Depresjon, angst og suicidale tanker

[Gjest Eline4]

Hei alle!

Jeg er ny her, så dere må unnskylde eventuelle feil jeg gjør osv..

Jeg tenkte jeg skulle ty til allmen hjelp med mine problemer, ihvertfall for å få kastet litt lys på det jeg sliter med. Råd og meninger setter jeg alltid pris på, så vi får håpe dette ikke støter noen!

Vel, det har seg sånn at jeg sliter veldig med meg selv om dagene. Og jeg vet ikke hvorfor! Jeg slet mye med selvskading i mine yngre dager, og har hatt litt tilbakefall, desverre.. Jeg ser ikke meningen med det å være i live, men jeg vil dog heller ikke dø.

Jeg føler at, siden jeg sliter om dagene, så går det ikke bare utover meg selv, men også min fantastiske samboer og familien.. Og det vil jeg ikke, men jeg kan jo ikke noe for det!

Jeg kommer meg ikke opp og avgårde på morgenen, og det får frem en følelse av håpløshet som ligger å plager meg langt inne i margen. Jeg har prøvd for harde livet å få legetime, for å finne ut hva dette kan være(selv om jeg har mine egne teorier), men det er jo visst helt umulig.. Ringte nå nettopp, og sa at det var ganske akutt, for jeg har ganske alvorlige tanker og løsninger i hodet, og den tidligste timen jeg kunne få var den 27. (er den 19. idag) ..

Er det noen som kjenner seg igjen i dette, og kan komme med innspill, råd e.l? Hadde satt stor pris på det..

- E

[Gjesten]

Du er på rett vei i alle fall, når du har tenkt til å snakke med legen om det. Det er mye mulig han vil henvise deg til en psykolog. Jeg håper du får den hjelpen du trenger, det er ikke noe gøy å ha det vondt hele tiden

[seleneluna]

PUST! Ta en dag av gangen og hold ut.

For meg var dette det eneste jeg kunne holde meg fast til å gjøre da det sto på som verst. I årevis gikk jeg rundt som en død sjel og bare lot dagene gå, for at jeg en dag skulle våkne til at alt var bedre. Jeg tenkte ofte at det var meg det var noe feil med - siden den dagen aldri kom.

Før eller siden må man ta ett grep om seg selv - det er dette du har startet på nå. Du må vente til du får den legetimen, du må møte opp (noe jeg sjelden gjorde) og du bør få en henvisning tel en psykolog.

Det er nok en venteliste, men få den henvisningen uansett. Du kan også vurdere antidepressiva. Mange har dårlige erfaringer, noen gode. Jeg for min del vill aldri overlevd uten dem. Det handler om å få en pause fra de mørke og tunge tankene, bare noen minutter hvor dette mørket er borte vil minne deg på hvordan det egentlig skal føles å leve. Det finnes ikke noe mer motiverende.

Du må aldri tvile på at det kommer til å bli bedre. Et irriterende råd å få, men det er sant. Dette kan riktig nok bli om 5 år, eller om 5 uker - alt til sin tid.

Bare kom deg ut av denne onde sirkelen du er i nå. Om du har en tilsynelatende "god" dag - utnytt det, kom deg ut å gå på en lang tur. Ha musikk på øret og gå. Bruk kroppen! Det er godt å bli sliten og utmattet fysisk aktivitet i stedet for bare å tenke negativt.

[Gjest otrivin]

Du kan jo evt. gå på legevakten og se om du får en henvisning til psykiatrisk innleggelse for en liten pause? Jeg vet ikke hvor ille du har det eller noe, men?

[AnonymBruker]

Men for all del vær på vakt ovenfor psykiatrien!!

jeg forsøker å fortsette å leve tiltross for legestanden og psykiatrien.

[Gjest Eline4]

Takker for alle svar, dere er herlige alle som en!

Jeg drar vel til legen den 27. siden jeg fikk time da, men er så utrolig kjipt at det skal ta så lang tid.. For jeg blir faktisk skikkelig hemmet i hverdagen, da jeg ikke klarer å gjøre noe annet en å gråte når jeg står opp og blir alene når sambo forlater for å dra på jobb!

Vet jo at det plager han og, så dette er virkelig en grusom ting å lide av! :frown: Det vanskeligste er jo og det at siden jeg ikke forstår dette helt selv, så kan jeg ikke regne med at de rundt meg skal forstå heller.. Er vanskelig å forklare til andre at jeg ikke er lat, og at jeg faktisk vil gjøre noe annet enn å sitte hjemme å tenke på utveier, når jeg ikke helt klarer å fortelle meg selv det!

All respekt til dere som har en normal hverdag til tross for dette, for det er jammen ikke lett

[Gjest otrivin]

Takker for alle svar, dere er herlige alle som en!

Jeg drar vel til legen den 27. siden jeg fikk time da, men er så utrolig kjipt at det skal ta så lang tid.. For jeg blir faktisk skikkelig hemmet i hverdagen, da jeg ikke klarer å gjøre noe annet en å gråte når jeg står opp og blir alene når sambo forlater for å dra på jobb!

Vet jo at det plager han og, så dette er virkelig en grusom ting å lide av! :frown: Det vanskeligste er jo og det at siden jeg ikke forstår dette helt selv, så kan jeg ikke regne med at de rundt meg skal forstå heller.. Er vanskelig å forklare til andre at jeg ikke er lat, og at jeg faktisk vil gjøre noe annet enn å sitte hjemme å tenke på utveier, når jeg ikke helt klarer å fortelle meg selv det!

All respekt til dere som har en normal hverdag til tross for dette, for det er jammen ikke lett

Akutt-time hos legen? Har dere ikke sånn ordning?

[Gjest Eline4]

Jo, vi har det. Mèn, jeg føler at dette ikke er like akutt som noen som f. eks holder på å blø seg ihjel, om du skjønner. Er sikkert noen som trenger den tiden med legen mer enn jeg gjør