En joint i ny og ne...

[Sofiasol]

Jeg er en jente på 28 år, som er i et herlig forhold med en på samme alder. Vi har vært sammen et drøyt halvt år, og det kommer nå opp at han liker å ta seg en joint i ny og ne.

Jeg har alltid hatt sterke aversjoner mot slikt, og heller aldri prøvd noe. Jeg visste at han røyket en del under studietiden, men har vel kanskje hele tiden tenkt at dette er noe han vil legge helt bort når han ser hvor opprørt jeg blir.

Nå har jeg endelig tatt motet til meg og revet av plasteret og fått problemet opp i dagens lys.

Jeg har gått flere runder med meg selv, og prøvd fortelle meg selv at dette må jeg bare akseptere. Men jeg klarer ikke.. Jeg har lest masse om det, og vet at i små doser er det ikke mer farlig enn alkohol. Selv liker jeg å ta en øl. Men, når temaet kommer opp, om jeg er i nærheten av noen jeg kjenner som tar dop, får jeg et slikt stikk i magen. Følelsen jeg får kan sammenliknes med den som hadde dukket opp om han var utro. Jeg sier ikke at det er det samme, men for å illustrere følelsen jeg får innvendig.

Jeg liker virkelig ikke dop, og iallefall ikke at den jeg deler livet mitt med skal bruke det. Og hva er egentlig "ny og ne"?? Jeg kjenner jeg blir paranoid, frykter hele tiden at han skal bruke det, og etter jeg tok det opp for to dager siden har jeg grått og grått. Det er ikke en eneste celle i kroppen min som sier det er riktig å godta dette. Ser for meg at min mann skal være ute og røyke seg fjern med kompisene mens jeg er hjemme og passer hus om ti år. Det er helt uakseptabelt!!

Jeg føler at jeg taper uansett hvordan dette ender.. Må leve med det, eller uten han.

Vi snakket sammen i går, hvorpå jeg gråter og gråter, og prøver få han til å forstå hva jeg føler. Han mener jeg må gi han argumenter på hvorfor jeg misliker det slik, men jeg klarer ikke.. Jeg klarer ikke forklare hvorfor jeg føler det jeg føler. Han mener tanker styrer følelser, og dermed at det må være noe jeg tenker som gjør at jeg har disse følelsene, men jeg klarer ikke forklare hva det er. Jeg misliker det bare. Skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig å forstå.

Uansett, det endte med at vi gjorde en avtale; at han skal minimere forbruket, og før en evt hendelse skal han si ifra. Og så skal jeg ikke være paranoid, og reagere som jeg evt må når det skjer.. Ergo, jeg tapte uansett. Han sier at han ikke kan klare å love at han aldri skal gjøre det igjen... om noen måneder, om noen år.

Føler han ikke helt skjønner at jeg dør inni meg uansett. Det føltes umiddelbart godt at vi var venner igjen, men når jeg får summet meg litt, og vært litt alene klarer jeg virkelig ikke å slippe tanken på at jeg faktisk bare må godta at han skal gjøre det en sjelden gang. Det er helt ufattelig. Kjenner jeg da må sette meg i en modus som gjør at jeg får en ”fuck-it” holdning til det, og da blir det mer eller mindre at jeg får en slik holdning til han også, og det er jo ikke sånn jeg vil ha det.

Går med en konstant klump i magen, og i grunn ikke er noe lykkelig. Skal jeg liksom ha det sånn for alltid? Jeg sa til ham i går da vi la oss at jeg hadde så problemer med å slippe det, da svarte han at jeg bare måtte tenke litt og at det sikkert gikk over.

Føler ikke som han skjønner helt hva jeg går igjennom, og også at han tar det litt for gitt og ikke setter pris på det. Jeg spurte han om han satte pris på det, og om han virkelig forstod, og han sa ja.. Men jeg FØLER ikke at han gjør det. Han kan på en måte si hva han vil, men når man ikke føler det.. Om du skjønner? Man kan føle at noen elsker deg eller ikke, uavhengig av hva de sier..

Jeg synes det er helt absurd at jeg skal måtte gå til psykolog for å klare å takle dette på en bra måte som gjør at jeg også kan føle at jeg vinner litt, men jeg vet ikke.. Ser virkelig ikke lyset i tunnelen nå. Er det eneste muligheten liksom?

Uansett, så skal jeg prøve å summe meg litt. Det er jo uansett noe jeg må leve med, eller helt uten.

I tillegg synes jeg det er heeelt absurd at jeg i det hele tatt må godta noe slikt, det strider mot alle cellene i kroppen min. At jeg skal endre alt jeg står for, føler og mine verdier, for at han skal få lov å røyke en joint en gang i året.. Skal jeg virkelig miste meg selv på grunn av det? Det er litt sånn jeg føler det..

Skal jeg måtte bli narkis selv, for å akseptere?

Synes dette er så vanskelig, og klarer ikke helt å tenke rasjonelt, men prøver å holde litt tilbake..

Jeg føler til syvende og sist at det er jeg som gir mest i denne saken, ofrer masse tanker, følelser, prinsipper og meg selv. Og alt han gjør er å holde seg til et minimum. Hva f... er det liksom???

Vet ikke hvordan jeg skal få han til å sette mer pris på det heller. Kjenner jeg meg selv rett kommer jeg til å gå inn i fuck-it/you modus, og da kommer jeg til å eksplodere på han en gang og be han reise til helvete. Hvordan våger han å ta fra meg megselv, for denne fillesaken??

Jeg er så rådvill her, og lurer på om noen har noe råd. Jeg akter ikke å prøve det selv, og heller ikke se på at han gjør det for å se at han ikke blir helt gal etc.

Temaet er at jeg ikke liker, og har problemer med å akseptere noe han synes er en filleting, og helt unødvendig å i det hele tatt diskutere.

Jeg klarer ikke forstå at om det er en så filleting, hvorfor holde sånn på prinsippene??

Kjenner jeg er så skuffet, lei meg og rådvill at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg.

[AnonymBruker]

Her ble vi enige om at han skulle slutte helt. Jeg stilte ultimatum før vi ble for seriøse, og han innså at saken var viktigere for meg enn for han (han røykte ikke mye, kanskje maks én gang i året). Såvidt jeg vet har han holdt seg til avtalen.

Har dessverre ikke så mange råd til deg, men du bør i alle fall ikke late som det er greit hvis det ikke er det. Da blir det bare mistenksomhet og vonde tanker!

[Gjest Gjest]

Og han bør ikke late som det er greit at han slutter om det ikke er det.

[Gjest Bolla]

Hadde det ikke vært for at det er ulovlig hadde jeg nok ikke brydd meg om min kjære hadde tatt en joint et par ganger i året, men nå er det jo slik at man vel gjør seg til kriminell om man både kjøper og oppbevarer ( og bruker?).

Konsekvensene om han skulle bli tatt for dette er ikke verdt det.

[Gjest Uglefot]

Kanskje du reagerer så sterkt fordi han gjør noe ulovlig?

Kjenner meg igjen i det du skriver. Alle følelsene inni meg tilsier at jeg har nulltoleranse for slikt. Men i det siste så er jeg litt i tvil om hva jeg mener. ingen har noen sinne dødd av en joint. Alkohol derimot..Det er ingenting som tilsier at man begynner på hardere stoffer av å røyke joint. Grunnen til at noen sier dette er vel kanskje fordi man må som oftest oppsøke lugubre miljøer for å skaffe en joint. Men hva om det hadde vært lovlig med en joint? Da kunne man kanskje unngått å kontakte disse lugubre miljøene?

Så hvorfor har jeg enorm angst for at samboeren min skal begynne med slikt? (han vurderer ikke å begynne men sier han vurderer å prøve når han blir gammel) Jeg får en klump i magen og jeg får nesten litt panikk. Mulig det kan være dårlige erfaringer fra tidligere forhold.

Men jeg tror det ligger et prinsipp i meg og det handler om at det er faktisk ulovlig. Man kan stille spørsmål ved hvorfor men det gjør ikke noe fra eller til egentlig.

Synes det er trist om dette er noe du skal finne deg i og fremdeles gå med en klump i magen.

Jeg har ingen gode råd og forslag å komme med. Man føler det litt kjipt å skulle nekte noen noe også, spesielt når det egentlig ikke skader noen (utenom at du føler det ganske kjipt selvfølgelig)

Hva om han driver med dette i det skjulte? Kunne det vært en løsning? Begrense det til "spesielle" anledninger når han engang er alene eller med kompiser? Mulig et feie-problemet-under-teppe-løsning..

Man bør jo kunne møtes på halveien iallefall mener jeg.

huff,hadde ikke noe godt svar til deg jeg. Men jeg ønsker deg lykke til iallefall

[chr1989]

Jeg henger meg litt opp i ny og ne... Har et par venninner der i ny og ne betydde det samme som at han skjulte det mest mulig i begynnelsen, men etterhvert viste det seg å være nesten daglig... Det er i alle fall ikke greit...

[AnonymBruker]

X'n min røyka i ny og ne.. Noe som viste seg til slutt å være hver dag... Jeg synes ikke det var greit, men lot det gå i begynnelsen. Etter en stund fikk jeg nok, og jeg valgte å flytte. Det var tungt i begynnelsen, men i dag er jeg så glad for den avgjørelsen.

Jeg tror du skal følge magefølelsen din, hvis han ikke vil slutte får det være hans valg, er ikke lett å stille et ultimatum heller. Det er jo ikke enkelt å bare slutte, selv om han mener det bare er av og til. Eller så må du tenke deg nøye om, om dette er noe du vil leve med (resten av ditt liv), og hvordan blir det hvis dere velger å få barn?

Lykke til uansett, jeg kjenner meg så altfor godt igjen og det er en vanskelig situasjon.

[AnonymBruker]

Sålenge det ikke er noe problem om han tar seg en øl i ny og ne, bør det heller ikke være noe problem at han røyker en joint i ny og ne.

Cannabis er det minst trøblete stoffet.

Ikke minst du kan si din mening og hva du tolererer og så får han velge om det er noe han vil gjøre noe med eller ikke.

Det er ikke opp til deg å bestemme om han kan røyke eller ikke.

Du tror kanskje du ikke kjenner noen som røyker, men det gjør du sikkert, men du vet det bare ikke. Har selv blitt overrasket over hvor mange som røyker som jeg aldri trodde gjorde det.

Fordi man får prentet inn at røyker man og da er man sløv og tiltaksløs osv....

Men når man ser adm.dir og aktive foretningsmennesker som faktisk istedenfor å ta seg en drink som er såkalt godkjent, så røyker de heller litt og fungerer topp.

Hvorfor drikke og oppføre seg teit, tulling idiot og være i dårlig form dagen derpå, skal ikke alltid mye til for å være redusert, når man kan røyke og slappe av litt en kveld og være tipp topp form dagen etterpå, oppføre seg bra og slappe av?

[Gjest strykebrett]

Jeg klarer ikke forstå at om det er en så filleting, hvorfor holde sånn på prinsippene??

Kjenner jeg er så skuffet, lei meg og rådvill at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg.

Det er mulig han ikke vil la deg bestemme i detalj hva han får lov til og ikke, og ønsker å sette en standard på det tidlig i forholdet. Kanskje han syns du lager et gigantisk leven ut av ingenting og har bestemt seg for at det ikke skal skapes en greie der du får viljen din ved å lage masse styr og derfor holder han på sitt selv om det er en bagatell.

[FantasDick]

Jeg synes egentlig du tar litt på vei for dette. Jeg mener - det skal ikke være nødvendig for noen å måtte gå til psykolog eller bli "narkis" selv for å takle at kjæresten røyker cannabis en gang i blant? I så tilfelle synes jeg man overreagerer litt.

Synes også du fokuserer litt for mye på dette med hvem som "vinner/taper". Et forhold er ikke en kamp man skal vinne eller tape.

Jeg hadde ikke giddet å være sammen med noen som brukte det ofte, men en gang i blant er ok for meg.

[Gjest Gjest mann 26]

Foreslår at du forsøker å puste rolig, roe ned kroppen og la han vise deg hvordan han ruller en joint og hvor lite og ubetydelig det faktisk er. De fleste får en "åh, var det ikke verre?"-reaksjon Det ER faktisk ikke ille, men du har lært i løpet av hele livet at sånt er farlig. Derfor skaper dette en reaksjon. Dette er jo en helt normal reaksjon. Men du må forsøke å være åpen og si at han kan ta seg et par jointer i helgene. Så lenge det ikke påvirker dere som par. Sistnevnte er essensielt viktig. Røyker man for mye blir man sløv og lite snakkesalig ofte. Dersom dere skal gjøre noe sammen så bør han ikke røyke.

Men, det siste du må gjøre er å stille ultimatum. Det er utrolig tullete og skaper bare avsky. Hadde ei dame stilt meg et ultimatum på denne måten hadde jeg hivd henne på huet og rævva rett ut. Makan til overdrevet reaksjon på noe som er så lite som en joint.. Det handler om å se ting objektivt. Men så lenge kroppen din "vet" (les, husker) at det er "farlig" så vil du få denne stikkende følelsen i kroppen. Dette er et instinkt og du må forsøke å være åpen og forsøke å se hva det gjør med han. Tro det eller ei, i dag er den gjennomsnittlige røykeren i slutten av 40-årene som har fast jobb og hytte..

[palle]

enig med mann 26, du burde tørre å se hva det går ut på! jeg synes du skal prøve det selv også, men i det minste være sammen med ham en gang han røyker.

når det er sagt, han vil høre dine tanker men du sier du ikke klarer å gi ham noen argumenter for følelsene dine. har du vist ham hva du skriver her? jeg tror flere av dine tanker kommer fram i innlegget, og kanskje på en annen måte enn når dere snakker..?

se her fra ca 46 min

du tenker kanskje at verdens beste mann er ikke verdens beste mann hvis han røyker.. men er han det hvis han lar være å røyke fordi han ikke får lov av deg?

Endret 22. september 2011 av palle

[Gjest Gjest]

liten vits å spørre her om det er greit. folk har forskejllige grenser og hva de tolererer. jeg hadde ikke brydd meg men det er meg. du har selv svaret på hva du kan tolerere i et forhold eller ikke.

[AnonymBruker]

"Jeg røker i ny og ne" er ett vannvittig vagt utsagn. Hva betyr det liksom? Litt hasjrøyking er greit når du er ung og dum, ikke når du er voksen. Da vet man bedre...

[AnonymBruker]

Min erfaring er at "i ny og ne" ikke akkurat betyr det, men at det er et forsøk på å avdramatisere det, og samtidig ikke akkurat lyve for deg. Hvis han røyker en til to ganger i året, er det jo høyst merkelig at dette skal bety så enormt mye for han at han ikke er villig til å gi det opp for din del.

Hvis hver en celle i kroppen din skriker at dette skal du ikke godta, så skal du ikke det. Det er en grunn til at vi har lært at hasjrøyking er farlig, og det er en grunn til at det er ulovlig. Jeg var selv i hele min ungdomstid i et miljø hvor det ble røyket, og har sett konsekvensene av det i ettertid. Det er ikke så ufarlig som mange later til å tro, uten at jeg skal gå inn på alle detaljene rundt skadevirkningene nå. Det finnes riktignok noen få som kan røyke en gang i blandt uten å måtte trappe opp, men det hører til sjeldenhetene.

Hasjen i seg selv i små mengder ved sjelden bruk er ikke verre enn noe annet (alkohol f.eks), men problemet er bl.a at du lett kommer inn i en gi-faen-modus, som gjør at du røyker mer og mer, og oftere og oftere. Det har noe med måten rusen virker på, og gjerne også omgangskretsen.

Når det er sagt, tror jeg endel av grunnen til at du reagerer så sterkt er at det er så fremmed for deg, at det blir noe du ikke har en del i, samt at du har lært at dette er farlig. Det siste synes jeg du skal holde fast i. Og det er mitt råd (som mangeårig røyker selv) at du ikke går på akkord med deg selv i dette. Hold fast på de grensene du har, for de er vettuge! Når det vrenger seg i deg ved tanken på at han gjør dette, og at du skal være nødt til å godta det, så ta deg selv og dine følelser på alvor! Det er en grunn til at det føles sånn!

Hilsen Hanne (nykter på 7. året)

[AnonymBruker]

Hasjen i seg selv i små mengder ved sjelden bruk er ikke verre enn noe annet (alkohol f.eks), men problemet er bl.a at du lett kommer inn i en gi-faen-modus, som gjør at du røyker mer og mer, og oftere og oftere. Det har noe med måten rusen virker på, og gjerne også omgangskretsen.

Bra at en som selv har misbrukt hasj svarer her. Takk til deg.

Jeg hadde en lillebror som brukte hasj over lang tid og som etterhvert trengte noe sterkere.

Han valgte amfetamin og etter lang nok tid gikk det veldig galt. Han ble etterhvert psykotisk og måtte tvangsinnlegges flere ganger.

Lek med narkotiske stoffer er skummelt og kan ende med katastrofe for brukeren og alvorlige traumer for de pårørende.

[Gjest Gjest]

Enda en av disse gudsforlatte narkistrådene. Alle startes over omtrent samme lest...

Atter en gang: Dop er for sløve tapere.

Det er bare så patetisk at når det går noen år, så kommer den gjengen sutrende og skal ha hjelp av samfunnet. Da klages det over manglende behandlingsplasser, og hvorfor de ikke får ditt og datt, og alt er så vanskelig og leit.

Ikke fortell at dere ikke ANTE hva dere gikk til.