Alzheimer

[AnonymBruker]

Tante har blitt syk.

Hun har fått Alzheimer og er veldig redusert. Jeg har vært i utlandet det siste året så jeg har ikke fått møtt henne på lenge, og nå skal jeg på besøk. Jeg vet ikke så mye detaljert rundt hvordan sykdommen har forløpt, men det jeg har fått høre er at hun har problemer med å snakke skikkelig og at hun har blitt veldig redusert på kort tid.

Hvordan skal jeg møte henne? Skal jeg bare være meg selv og si og gjøre ting som jeg alltid har gjort (jeg er en rolig og forsiktig person) eller må jeg tenke i helt nye baner? Hva svarer jeg om hun f.eks. spør etter moren min, hennes lillesøster, som døde for tre år siden? Skal jeg være ærlig å si at hun er død, eller skal jeg bare si at hun dessverre ikke kunne komme? Jeg tenker at på ene siden så skal man jo ikke lyve, men på andre siden så lurer jeg på om det er noe poeng i å "påføre" en Alzheimerpasient sjokk og sorg kanskje flere ganger på en dag ved å fortelle at noen de er glad i er borte, når de likevel har glemt det igjen kort tid etterpå?

Jeg tar gjerne imot råd fra noen som har erfaringer rundt dette.

[AnonymBruker]

"Det er mulig du har glemt det, men mammaen min døde for tre år siden. Det var veldig trist for oss alle, og sikkert også for deg som da mistet søsteren din. Men husker du da dere vokste opp? Alt dere fant på da?...."

[AnonymBruker]

Vær ærlig, godt eksempel av brukeren over meg her.

Hun kommer mer og mer nå etterhvert å miste korttidshukommelsen, og mer og mer gå i sine yngre år, så ta opp emner som hun vil ha gode minner om, ting som hun vil synes det er kjekt å prate om, om hvordan hun traff sin mann, om sine barn/barnebarn og venninder, bosteder osv.

P.S. at hun har problemer med å snakke skyldes medisiner. Jeg skal ikke være bastant å si at det er 100% sikkert nåedetgjelder din tante,men det varmin erfaring ang. min mor og de andre menneskene på hennes avdelig på sykehjemmet.

Demens pasienter blir ofte dopet ned, så en skremmende dokument

på tv for et par år siden, der alle de vi møtte i programmet hadde samme uttrykkløshet / mistet kommunikasjon / gikk bakoverlent / mistet ansiktutrykk / tomt blikk / osv - ALT skyltes medisinering, så de som gikk på samme medisin, var akkurat lik (kropp/ansikt)den andre som gikk på samme medisin.

[Meridiana]

Er hun så dement at hun glemmer det med èn gang, så ville jeg nok bare jattet med, og ikke fortalt henne sannheten, som kan være svært opprivende å måtte gjennomgå gang på gang.

Unngå spørsmål som krever tenkende svar, som "Hva spiste du til middag?"

[Havbris]

Hvis du vet om hun f. eks er glad i å synge - så syng sammen med henne. Kan hende hun husker både tekst og melodier selv om mye annet er glemt.

[Gjest snoopy_93]

Har akkurat lært om dette på skolen. Det med realitetsorientere osv.

Man skal ALDRI gå rett på å si "Hun døde for lenge siden" for da får den demente sjokk og går inn i en sorgprosess igjen.

Du kan, som nevnt over fortelle at de er døde, men pakk det litt inn sånn at hun kanskje skjønner det av seg selv.

[AnonymBruker]

Hvis det ser ut som hun ikke kjenner deg igjen så si hei og presenter seg selv, som "hei tante, det er meg Mari". Så hun ikke bør lure på hvem du er, for det er ikke alle som spør for de vil ikke vise at de ikke husker.

Om du skal realitetsorientere eller ikke må du se hvor mye hukommelsestap hun har. Da kan det være bedre å prøve å få samtalen inn på noe annet eller om å snakke om de gode episodene med moren din istedenfor at hun er død.

Men dette kommer veldig ann på hvor langt i sykdomsløpet hun har kommet.

Langtkommet demens gir taleforstyrrelser, til slutt så mister de språket helt dessverre.

[AnonymBruker]

P.S. at hun har problemer med å snakke skyldes medisiner. Jeg skal ikke være bastant å si at det er 100% sikkert nåedetgjelder din tante,men det varmin erfaring ang. min mor og de andre menneskene på hennes avdelig på sykehjemmet.

Demens pasienter blir ofte dopet ned, så en skremmende dokument

på tv for et par år siden, der alle de vi møtte i programmet hadde samme uttrykkløshet / mistet kommunikasjon / gikk bakoverlent / mistet ansiktutrykk / tomt blikk / osv - ALT skyltes medisinering, så de som gikk på samme medisin, var akkurat lik (kropp/ansikt)den andre som gikk på samme medisin.

Dette var vel en drøy påstand? Tror du må lese mer om Alzheimer før du legger ut slike påstander. "Demenspasienter blir ofte dopet ned". "At hun har problemer med å snakke skyldes medisiner". "Alle gikk på samme medisin".

Demenspasienter blir medisinert like individuelt som andre eldre mennesker. Mennesker i sykehjem har i gjennomsnitt 5 diagnoser hver, og mange av disse diagnosene krever medikamenter for å behandles (eks høyt blodtrykk, diabetes, nyresvikt, hjertesvikt, smerter pga slitasjer i ledd, reumatisme, depresjon osv osv) Noen ganger må demenspasienter gis medikamenter som gir dem en bedre hverdag, som demper angst eller depresjon hvis de lider av det, som mange andre eldre. De kan tilbys "bremsemedisin" for å bremse utviklingen av demensen.Men alle blir ikke "dopet" ned, det er ikke riktig.

Min svigerfar er på et fantastisk sykehjem for demente. Der triller de tur i sansehagen, fyrer bål og koker bålkaffe, plukker rips og jordbær og plukker inn bukketter av staudene. De har allsang hvor de synger de gamle sangene fra sangboka, de leser fra gamle, lokale historebøker, de har innredet stua med rokk, med klokkestrenger og med gammelt veggur som slår. Kaffekoppene er gammeldagse med rosemønster, og der serveres ikke pizza og foccacia.

Under sangstunda er det mange som nynner eller synger med, mens i vanlig samtale har svigerfar knapt språk igjen. Han bruker IKKE DOP. Derimot medisineres han for sin diabetes, hjerte-og nyresvikt, høye blodtrykk, sin hjerteflimmer og sine smerter. Men han gråter og ler med oss, fordi han glemmer, fordi han husker noe, fordi han hver dag plutselig husker at han er enkemann, fordi vi kan snakke om hans tidligere arbeidsliv, tidligere venner og kollegaer, om minner som vi fortsatt kan dele. Og jeg kan med hånden på hjertet si at han lever et verdig og godt liv!

[Schotten–Baumann]

Håper for din skyld hun ikke har utviklet Capgras syndrom, det har nemlig jeg opplevd og det er grusomt for de pårørende.

In the late stages of the disease, some persons remain ambulatory but wander aimlessly. Loss of judgment and reasoning is inevitable. Delusions are common and usually simple, with common themes of theft, infidelity, or misidentification. Approximately 10% of AD patients develop Capgras' syndrome, believing that a caregiver has been replaced by an impostor. In contrast to DLB, where Capgras' syndrome is an early feature, in AD this syndrome emerges later.

Endret 25. september 2011 av Schotten–Baumann