Er arv viktig for deg?

[AnonymBruker]

Hytta er viktig for meg.

[Gjest otrivin]

Nei. Har egentlig ikke slått meg før jeg fikk spørsmål om et valg i går at jeg skulle få det. Trodde ærlig ikke mamma hadde noe. Og pappa tenkte jeg kom til å bli så mye problemer med min søster at jeg ikke gadd. Jeg vet ikke jeg. Går ikke og forventer det og har ikke stort behov for det. Men er jo ikke akkurat et PROBLEM.

[Gjest Jytte]

For meg er rettferdighet viktigst ... Mine foreldre valgte å gi oss det meste av arven mens de levde, og de hadde heldigvis sørget for retterdig fordeling både mens de levde og etter at de døde.

Jeg er dyp takknemlig og full av respekt for måten mor og far har ordnet dette på. Det har blant annet sørget for at vi søsken er gode venner selv etter flere store arveoppgjør. Har sett mye elendighet hvor familier blir splittet for alltid pga arv.

Så selvom jeg kommer til å leve bra resten av livet, så ligger det i bakhånd at mine barn skal arve meg. Jeg kunne aldri fått meg til å ta opp store lån på huset for å ha masse penger å svi av som pensjonist.

[AnonymBruker]

Jeg regner med å arve en del fra foreldrene mine, de er gjeldfrie med både hus, hytte og penger på konto, men jeg lever ikke etter det eller gjør meg avhengig av å arve for å få betalt ned min egen gjeld, nei. Og om de hadde valgt å bruke pengene annerledes ville det vært deres sak - det ville nok overrasket meg da de alltid har hatt et lavt forbruk (og i tillegg arvet en god del på den ene siden), men jeg hadde ikke lagt meg borti det. Synes det er viktig at fordelingen mellom søsken blir rettferdig, og det tror jeg ikke kommer til å bli noe problem i vår familie.

[AnonymBruker]

Må innrømme at jeg synes det er kjipt at min mor drikker opp pengene min bestefar arbeidet hardt for. Men det har mer med at det er respektløst og trist ovenfor ham. Selv klarer jeg meg fint økonomisk. Glad jeg står trygt på egne ben, skal innrømme at det ikke alltid har vært sånn.

[Leeloo]

Tja, jeg håper min mor koser seg masse som pensjonist. Hun har nettopp solgt huset og flytter inn i sin kjærestes nedbetalte hus (hun skal da være med og dele de faste utgiftene, hans hus er mye mindre verdt enn det hun har solgt).

Jeg innrømmer at forskudd på arv hadde kommet godt med nå ettersom vi nettopp har kjøpt hus, men forventer ingenting. Hun kan jo også ende opp med å måtte skaffe seg nytt sted å bo skulle det skjære seg med samboeren, så antar hun helst vil ha pengene på bok. Jeg ville heller hatt litt penger nå enn å finne ut når mamma dør om forhåpentligvis veldig mange år at hun ikke har brukt særlig på seg selv. Uansett bir det da mine barn som får dem (jeg er enebarn på morsiden).

Det blir nok litt etter min far også, der har jeg en søster å dele med, men igjen, ingenting jeg går og venter på.

[Gjest Heloise]

Forventer du å arve penger/eiendom engang i fremtiden? Sånn type forventning at du blir skuffa om du ender opp med å ikke arve noe?

Nei, men jeg er kjempefrustrert over at jeg har et halvsøsken som kommer til å arve halvparten av alt jeg har vokst opp med. Et halvsøsken hverken jeg eller "vårt" forelder egentlig har noe forhold til. Penger bryr jeg mer ikke noe om.

[AnonymBruker]

Hos oss eier foreldrene våre en større gård, og vi er tre søsken. Den ene av oss vil få mulighet til å kjøpe gården til en gunstig pris, og det ligger da i kortene at de andre to til en viss grad blir kompensert med forskudd på arv/andre gaver.

Jeg er glad for at dette er noe foreldrene våre har mulighet til å gjøre, for det er ikke alltid gitt at det finnes verdier utover det som er bundet opp i gårdseiendommen. Helt rettferdig blir det aldri uansett, men det er godt å vite at også de som ikke ender opp med gården er tenkt på og tilgodesett.

[Gjest Consensio]

Forventer du å arve penger/eiendom engang i fremtiden? Sånn type forventning at du blir skuffa om du ender opp med å ikke arve noe?

Ja, men det er fordi pappa har sagt at han kommer til å sette av en del penger som vi søsken skal få arve.

Dette er en såpass stor sum at jeg kan realisere drømmen min som er å kjøpe mitt eget sted å bo, noe jeg aldri klarer uten disse pengene da jeg er ufør med minstesats.

Så om den dagen kommer og jeg ikke arver de pengene, så vil jeg bli skuffet.

Men jeg er ikke slik at jeg ønsker at pappa ikke skal kose seg og spare alle pengene til oss, ønsker heller ikke at han skal dø.

Blir ikke skuffa i utgangspunktet om jeg ikke får noe, blir bare skuffet over at han da evnt ikke har holdt det han har lovet.

[Gjest imli]

Nei. Foreldra mine tykkjer det er viktigare å hjelpe oss ungane økonomisk no som me er unge og har dårleg økonomi, enn etter at dei er borte, noko som sannsynlegvis er minst 30 år til, og då er me jo middelaldrande og har forhåpentleg ganske god råd, og treng ikkje pengane slik me gjer no.

[AnonymBruker]

Jeg regner med vi 3 søsken en dag arver nedbetalt bolig og hytte. Mine foreldre har alltid vært generøse mot oss 3 søsken og jeg tviler sterkt på at de tar opp lån på hytte og hus. Med pensjon de har i dag lever de uten økonomiske bekymringer og gjør stort sett det de har lyst til.

[AnonymBruker]

I min familie har det alltid vært forventet at det skal være igjen arv. Det forventer jeg av mine foreldre, og det forventer jeg av meg selv i forhold til mitt barn.

Når det er sagt er det selvsagt ikke slik at jeg går og venter på disse pengene...

[Gjest nupp]

Forventer du å arve penger/eiendom engang i fremtiden? Sånn type forventning at du blir skuffa om du ender opp med å ikke arve noe?

arvet ingenting fra pappa, men kommer til å arve fra mamma. jeg ender ikke opp med å ikke arve noe.. men må innrømme jeg ble skuffa da jeg så gjelden til pappa. selv om ingen penger i verden kan erstatte han

[AnonymBruker]

Nei, men jeg er kjempefrustrert over at jeg har et halvsøsken som kommer til å arve halvparten av alt jeg har vokst opp med. Et halvsøsken hverken jeg eller "vårt" forelder egentlig har noe forhold til. Penger bryr jeg mer ikke noe om.

Jeg er et såkalt halvsøsken. Jeg har mottatt arv. Kunne jeg velge så ville jeg heller hatt pappa i livet mitt enn pengene da han døde. Jeg tok i mot arven med god samvittighet.

[AnonymBruker]

Er mer opptatt av å arve noe som minner meg om den personen jeg arver noe av. Jeg har ingen minner fra besteforeldre, siden jeg bor langt unna der de bodde. Hadde derfor ikke mulighet til å delta i arveoppgjøret. Fikk noen smykker, men ingenting som minner meg om bestemor\bestefar.

Etter oldemor arvet jeg et nydelig par i tynn porselen. De står framme og jeg tenker på henne hver gang jeg ser figurene.

Etter mamma, som fortsatt lever, har jeg arvet masse gamle kanner. De står også framme på pynt.

Har sett flere familier som har blitt splitter pga pengekrangel og arv. Slik vil jeg ikke ha det. Vil heller ha gode minner enn penger\eiendom.

[AnonymBruker]

Ja, jeg forventer å å arve eiendom, og jeg blir veldig skuffet dersom jeg ikke arver det. Det er snakk om en større gård som har vært i familien i noen generasjoner, og jeg planlegger å overta og videreutvikle driften. Utdannelsen jeg tar nå er også med tanke på at jeg skal overta etter hvert, så ja, jeg blir utrolig skuffet dersom jeg ikke arver.

[AnonymBruker]

Nei, men jeg er kjempefrustrert over at jeg har et halvsøsken som kommer til å arve halvparten av alt jeg har vokst opp med. Et halvsøsken hverken jeg eller "vårt" forelder egentlig har noe forhold til. Penger bryr jeg mer ikke noe om.

Jeg er også ett slikt halvsøsken. Mine halvsøsken har hatt alt det jeg ville gitt armen min for hele oppveksten. Så den dagen faren min dør blir jeg som en annen sa grisesur hvis det ikke er igjen noe, for litt skal jeg ha jeg også for all smerten av å ikke være ønsket.

På mamma sin side er jeg enebarn og jeg forventer at hun skal bruke alle sine midler til å leve godt så lenge hun kan.

[AnonymBruker]

Jeg er også ett slikt halvsøsken. Mine halvsøsken har hatt alt det jeg ville gitt armen min for hele oppveksten. Så den dagen faren min dør blir jeg som en annen sa grisesur hvis det ikke er igjen noe, for litt skal jeg ha jeg også for all smerten av å ikke være ønsket.

På mamma sin side er jeg enebarn og jeg forventer at hun skal bruke alle sine midler til å leve godt så lenge hun kan.

Hvis det da er snakk om en verdifull eiendom (type hytte med fantastisk beliggenhet i skjærgården), som har stor affeksjonsverdi for de andre barna. De har tilbrakt alle sine somre gjennom hele oppveksten der, mens du aldri har vært der og har ikke noe tilknytning til stedet. Eiendommen har gått i arv noen generasjoner, men ville kostet flere millioner på det åpne markedet. De andre har ikke råd til å kjøpe dere ut, vil dere likevel kreve at hytta blir solgt på det åpne markedet slik at dere kan få "deres del" av arven?

[AnonymBruker]

Hvis det da er snakk om en verdifull eiendom (type hytte med fantastisk beliggenhet i skjærgården), som har stor affeksjonsverdi for de andre barna. De har tilbrakt alle sine somre gjennom hele oppveksten der, mens du aldri har vært der og har ikke noe tilknytning til stedet. Eiendommen har gått i arv noen generasjoner, men ville kostet flere millioner på det åpne markedet. De andre har ikke råd til å kjøpe dere ut, vil dere likevel kreve at hytta blir solgt på det åpne markedet slik at dere kan få "deres del" av arven?

Det må det jo bli nesten uansett, hvis verdien er stor nok.

Et eksempel i min familie (ikke nær familie, men familie): far og mor kjøpte strandeiendom på Snarøya på 60-tallet, for gjengs pris, de spinket og sparte og klarte å betale ned huset etterhvert på helt normal inntekt). Så skyter prisen i været, og for noen år siden døde den siste av foreldrene. Det er fire søsken som arver, og bare eiendommen uten hus koster, etter vanvittig prisutvikling, 17 millioner. Hvem har råd til å kjøpe ut de andre? Ingen, selvsagt.

En annen problemstilling er sameie over flere generasjoner. Igjen tatt fra en annen gren av familien, men tre søsken eier et hus i Spania, arvet fra sin far, og samarbeider veldig godt. Vedlikehold, utgifter og ikke minst feriedeling har gått veldig greit. Men så. Eldste barn har ett barn og fem barnebarn, mellomste har to barn med samboere, yngste har to barn med venner som vil på tur. Dere skjønner tegninga?

Jeg og mannen min eier et stort hus midt i Oslo og en hytte på fjellet. Vi kikker på sommerhus med basseng i Portugal. Og vi har mange barn. Det av barna som har mest lyst på ferieboligen eller hytta må vær så god legge ut for det og motregnes, men alt overskytende selger vi og deler likt, bare for å unngå trøbbel. For sameie er dømt til å trøbles, spør en hvilken som helst advokat. Et halvsøsken som krever sin del av arven vil neppe gjøre stor forskjell, vanskelig blir det uansett- særlig når man får barn selv.

[AnonymBruker]

jeg tror ikke på at dere som gir inntrykk av at dere lever på røde roser, egentlig kommer til å bli noen gripper når oppgjøret kommer. hehehe folk kan være perlevenner til man skal dele arv. det har jeg sett flere eksempler på