Må man tro på Gud for å gifte seg i kirken?

[Gjest Anonymous]

Jeg vil ikke si at jeg er veldig troende. Men jeg er medlem av statskirken og både jeg og sambo synes det er riktig å gifte oss i kirken.

Det er en fin tradisjon og en fin ramme rundt. Vi har stilt oss spørsmålet om vi er hyklerske av den grunn, men kommet fram til at det er vi ikke. Hvis kirken bare skal være åpen for de som ber daglig, vil det nok ikke være mange der.

[Isiselin]

Det med å definere om man er kristen eller ikke og om man er kristen i forhold til noen andre blir for meg ganske absurd. Det er lite her i verden som er svart/hvitt, men akkurat her synes jeg det er det. Tror du på Gud er du kristen uansett om du aldri går i kirken. Derfor blir det for meg temmelig teit å snakke om "personlig kristne" da det å være kristen eller i det hele tatt religiøs er noe veldig personlig. Derfor er alle kristen personlig kristne. Min mor er kristen, men hun går aldri i kirken fordi hun er motstander av mye av det Kirken står for, ikke det Kristendommen står for. Hun betegner seg som kristen og hun blir sint når hun hører andre karakterisere seg selv som personlig kristne da hun føler seg mindre verdt i deres øyne...og den tankegangen følger jeg.

Men, det er jo som å si at religion en grei tradisjon, liksom....du 'I' der oppe...

Anafugia: Hvis det var meg du mente med I... (Hehe! Vanskelig nick, nei! ) ...så kan jeg vel si at ja, for meg er religionen, nei, det blir feil; Vielsesritualet og andre kirkelige ritualer en grei tradisjon. For meg som ikke er kristen, men som setter pris på de kristne verdiene, fortoner kirken seg som et fantastisk tradisjonsrikt og trygt sted, men jeg tror altså ikke på Gud. Jeg liker stemningen inne i kirken og jeg respekterer religionen og de som er kristne, men jeg er ikke kristen selv. Ble nok vanskelig å forstå hva jeg mener her, men det får heller bare være!

[Chiquita]

 

Men jeg tror på nestekjærlighet og og medmenneskelighet. De vakre tingene Gud og religion står for. Ett bryllup handler nettop om disse tingene og derfor velger jeg å gifte meg i kirken.

Veldig godt skrevet.

Slik føler jeg også det.

(I tillegg til at vi delvis skla gifte oss i kirken pga tradisjon, og "respekt" for de "troende" i nær familie)

*klem*

[Tusenfryd]

Vi regner oss som kristne - dvs vi tror på Gud og har et bevisst forhold til at vi er medlem av statskirken.

Jeg synes det er feil å bruke tradisjon og "vakkert lokale" som grunner til å gifte seg i kirken. Det virker som om noen er mer opptatt av hvor fin kirken er enn selve vielsen, jo!

Men det er min mening, jeg kunne aldri ha valgt en kristen vielse uten å være det - så får andre gjør opp for seg og sin samvittighet. Jeg respektere hva andre gjør og legger meg ikke oppi det. Men blir jeg spurt - ja, også face to face - så sier jeg akkurat det? Kristen? Ikke det? neivel, da finnes det andre alternativer du bør velge.

[VesleBråka]

Men tusenfryd; hvis man er døpt og konfirmert og står som medlem i kirken så er man da kristen.. man er iallefall ikke jøde, muslim, ateist, agnostiker, satanist, buddhist, human-etiker, taoist, hindu osv.. kan noen defineres som ingenting da? Nei, mener jeg.

Greit nok at mange er humanister f.eks og står like nærme human-etisk forbund som kristendommen (fokus på nestekjærligheten og medmenneskeligheten i religionen), noen kan være agnostikere og likevel medlem av kirken rett og slett fordi de ikke har kommet frem til sitt endelige standpunkt enda.

Jeg antar jeg undersøker dette fordi jeg synes det er rart at mange er så imot at sofakristne skal gifte seg i kirken, når jeg mener kirken selv forfekter at de har rom for alle, selv de usikre og tvilende. Jesus hadde plass til både fariseere og Judas i sin midte. Hvordan kan dere være så avvisende til å la Gud delta i et pars forening da? La kirken delta på gledesdager også, ikke bare i krig og elendighet? (kirkene er som kjent aldri fullere enn i vanskelige tider)

Jeg vil si jeg er en troika av humanist, agnostiker og kristen. Og å gifte seg i kirken butter ikke imot for noen av dem, derfor kan jeg det.

[Tusenfryd]

Som sagt - vi har et bevisst forhold til at vi er medlem av statskirken. Det er en forskjell her som jeg prøvde å vise.

Å være døpt og konfirmert og stå i statskirken betyr ikke nødvendigvis at man svarer "ja" hvis du ser en inn i øynene og spør om han eller hun er kristen. Joda, i lovens forstand er man det. Og man trenger ikke være kristen for å gifte seg i kirken - men nå var det vel ikke det vi snakket om?

Jeg mener at man skal tro inni seg på en Gud og den kristne guden og kalle seg kristen med hjertet sitt hvis man først kaller seg det.

Og jeg ville ikke ha giftet meg i kirken dersom jeg ikke kunne kalle meg kristen - etter min definisjon.

Og du; "ingenting" heter agnostiker og jo, man kan definere seg som det.

[VesleBråka]

Ingenting er ikke agnostiker; agnostiker er å erkjenne at man ikke vet om gud finnes eller ikke.

Den forskjellen som du prøvde å vise ved et bevisst forhold, er kanskje den forskjellen som jeg prøver å sette på spissen. Jeg føler et hierarki-system her på KG (kanskje ellers også, men diskuterer svært sjelden religion). Litt sånn barnehageaktig, vi har et bevisst forhold til gud, derfor er vi bra nok til å gifte oss i kirken. Hva med fariseerne og judas og en åpen og inkluderende kirke da?

(jeg prøver ikke å gjøre narr av deg, jeg urforsker et tema..)

[Tusenfryd]

Som sagt - jeg har mine tanker og mine meninger og min tro - hva andre gjør får de stå for. Men stå for hvordan da? Og overfor hvem?

Og det er kanskje essensen i det jeg prøver å si? Kanskje vi ikke skulle være så veldig opptatt av hva andre gjør... og hvorfor... og hvordan... det viktigste må vel være at man gjør noe man kan stå for og synes er riktig.

Ja, her er mange årsaker og meninger. jeg fortalte min fordi jeg ble spurt og er ærlig talt ikke så opptatt av andres.

Men å bruke bryllup og bruder som bilde på hvem kirken aksepterer - nei, det er helt feil for meg.

[Gjest Poirot]

Jeg bare lurer på hvordan det føles å ikke være kristen (med en ikke kristen partner) og knele ved alteret, la prestens hånd være over hodet mens han ber og velsigner foran alles åsyn.

Det må da føles litt rart, om man ikke tror (og her snakker jeg ikke om grad av kristendom, men om å IKKE tro)?

[Brudulja]

Selv er jeg ikke kristen og min forlovede er heller ikke det. Allikevel skal vi gifte oss i kirken. Selv om jeg ikke tror på Jesus som døde på korset for våre synder osv, så tror jeg på en slags udefinert Gud, en kraft... Og det er en merkelig følelse det å være i kirken, en følelse av at noe er større en enn selv. Vanskelig å forklare. Mulig det er hyklersk at vi gifter oss i kirken, men for oss så føles det riktig allikevel.

[lampeskjerm]

Man kan gifte seg i kirka selv om man ikke tror på Gud.

En vielse i statskirka er ingen trosbekjennelse og ikke et hellig sakrament (som hos katolikkene). I mange par er den ene kristen og den andre ikke. Av og til kan den andre tilhøre en helt annen religion.

Flere muslimer gifter seg i statskirken (med kristne).

Spørsmålet er heller tror jeg om en føler seg komfortabel med en kirkelig vielse om en absolutt ikke tror.

Det kommer helt an på hvilket forhold en har til tro og tvil.

Hvis en person føler seg bekvem med å synge salmer, høre kristent budskap, bli bedt for med håndspåleggelse og motta velsignelsen, synes jeg det er helt greit at han/hun gifter seg i kirken.

[Fakse]

Ingenting er ikke agnostiker; agnostiker er å erkjenne at man ikke vet om gud finnes eller ikke.

Å ikke tro på noen gud er å være ateist. Humanisme er ikke en religion, og man kan derfor være ateist samtidig som man er humanist. Å være ateist samtidig som man er kristen er derimot umulig, siden man ikke samtidig kan både tro og ikke tro på den gud det står om i bibelen. Og man kan selvfølgelig være både døpt, konfirmert og satskirkemedlem selv om man i troen er muslim. Men da bør man kanskje ta et oppgjør med seg selv og spørre seg hvorfor man er statskirkemedlem. Det samme mener jeg andre som ikke tror på gud burde ha gjort. Det er mange av dem...

Den forskjellen som du prøvde å vise ved et bevisst forhold, er kanskje den forskjellen som jeg prøver å sette på spissen. Jeg føler et hierarki-system her på KG (kanskje ellers også, men diskuterer svært sjelden religion). Litt sånn barnehageaktig, vi har et bevisst forhold til gud, derfor er vi bra nok til å gifte oss i kirken. Hva med fariseerne og judas og en åpen og inkluderende kirke da?

(jeg prøver ikke å gjøre narr av deg, jeg urforsker et tema..)

Det du tar opp er interessant, og jeg skal prøve å svare med mine tanker omkring det. Jeg kan selvfølgelig ikke svare for hvordan de som er kristne ser på saken, siden jeg ikke er det. Jeg synes det er fint at kirka er åpen for alle som vil gifte seg der, og ikke f.eks tvinger den muslimske partneren til en kristen til å konvertere. Om man er i tvil om det finnes en gud, ser jeg heller ikke at det skal være noe problemer med å gifte seg i kirka, men jeg synes kanskje at kristendommen da bør være ett av de alternativene man haller mot å tro på (en har jo gjerne noen teorier en vakler mellom når en er i tvil). Det som forundrer meg er hvorfor folk som sier bastant at de IKKE er kristne (helt sikkre på at de ikke er det), og som også gifter seg med en som ikke er kristen, synes de hører hjemme i kirka. De synes jeg faktisk helt ærlig er litt hyklerske. Dessuten tror jeg vi villle fått et bedre tilbud til ikke-kristne her i landet mye raskere dersom alle de som ikke følte at hverken kirka eller borgelig var et fullverdig alternativ hadde krevd noe bedre.

[Madison]

Nei man trenger langt ifra å være kristen for å gifte seg i kirken.

Tror ikke på gud, men bryllup hører til i kirken. Mener jeg :D

[VesleBråka]

Mange gode svar her. Jeg føler veldig likt som Brudulja, bortsett fra at jeg aldri har sagt at jeg "ikke er kristen". Jeg er veldig i tvil om at Jesus døde på korset for våre synder, jomfrufødsel etc. men

"så tror jeg på en slags udefinert Gud, en kraft... Og det er en merkelig følelse det å være i kirken, en følelse av at noe er større en enn selv. Vanskelig å forklare"

passer veldig godt på meg. Og så mener jeg at alle de historiene er menneskeskapte gudeforklaringer, mennesket klarte seg ikke med tro men trengte noe mer konkret - og skapte det. Jesus kunne like gjerne vært en frelst fyr som folk var stygge med. Før i tiden gjorde det religionen lettere å selge, nå for tiden kompliserer det ting fordi vi vet så mye. Det er litt vanskelig å forklare, ettersom jeg ikke har tenkt ut alt i hodet mitt heller.

Hvis man IKKE tror, så har man gjort seg opp klare meninger man står for. Da synes jeg også at kirke kanskje ikke er det naturlige valget. Jeg tenker mest her på alle de som står imellom full overbevisning og full fornektelse.

Spørsmålet er heller tror jeg om en føler seg komfortabel med en kirkelig vielse om en absolutt ikke tror. Det kommer helt an på hvilket forhold en har til tro og tvil.

Kloke ord. Min partner har ingen religion, men har gått med på kirke likevel. Han har forholdsvis sterke meninger om religion (er f.eks ganske sta på å ikke døpe evt. barn foreløpig) men går likevel med på det kristne budskapet og velsignelser over ekteskapet etc. Jeg tror han har funnet ut at det er verre å ta fra meg den biten, enn at han må ta den med. Han kan jo bare stå å tenke på noe annet under den biten, og fokusere på selve vielsen.

R: Kan du ikke akseptere at selv om mange ikke lever tilsynelatende religiøse liv, så har de en flik av kristendom inni seg og derfor vil de høre til statskirken? Det gjør jo ingen noe vondt om de inkluderes.

[Gjest Anonymous]

For en troende er kirken et hellig sted, og det skal alle som ikke tror ha respekt for! Ekteskapsinngåelsen er som nevnt her ikke et hellig sakrament, men ved alteret som er kirkens aller helligste sted lover man innenfor Gud og vitners nærvær evig troskap. Og tro - Bibelen sier at det er å bekjenne at Jesus døde for dine synder.

Jeg synes da det blir for lettvindt å argumentere med at "jeg tror på kjærlighet og slikt" derfor gifter vi oss i kirken. Våken opp å ta et mer bevisst valg enn som så!!! Stå ikke foran alteret og lov troskap foran noen du ikke tror på og start ditt ekteskap på en løgn.

Mange lever og ånder for å kritisere kirken og det den står for, men den dagen de skal stå brud bærere det av gårde til kirkebygget. Og kom ikke her og si at det handler om toleranse og medmenneskelighet fra kirken sin side - dere skal også ha toleranse og respekt for hva et kirkebygg er og hva vielsesritualet står for.

Synes ikke jeg har sett et eneste holdbart argument på denne linken for at man skal bruke kirkebygget når man ikke er troende.

[Gjest Poirot]

Det som forundrer meg er hvorfor folk som sier bastant at de IKKE er kristne (helt sikkre på at de ikke er det), og som også gifter seg med en som ikke er kristen, synes de hører hjemme i kirka.

Ja, det er denne gruppen som forundrer meg også. Jeg kjenner en som ikke kan fordra kirken, kristendommen og prester. Hvis hun skal gifte seg skal det gjøres i kirken, for "hun skal faen meg ha noe igjen for å ha støtten den dritten med skattepengene i alle år".

Lite voksent i mine øyne.

[Tusenfryd]

Jeg kjenner en som ikke kan fordra kirken, kristendommen og prester. Hvis hun skal gifte seg skal det gjøres i kirken, for "hun skal faen meg ha noe igjen for å ha støtten den dritten med skattepengene i alle år".

Såpass ja... :o

[Gjest Anonymous]

sambo tror absolutt ikke, men skal gifte seg i kirka.. for min del

jeg har en litt udefinerbar tro som jeg ikke er så flink til å sette ord på.. men da jeg begynte å tenke på brulluper følte jeg at det betydde noe for meg at det skulle foregå i en kirke..

og selv om jeg fra før hadde sagt at "sorenskriver er helt ok", så skjønte sambo at dette ønske om krike som begynt å vokse seg fram hos meg var mer enn for å få "kirkebryllup".. at det å vises i guds hus betydde noe for meg..

selv om jeg "aldri" går i kirka ellers.. rare meg..! :oops:

[minniepus]

Jeg er kristen på den måten at jeg ikke er muslim eller buddist eller noe sånt; vokst opp i et land med en kristen kultur og moral.

Men jeg er ikke personlig kristen; jeg tror ikke på Gud.

Har forholdvis store kvaler i forhold til det å gifte meg i kirken, men som andre har nevnt, kontorvielse er ikke like høytidelig, og det er ikke alle som klarer å få med seg en dommerfullmektig til et annet lokale.

Kanskje dårlig argument i manges øyne.

Vi har også valgt kirken p.g.a. foreldre, besteforeldre osv. Vi ønsker ikke å lage stor ståhei omkring vielsesformen.

Ekteskapsinngåelsen er som nevnt her ikke et hellig sakrament' date=' men ved alteret som er kirkens aller helligste sted lover man innenfor Gud og vitners nærvær evig troskap.[/quote']

Evig troskap til min kjære kan jeg love overfor hvem som helst uten å lyve en millimeter. Jeg lover ikke troskap til Gud, og om jeg ikke tror på Gud, så kan jeg love foran alle menneskene som er der.

[Gjest Tex]

-du lover ikke troskap til Gud, men du lover troskap til din mann i Guds åsyn og med Ham som vitne.....

Kirken er åpen for alle, og alle bør kunne føle seg velkomne til å gifte seg der.

Gud er større enn alt og alle og ser ikke på småligheter som eventuelle uavklarte selvsyn på religion. Og ikke minst er Gud selve symbolet på kjærlighet, og jeg for min del gleder meg mest av alt til Guds velsignelse av ekteskapet, som skjer i enhver kirkelig vielse.