Som en bryter blir slått av... Har ikke opplevd gærne svigermødre hittil, men jeg har stikki et par ganger før ting har blitt seriøse, når det har vært ganske tydelig at gutten har altfor tett forhold til moren.

Hva synes kjæresten din om dette? Synes han det er noe merkelig på gang også, eller er han så vant til det at det er naturlig for han. Håper han er klar over dette selv, ellers kan det bli vanskelig å få han til å åpne øynene...

[Gjest Gjest]

Her er sambo 39 år og blir omtalt som : Lille gutten min, mammas gutt, gogutten osv. Prater med han som om han skulle vært 18.

18 måneder.. Lille gutten min, gogutten...? Uffameg....

[AnonymBruker]

På tide at lille gutten sier fra til mamsen at han er voksen?

[Gjest otrivin]

Har vært i to sånne forhold jeg. Eller er i det ene nå. Du har min dypeste medfølelse.

MØDRE!!! Hehe. Hold ut!

Med han jeg er sammen med nå tok jeg faktisk en telefon for å snakke om det for jeg ble så lei, det hjalp litt hvis det er noe du kunne turt å gjøre (fatter ikke nå HVORDAN i helvette jeg turte, men).

[Havbris]

Dette er ingen uvanlig problematikk. "Rivalisering" i forholdet mellom svigermor og svigerdatter er det mange som har kjent på kroppen - begge veier. Svigermødre er ingen egen "rase" - men er kvinner som også har vært unge kvinner, unge mødre og noen har ikke klart å finne seg til rette i den "nye" rollen man får når man ikke lenger er det mest betydningsfulle kvinnen i sønnens liv. Irrasjonelt - ja - men ikke totalt uforståelig.

For noen menn er det også vanskelig å befinne seg i "skuddlinjen" mellom svigermor og svigerdatter. Noen sliter med lojalitetsproblemer fordi de er glad i sin mor. Det bør jo ikke være tvil om hvor lojalitene bør ligge sterkest når man har funnet en kvinne å dele livet med. Noen menn klarer ikke å være tydelig på det overfor sin mor.

Jeg hadde selv et litt anstrengt forhold til min egen svigermor i de første årene jeg var gift. Men jeg satte mine egne grenser ved å regulere avstand til henne. Noen ganger ønsket jeg henne dit peppern gror og enda lenger. Om det fantes en form for sjalusi fra henne - så fantes vel noe av det hos meg også.

En mor slutter ikke å elske en sønn. Men det er hennes utfordring å se at hun ikke for alltid vil være sentrum i en sønns liv, og hennes kjærlighet må finne nye uttrykk. Mange kvinner som blir alene klarer kanskje ikke å finne denne balansen fordi de ikke får den nødvendige korreksjonen på seg selv. Og sønnen klarer ikke å si fra fordi han har vondt av moren.

Dere kan ikke forandre svigermor, men dere kan lage grenser for hvor mye plass hun skal få i eget liv. Og dere kan bruke erfaringene til å forme egen svigermor-rolle den dagen dere inntar denne. For den dagen kommer også for de fleste av oss som har barn. Jeg håper iallefall at hvis jeg trår overgrenser så vil noen korrigere meg. På en pen måte.

Idag er sønnene voksne og den ene har hatt en flott kjæreste et par år. Jeg er veldig glad for at han har funnet en så flott kvinne. Mine egne erfaringer har iallefall bidratt med en bevissthet om hva slags svigermor jeg ønsker å være, og hvordan jeg ikke ønsker å fremstå.

[Dubbedingsen]

Dette er ingen uvanlig problematikk. "Rivalisering" i forholdet mellom svigermor og svigerdatter er det mange som har kjent på kroppen - begge veier. Svigermødre er ingen egen "rase" - men er kvinner som også har vært unge kvinner, unge mødre og noen har ikke klart å finne seg til rette i den "nye" rollen man får når man ikke lenger er det mest betydningsfulle kvinnen i sønnens liv. Irrasjonelt - ja - men ikke totalt uforståelig.

For noen menn er det også vanskelig å befinne seg i "skuddlinjen" mellom svigermor og svigerdatter. Noen sliter med lojalitetsproblemer fordi de er glad i sin mor. Det bør jo ikke være tvil om hvor lojalitene bør ligge sterkest når man har funnet en kvinne å dele livet med. Noen menn klarer ikke å være tydelig på det overfor sin mor.

Jeg hadde selv et litt anstrengt forhold til min egen svigermor i de første årene jeg var gift. Men jeg satte mine egne grenser ved å regulere avstand til henne. Noen ganger ønsket jeg henne dit peppern gror og enda lenger. Om det fantes en form for sjalusi fra henne - så fantes vel noe av det hos meg også.

En mor slutter ikke å elske en sønn. Men det er hennes utfordring å se at hun ikke for alltid vil være sentrum i en sønns liv, og hennes kjærlighet må finne nye uttrykk. Mange kvinner som blir alene klarer kanskje ikke å finne denne balansen fordi de ikke får den nødvendige korreksjonen på seg selv. Og sønnen klarer ikke å si fra fordi han har vondt av moren.

Dere kan ikke forandre svigermor, men dere kan lage grenser for hvor mye plass hun skal få i eget liv. Og dere kan bruke erfaringene til å forme egen svigermor-rolle den dagen dere inntar denne. For den dagen kommer også for de fleste av oss som har barn. Jeg håper iallefall at hvis jeg trår overgrenser så vil noen korrigere meg. På en pen måte.

Idag er sønnene voksne og den ene har hatt en flott kjæreste et par år. Jeg er veldig glad for at han har funnet en så flott kvinne. Mine egne erfaringer har iallefall bidratt med en bevissthet om hva slags svigermor jeg ønsker å være, og hvordan jeg ikke ønsker å fremstå.

[AnonymBruker]

Jeg har også en slik svigermor. De er 2 brødre, men min mann er helt tydelig favoritten. Han andre gidder ikke å ta telefonen når hun ringer engang, og er singel. Forskjellen her er vel at hun ikke forguder meg i det hele tatt. I stedet for å i det minste prøve å være hyggelig, så er hun frekk. Hun klager på absolutt alt ved meg, er alltid uenig, slenger dritt om andre, kronisk negativ. Jeg er så glad jeg ikke lever et slikt miserabelt liv!!

Det setter mannen i ei knipe da. Svigermor og jeg kommer ikke overens i det hele tatt, men han får så vondt av henne og blir lei seg og tar alt jeg sier om henne som kritikk mot henne, selvom jeg prøver etter beste evne å være rettferdig.

Vi får også høre at vi alltid skal gjøre ting alene, gidder aldri å finne på noe med henne, bruker mer tid med min familie osv. Men hun takker alltid nei til invitasjoner - eller svarer ikke i det hele tatt - med mindre det er bare oss og henne som skal gjøre noe sammen.

Heldigvis klarer jeg å sette grenser for meg selv, og hvis ikke hun er villig til å prøve å gjøre en innsats, så er det henne og mannen det går utover. Vi har prøvd å prate med henne, men til ingen nytte.

Kunne kommet med mange historier, men.. Jeg misunner alle de som har et godt forhold til svigermoren sin. Det er ingenting jeg heller skulle ønske at jeg hadde.. :/

[AnonymBruker]

Hvis dere sitter å kliner når dere er på besøk så skjønner jeg at hun reagerer. Det syns jeg er litt respektsløst.

Ellers så er oppførselen hennes litt merkelig.

[AnonymBruker]

Her er sambo 39 år og blir omtalt som : Lille gutten min, mammas gutt, gogutten osv. Prater med han som om han skulle vært 18. Om han er litt forskjøla så er han kanskje kjempe dårlig og mååå til legen, vondt i venstre arm betyr slag osv. Jeg himler med øynene gang på gang

Haha, samboeren min er 25 og har det på samme måte med søstrene sine! Alle tre er eldre og de diller og daller noe enormt! Snakker til han som et barn, tar ALLE symptomer dødsalvorlig, selv myggstikk kan være farlige utslett eller røde hunder! Han får "lørdagsgodt" når han besøker de og alle skriver hjerter til han hele tiden. Jeg syns det er litt voldsomt, men ikke noe jeg gidder bry meg så mye med, med mindre han krever samme fra meg.

[I Grosny]

Den svigermora sliter nok med sjalusi, og hennes forhold med menn ryker trolig også på grunn av sjalusi. Hun har et vondt problem, og det går også ut over dere.

Når hun står uten friere, så står sønnen hennes igjen som hennes eneste store kjærlighet. Det gjør ikke problemet mindre.

Kanskje hun kan få hjelp av en psykolog?

[Gjest Nanna87]

Hvis dere sitter å kliner når dere er på besøk så skjønner jeg at hun reagerer. Det syns jeg er litt respektsløst.

Ellers så er oppførselen hennes litt merkelig.

Heisann. Selvfølgelig sitter vi ikke å kliner, vi er ikke 16 lengre. Vi kysser hverandre kjapt og sier at vi elsker hverandre. Da reagerer hun...? Problemet er at hun takler ikke å se oss glade i hverandre. Hun reagerer på de minste detaljer. Hun er merkelig:P

[Gjest Nanna87]

Jeg liker egentlig svigermora mi, men det ødelegger så jævli når hun hele tiden skal " Ta ifra meg kjæresten min" Typen innrømmet en gang at moren mest muligens var sjalu på oss/meg. Det er svert trist at dette er sannheten. Det er ingenting jeg vil mere en å fungere i familien.

Det virker nermest som hun sitter å venter på at forholdet vårt skal gå til grunn..

Hun har faktisk ikke ringt sønnen på en laaaang stund, altså 3 uker for å være henne.

Jeg postet på facebook veggen til typen" Gleder meg til vi flytter sammenns neste år" Hun har sikkert lest oppdateringen.. Hun ble sikkert sjalu som faan når dette skjedde.. Vær gang hun ringer snakker hun nærmest om seg selv hele tiden. Å gutten min jeg har så mye å gjøre, jeg er så opptatt, jeg er så flink, jeg er sjef i koret osv.. blablablabla. Typen kommer nærmest ikke fram med hannes opplevelser.

Synes det er ganske rart egentli at hun kan drive på slik. Har selv en bror på 25, har flyttet ut og skal snart stifte familie. Mamma lar de være i fred, og er bare glad på deres vegne. Mamma holder seg unna samt som hun er interisert i livene deres. Jeg forguder mamma sin måte å gjøre det på, hun er Proff nærmest på dette området.

Men moren hans er nærmest desperat etter å bli sett.

Jeg husker i starten av forholdet. Da inviterte hun oss 2 ganger i uken nærmest på kakebesøk, middag, vinkveld, julekveld, påskemiddag osv osv. Jeg syntes dette var ekstremt kos i starten. MEn dette utartet seg til et problem i ettertid. Familien min fikk aldri murligheten til å invitere oss., fordi moren hans hadde allerede booket oss ne nermeste ukene og månedene..

Jeg husker at pappa ble lei seg.. Han hadde gledet seg lenge til julemiddag.. Men neeeida, Moran hans var som regel først ute, så dit måtte vi dra.. Etter mye om å men, sa jeg tydelig ifra.

Når skal du bli kjent med familien min? Vi har vært på kakebesøk 150 ganger til moren din nå, mens familien min kommer aldri til syne.... Etter denne tid ble faktisk ting annerledes, for Hågen måtte si ifra til Moren på en veldig snill måte "mamma.... Vi er faktisk invitert hjemme til Nanna, Så vi kan desverre ikke komme, men hva med en annen dag.... Det gikk greit, men har merket at moren ble nærmest mere desp i ettertid.

Problemet har vært så alvorlig.... Noe som førte til at den eldste søsteren som faktisk aldri har hatt type, flytter ut som 16 åring. Det ble rett å slett for mye av "Mamma"

I tillegg til alt dette.. Moren fikk barn med sin 2 mann i sen alder.. Hun dro ofte på hotell i helgene i byen sammens med kjære, Så måtte søskene passe på broren på bare 1 år.. Dette skjedde maaaaaange ganger helt til jeg kom inn i bildet...

Dette var et problem som andre i familien reagerte meeget sterkt på. Dette ble så alvorlig til slutt, at søskene på 17 & 19 mistet mye av undomstiden. De fikk aldri bli med på fester, bursdager eller hyllester. For de måtte sitte barnevakt i helegene, For da skulle mor på romantisk hotelltur..

Etter skilsmissen til svigermor.. Ble barnevakten enda værre:S

Hun begynte å date igjen. Fra pub til pub, fra type til type sent til natt.

Hun måtte igjen ha barnevakt.

Stakkars lille unge, syntes så synd på han. Han ble plassert over alt, for moren skulle på byen å more seg med side framtidige ektemenn????

Jeg sa klart ifra igjen til kjæresten. "Skjer du ikke hva som skjer" Du er ikke faren til broren din. Du er 19 år, men har ikke vært ut noen helger på over 2 måneder..

Der måtte jeg trå inn igjen. Si ifra som vanlig.

Nå sliter moren noe vilt, fordi søsteren har flyttet helt til Kina.. Og sønnen bor ikke i samma kontinent.... Men jeg ser henne stadig på byen i beruset tilstand på jakt etter mindreårige gutter.. Æsj!! Synes dette er ekkelt.. MEn uansett..

Hun fikk selv sitt første barn som 16 åring, det valgte hun selv. Synes det er urettferdig at hennes unger skal være mor eller far mere en hva hun gidder. For hun skal jo på byen..

Lurer på hvordan dette blir hvis jeg og kan får unger?

Dette ble svert lang:S Beklager. Sjønner hvis dere ikke gidder å lese alt..

Men hva faan? Noen som kan sette seg inn i hennes synsvinkel. Lever hun livet om igjen om "20" år?

Er en del skrivefeil, men gidder ikke å rette. Er syyyykt trøtt. Håper noen svarer:P

Hva skjer med henne da? Tror hun allerede går til psykologen..? Men det er ikke nok.