Min forlovede sliter med sterk angst

[AnonymBruker]

Har tenkt på å spørre om hjelp her inne ang dette lenge, og nå føler jeg at jeg må. Min kjære gjennom 8 år har angst. Sterk angst, som hemmer han (og sin familie) veldig i hverdagen. Nå mistet han nettopp jobben sin pga angsten, og selv om han ser ut til å ta det ganske pent, tror jeg han føler noe annet på innsiden. HAn sier selv at angsten begynte så smått for 6 år siden, etter en fest der han fikk et slag i hodet av en idiot som skulle slåss. Skal forklare hvordan angsten arter seg:

Han greier ikke å dra særlig langt utenfor hjemmet på kvelden (da snakker jeg maks 3 km), han klarer ikke å reise lenger enn.. kanskje 2 mil unna hjemmet sitt noen gang. Det som skjer når han kjenner at han har kjørt for langt, er at pulsen blir kjempehøy, han blir svimmel, kvalm og veldig uvel. Og det gir seg ikke før han snur og kjører tilbake. Han har store problemer med å være i lokaler med store folkemengder. Han vil gjerne hjelpe til når folk spør han om skyss, men må si nei - alltid, fordi han ikke greier. Dette har gjort at vi ikke har vært noe sted sammen på i hvertfall 4 år. Ikke koselige harryturer til Sverige. Ikke en artig helgetur på danskebåten. Ikke sydenturer, ikke romantiske weekender til storbyer. Ikke engang bowling eller kino en kveld. Men det aller verste er nok at han gikk glipp av begge fødslene til barna våre fordi han ikke greide å komme seg på sykehuset.. Jeg trenger vel ikke si at dette sliter på forholdet fra min side, det er utrolig vondt. Jeg hater å vite at han sliter med dette, at han har det vondt pga dette, men han er ikke noe glad i å snakke om følelsene sine heller. Han har vært hos legen flere ganger, fikk milde angstmedisiner som han tar hver dag, men jeg ser ikke at de hjelper. Han har også fått noen sterkere, (med rød trekant) som han skal ta da han kjenner at angstanfallet kommer. Men han har enda ikke tatt skrittet og prøvd å dra lenger unna enn grensen hans tillater, for så å prøve disse sterkere medisinene. Han har sagt gang på gang at han SKAL gjøre noe med det, at han skal "øve" seg på å reise lenger, men det skjer aldri. Jeg trenger vel ikke si at dette sliter på forholdet fra min side, det er utrolig vondt. Jeg hater å vite at han sliter med dette, at han har det vondt pga dette, men han er ikke noe glad i å snakke om følelsene sine heller.

Jeg vil ikke at dere skal tro at jeg ikke prøver å forstå han og hans sykdom, for jeg prøver med alt jeg har og jeg VET at han har en lang, lang vei å gå. Men han kommer jo aldri et skritt videre hvis han ikke begynner.. Prøver jeg å nevne noe med at han må prøve å ta seg en lengre kjøretur f.eks, sier han bare "ja, jeg vet det.." også skifter han tema. Jeg prøver IKKE å tvinge han til noe som helst, jeg er forsiktig og sympatisk, men ingenting hjelper.. Vi har to små barn sammen også, og når de blir litt større vil dette i stor grad påvirke dem også.

Jeg har prøvd å forklare min familie og mine nærmeste venner om sykdommen hans, men uansett hva jeg sier ser de ikke ut til å forstå at dette faktisk er en sykdom, jeg tror de tror at dette er noe han innbiller seg. Og det skulle jeg ønske også, men slik er det dessverre ikke..

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, jeg må bare få det ut til noen. Og med et lite håp om at noen vil hjelpe meg litt..

[sequin]

Har han forsøkt DPS? eller å rate med noen hos familievernkontoret?

Ellers kunne du kanskje kjøpt selvhjelpsbøker til ham? Det er faktisk godt å lese selvhjelpsbøker, for man føler seg forstått av noe så trygt som en bok.

[AnonymBruker]

Takk for svar Han har ikke forsøkt noe egentlig, med unntak av fastlegen sin.. Kunne sikkert kjøpt noen slike bøker, men han er ikke glad i å lese, så jeg vet ikke om det er noe vits. Men kanskje hadde han kommet til å kikke i dem eller lese dem når han er alene hjemme..

Forresten, hva er DPS?

TS

[sequin]

Takk for svar Han har ikke forsøkt noe egentlig, med unntak av fastlegen sin.. Kunne sikkert kjøpt noen slike bøker, men han er ikke glad i å lese, så jeg vet ikke om det er noe vits. Men kanskje hadde han kommet til å kikke i dem eller lese dem når han er alene hjemme..

Forresten, hva er DPS?

TS

Okei

De er veldig lettleste altså, det er vle kanskje verdt et forsøk? de inneholder små oppgaver og mål man skal sette for seg selv, så det er ikke masse sammenhengende lesestoff.

DPS er den psykiatriske spesialisthelsetjenesten hvor man kan bli henvist til fra sin fastlege. Der utrderer en lege/psykolog problemene og tilrettelegger terapi for pasienten

[Gjest Gjest]

Hm, er dette generell angst, angorafobi, eller tvangstanke? De er nært beslektet, men det er litt ulike vinkler på hvordan det kan angripes.

[AnonymBruker]

Å medisinere angst er å begynne i feil ende. Den beste behandlingsmetoden er eksponeringsterapi, det er hardt, men veldig effektivt. Mange blir kurert ila noen få uker.

Spør fastlegen din om hjelp, han kommer ikke til å greie det selv.

Håper du er der for han Lykke til

[Gjest gjest]

Jeg gikk i gruppebehandling for sosial angst i 8 mnd. Jeg slet stor med å være i gruppene. Magen slo seg helt vrang, og på det værste måtte jeg ut å kaste opp. Jeg ble "tvunget" til å sitte igjennom gruppene, nettopp fordi eksponering var en viktig del av det å bli kvitt angsten. Vi jobbet også mye med tankegangen.

For meg ble denne behandlingsformen feil. Det førte til at det stadig ble vanskeligere å møte opp. Ti timer i uken er mye når man har store problemer med å være der. Men selv om det var vanskelig var jeg kun vekke 1 gang i løpet av åtte mnd.

Etter syv mnd ble jeg innlagt på psykriatisk sykehus. Da var jeg så langt nede at jeg ikke ville leve mer. Jeg følte jeg ikke mestret noen ting, og følte alt håp var ute. Jeg var innlagt i tre mnd. Da jeg ble utskrevet hadde jeg ingen problemer med å være med i gruppesamtaler. Jeg kunne også sitte i felles stuen med de andre, noe som jeg ikke hadde kunne gjort på flere år.

Da jeg var innlagt fikk jeg beskjed om at jeg ikke trengte å delta i gruppene der, fordi det å tvinge seg å sitte i det, ikke hadde ført til fremgang hos meg. Jeg valgte å delta fordi ønsket om å bli bedre var stort, og i tillegg er jeg veldig pliktoppfyllende. Jeg fant ut at det mest effektive for meg, var å eksponere meg i korte "økter". Og forlate gruppen/ sosiale settinger før angsten ble skikkelig ille. Da fikk jeg en mestringsfølelse. Økte opp "økten" etterhvert som jeg følte meg klar. Fikk også Sobril som jeg fikk beskjed om å bruke i vanskelige settinger. Disse har hjulpet meg enormt. Bruker min en om dagen. Er også dager jeg ikke har behov for dem. Har stor respekt for denne type medisin og bruker den minst mulig. Er skeptisk til medisiner, men om disse kan føre til økt livskvalitet, tar jeg de med glede.

[AnonymBruker]

Vel, selv om han sliter så mye med dette så kan han ikke drive med ansvarsfraskrivelse. Han har tross alt 2 barn han skal ta vare på også.

Om han aldri starter med å ta initiativ..ja sorry men jeg hadde sagt at han måtte velge. Enten drar du eller så setter han igang og prøver med en lite skritt av gangen, uten å stoppe opp.

Det må man kunne forvente av en forelder.

[AnonymBruker]

En ting er sikkert ts, og det kan du fortelle han, hvis han ikke får hjelp nå kan situasjonen forverres veldig. Å snakke med psykolog/psykriater hjelper, samme hvor lite han liker å prate. Men man kan rett og slett ikke bare leve med angsten når man ikke klarer å utfordre seg selv daglig.

[AnonymBruker]

Jeg gikk i gruppebehandling for sosial angst i 8 mnd. Jeg slet stor med å være i gruppene. Magen slo seg helt vrang, og på det værste måtte jeg ut å kaste opp. Jeg ble "tvunget" til å sitte igjennom gruppene, nettopp fordi eksponering var en viktig del av det å bli kvitt angsten. Vi jobbet også mye med tankegangen.

For meg ble denne behandlingsformen feil. Det førte til at det stadig ble vanskeligere å møte opp. Ti timer i uken er mye når man har store problemer med å være der. Men selv om det var vanskelig var jeg kun vekke 1 gang i løpet av åtte mnd.

Etter syv mnd ble jeg innlagt på psykriatisk sykehus. Da var jeg så langt nede at jeg ikke ville leve mer. Jeg følte jeg ikke mestret noen ting, og følte alt håp var ute. Jeg var innlagt i tre mnd. Da jeg ble utskrevet hadde jeg ingen problemer med å være med i gruppesamtaler. Jeg kunne også sitte i felles stuen med de andre, noe som jeg ikke hadde kunne gjort på flere år.

Da jeg var innlagt fikk jeg beskjed om at jeg ikke trengte å delta i gruppene der, fordi det å tvinge seg å sitte i det, ikke hadde ført til fremgang hos meg. Jeg valgte å delta fordi ønsket om å bli bedre var stort, og i tillegg er jeg veldig pliktoppfyllende. Jeg fant ut at det mest effektive for meg, var å eksponere meg i korte "økter". Og forlate gruppen/ sosiale settinger før angsten ble skikkelig ille. Da fikk jeg en mestringsfølelse. Økte opp "økten" etterhvert som jeg følte meg klar. Fikk også Sobril som jeg fikk beskjed om å bruke i vanskelige settinger. Disse har hjulpet meg enormt. Bruker min en om dagen. Er også dager jeg ikke har behov for dem. Har stor respekt for denne type medisin og bruker den minst mulig. Er skeptisk til medisiner, men om disse kan føre til økt livskvalitet, tar jeg de med glede.

Når man er så hardt rammet som dette, så fungerer det dessverre ikke med gruppeterapi noen timer i uken.. TS; gå til fastlegen din, fortell om situasjonen. Dette rammer han ekstremt hardt, og deg og dine barn likeså. Det han trenger er en innleggelse. I trondheim har de veldig god kompetanse på eksponeringsterapi (eller i nærheten, iallefall i sør-trøndelag).

Fortell om situasjonen, hvis ikke han hjelper deg; søk opp om dette selv og ta kontakt med dem direkte, evt skift fastlege.

Dette lar seg ikke løse verken ved antidepressiva eller vival, det skader bare i lengden. Søk hjelp før det er for sent

Lykke til

[AnonymBruker]

Å medisinere angst er å begynne i feil ende. Den beste behandlingsmetoden er eksponeringsterapi, det er hardt, men veldig effektivt. Mange blir kurert ila noen få uker.

Spør fastlegen din om hjelp, han kommer ikke til å greie det selv.

Håper du er der for han Lykke til

Må du huske at eksponerignstearpi blir brukt etter kognitiv terapi.

[Sool]

Hei er enig i at han trenger hjelp fra psykiater/psykolog når han ikke klarer å utfordre seg selv daglig . Jeg selv har hatt samme type form for angst som din forlovede å jeg utfordret meg selv litt å litt hver dag å det hjalp meg veldig . Hadde angst i 10 år og det tok meg 10 år å komme over det . Men jeg ble bedre for hver dag !

Er helt sikker på at bare han utfordrer seg litt så skal det bli bedre men igjen om han ikke klarer dette så trenger han hjelp ettersom han har et liv med 2 barn .

Og skjønner deg at det er vanskelig - tror nok de som var rundt meg følte slik som deg at det er tungt nettopp fordi de ser hvor vondt den de er glad i har det og sliter - Ofte folk lo og tenkte angst bare er oppspill og lett å komme over - Angst er ikke noe man innbiller seg det er en utrolig tung situasjon å bære på .

Håper det blir bedre

Endret 25. september 2011 av Sool

[rigelgutten]

Det verste du kan si til en sånn person er at han må ta seg sammen. De som ikke har hatt et skikkelig angstanfall aner ikke hva dette er , og det er faktisk noe av det mest skremmende et mennesker kan oppleve. JEg har selv angst, i 4 år hadde jeg så sterk angst at jeg ikke var ute blant folk. JEg kunne fint kjøre bil til Oslo alene så lenge jeg slapp å møte folk. Jeg hadde ikke den type angst. Tilslutt bestemte jeg med for å ta en sydentur med kjæresten,nok er nok. Der var det ingen som kjente meg og jeg ga f. Jeg hadde ikke antydning til angst på den turen merkelig nok. Etter dette økte selvtilliten og jeg turde flere ting. Jeg dro på kino med niesa mi. Dette gikk bra, og jeg økte forsiktig utfordringene. I vår og sommer har jeg reist på tre ferie turer alene. Jeg fikk dessverre et tilbakefall i sommer, et panikkanfall på en lokal butikk og ble veldig redd. Nå sliter jeg litt med angst for angsten.. Medisiner har jeg aldri brukt ,og skal klare meg uten..I morgen skal jeg på kib kurs via nav, første steget på mange år når det gjelder arbeidsliv. Jeg gruer meg, men gleder meg. Redd for å få et angstanfall..

[AnonymBruker]

Man kan be en med angst ta seg sammen i andre ord jo, i den forstand at personen skal innse at h*n må søke hjelp, ikke at man skal bli frisk over natten. Man trenger et realitetsspark i rumpa for å få hodet sitt til å innse at man ikke kan legge seg i et hjørne og råtne.

[AnonymBruker]

EKSPONERING; eneste som funker! Hvem gidder bruke 20 år av livet sitt på å få bukt med angst?

[sequin]

EKSPONERING; eneste som funker! Hvem gidder bruke 20 år av livet sitt på å få bukt med angst?

Hahahaha morsom du eller?

Sist jeg prøvde å eksponere meg for noe som helst besvimte jeg pga panikkanfall, noe som bare ga meg mer angst for å prøve enda en gang. Eksponering fører som regel bare et halvt skritt frem og to tilbake.

[rigelgutten]

Har hørt at det ikke går an å besvime under angst ?

[sequin]

Har hørt at det ikke går an å besvime under angst ?

nei ikke av selva angsten, men et panikk anfall kan føre til at man besvimer.

[AnonymBruker]

Da har du ikke blitt utsatt for rett eksponering til rett tid på rett sted... Krever som regel innleggelse om det skal ha noe for seg, man begynner med VELDIG små doser.

[sequin]

Da har du ikke blitt utsatt for rett eksponering til rett tid på rett sted... Krever som regel innleggelse om det skal ha noe for seg, man begynner med VELDIG små doser.

Nå vet vel ikke du hvor riktig eller hva jeg har gjort, eller hvilken tilretteleggelse jeg har hatt.