Hadde du blitt skuffet?

[Gjest Eurodice]

Om du leser hva Janis skriver i sitt neste innlegg, så ser du at hun leste helt feil

Jeg har lest det. Det ser ut til at vi var flere som skrev omtrent samtidig.

[AnonymBruker]

Har man ikke lov til å være sliten hos dine foreldre? Må du finne på en unnskyldning, fordi det er ikke en god nok grunn at han er sliten? Må være forferdelig slitsomt å ha det slik, at man ikke kan fortelle noen at man ikke orker å komme på besøk fordi man er så sliten.

Jeg forstår samboeren din godt, for det er forferdelig slitsomt å være sosial når man er kjempe sliten.

Ta deg en tur alene til dine foredlre, og fortell at han ikke kom i dag fordi han er så sliten nå. Verken mer eller mindre. Ønsker du ikke å gå alene, må du finne på en unnskyldning for deg selv.

Det er ikke foreldrene mine som er problemet, men meg. Jeg føler at jeg må finne på en unnskyldning Men som skrevet i går (så ikke dette innlegget da jeg svarte) så skal jeg forsøke å senke skuldrene litt.

[Gjest *Røyskatt*]

Helt greit om han ikke vil være med hver gang. Vi er for eksempel hos foreldrene hans minimum en gang i uken. Jeg er høygravid og sliten, og derfor reiser han til tider alene med datteren vår dit. Reiser dit uten han og, jeg

Jeg reiser ofte alene til min mor og.

Hvorfor skal du lage unnskyldning? Er jo bare å si at han jobber mye nå?

[Gjest fr21_5ffdsa]

Saken er den at de siste ukene så har jeg og samboeren min sett foreldre mine hver eneste uke. Min samboer er ikke utpreget sosial og han har en krevende jobb. Vi er nå bedt på middag til uka og min samboer sier at han ikke orker. Det er som sagt mye som skjer på jobben og etter arbeid i uka så orker han ikke så mye. Jeg blir skuffet og liker ikke å måtte dra på middag alene og finne på unnskyldninger for at han ikke kommer Det skal sies at det ikke skjer hver gang vi bli bedt til foreldrene mine altså.

Hadde du blitt skuffet over dette? Eller hadde du tenkt at folk er forskjellige og dette er ok.

Det må da være lov å være sliten etter jobb! Og om han har vært med dem og deg hver uke i det siste så kan de jo ikke si at han ikke liker å være med dem. Ærlig talt. Jeg synes du skal gi ham litt rom for seg selv nå når han trenger det. Det er jo ikke ensbetydende med at han ikke er glad i dere. Alle mennesker trenger litt egentid innimellom.

[AnonymBruker]

Hva hvis dette hadde skjedd ca hver femte gang dere blir bedt dit? Han er mye mindre sosial enn meg, og det kan til tider være vanskelig.

[Gjest *Røyskatt*]

Hva hvis dette hadde skjedd ca hver femte gang dere blir bedt dit? Han er mye mindre sosial enn meg, og det kan til tider være vanskelig.

Hver femte gang er jo ingenting. Han tilbringer fire av fem helger med din familie.. Det er ganske bra. Kanskje dere heller burde tenke litt på å gjøre noe annet noen helger sammen?

[AnonymBruker]

Hver femte gang er jo ingenting. Han tilbringer fire av fem helger med din familie.. Det er ganske bra. Kanskje dere heller burde tenke litt på å gjøre noe annet noen helger sammen?

Neida, vi er ikke sammen med de hver eneste helg. Det kan gå en stund mellom hver gang også, men det går i rykk og napp

[Gjest *Røyskatt*]

Nei, men du skriver at dere er hos de en gang i uken. Det er ganske mye. Og når han reiser dit fire av fem ganger, så syns jeg faktisk at det er bra nok i lange baner.

[AnonymBruker]

Jeg er vel såpass egen at jeg egnetlig skulle ønske at han alltid gjør som jeg vil

[Bernardette]

Jeg er vel såpass egen at jeg egnetlig skulle ønske at han alltid gjør som jeg vil

Da har du et seriøst problem.

[Gjest *Røyskatt*]

Jeg er vel såpass egen at jeg egnetlig skulle ønske at han alltid gjør som jeg vil

Jeg tenker jo at det iallefall er godt at du innser dette selv, men det er noe du må ta tak i. Han trenger ikke å dilte etter deg som en hund for å vise at han er glad i deg. Han må faktisk få frihet han og.

Hvor ofte er dere egentlig hos hans familie? Hvor ofte får han bestemme hva dere skal gjøre sammen? Ikke alle forhold er helt likestilt på hvem som bestemmer disse tingene, men dersom du legger opp til at du vil bestemme, og blir såret de få gangene du ikke får viljen din, så må du faktisk jobbe med deg selv.

[AnonymBruker]

Da har du et seriøst problem.

Jeg vet det

Jeg tenker jo at det iallefall er godt at du innser dette selv, men det er noe du må ta tak i. Han trenger ikke å dilte etter deg som en hund for å vise at han er glad i deg. Han må faktisk få frihet han og.

Hvor ofte er dere egentlig hos hans familie? Hvor ofte får han bestemme hva dere skal gjøre sammen? Ikke alle forhold er helt likestilt på hvem som bestemmer disse tingene, men dersom du legger opp til at du vil bestemme, og blir såret de få gangene du ikke får viljen din, så må du faktisk jobbe med deg selv.

Vi ser ikke de så ofte som mine foreldre, men det er fordi han ikke trenger å se de så ofte, og det er sjelden de kommer til oss. Grunnen til at vi ser mine foreldre ganske ofte er fordi de faktsik kommer innom hos.

Kanskje grunnen til at jeg blir skuffet de gangene han ikke blir med er fordi at alle rundt oss alltid drar på middag o.l sammen? Kanskje jeg forventer at vi også alltid skal dra bort på middags/kaffebesøk sammen siden "alle" andre gjør det?

[Gjest *Røyskatt*]

Jeg tviler egentlig ganske kraftig på at "alle" rundt dere er på alle besøk sammen. Du fokuserer kraftig på det, og lager deg ett eget bilde av at det er sånn det skal være. Men det bildet er faktisk ganske unormalt. Man kan leve i tosomhet, og samtidig klare å gjøre ting uten partneren.

Og størstedelen av tiden er han med deg. På alt. Det er en av fem ganger han ikke er det.

[Gjest Adriane]

Saken er den at de siste ukene så har jeg og samboeren min sett foreldre mine hver eneste uke. Min samboer er ikke utpreget sosial og han har en krevende jobb. Vi er nå bedt på middag til uka og min samboer sier at han ikke orker. Det er som sagt mye som skjer på jobben og etter arbeid i uka så orker han ikke så mye. Jeg blir skuffet og liker ikke å måtte dra på middag alene og finne på unnskyldninger for at han ikke kommer Det skal sies at det ikke skjer hver gang vi bli bedt til foreldrene mine altså.

Hadde du blitt skuffet over dette? Eller hadde du tenkt at folk er forskjellige og dette er ok.

Nei, jeg hadde ikke blitt skuffet - ikke når dere har sett foreldrene dine hver eneste uke en periode. Han er sliten, kanskje en smule lei av å se svigerforeldrene sine absolutt hele tiden (som det kan føles som for ham), og du bør respektere det.

Du trenger forøvrig ikke finne på unnskyldninger. Du sier bare at han har jobbet mye og er sliten. Det bør de kunne forstå.

Edit: Nå har jeg lest gjennom hele tråden, og ser at du har senket skuldrene ifht denne ene gangen. Men du fortsetter allikevel å mene at han burde være med deg hver gang, samt at du forteller at du er så egen at du vil han skal gjøre som du vil hver eneste gang. Da blinker det en hel del varsellamper hos meg...

For det første, får jeg inntrykk av at du er i overkant avhengig av foreldrene dine. For all del, flott at noen vil møte foreldrene sine hver uke også i voksen alder. Men du kan ikke forvente at samboeren din OGSÅ har lyst til å møte DINE foreldre like ofte som deg Personlig ville jeg tilta vertikalt hvis jeg måtte møte svigers like ofte som svigers helst vil møte oss...

For det andre, må du lette litt på "strupebåndet" du helst skulle hatt på samboeren din. Han er et eget individ. Dere er ikke en og samme person fordi dere bor sammen. Han må få lov til å si at han ikke har lyst eller orker å gjøre akkurat de samme tingene som deg hele tiden. Og kanskje dere begge vil ha godt av å få litt albuerom, og gjøre ting hver for dere? Man vokser ikke sammen ved hofta fordi man har flyttet sammen

Endret 26. september 2011 av Adriane

[AnonymBruker]

Vil bare takke alle som kommer med gode tilbakemeldinger!

Det er fint å få ting fra flere sider, da er det lettere å se at jeg er urimelig også

TS