Vanskelig svigerinne...

[AnonymBruker]

Etter at broren min giftet seg med min svigerinne, har vi nesten ikke sett broren min.

Han er alltid med hennes familie. Greit nok det, men de få gangene vi er sammen viser svigerinnen min at hun helst ikke ville vært der. Tror hun missliker både meg og mine søsken og våre foreldre - utenom broren min, da!

Det skal liksom bare være hennes familie og slekt...

Det er f.eks ikke koslig å komme i bursdag til barnet deres når hun helst vil at vi skal få i oss maten, pakke opp gavene i full fart før hun nærmest finner kosten og feier oss ut døra.

Vi gjør ikke noe galt heller. Vi er høflige og normale, og prøver å ha det hyggelig. Vi har med gave til bursdagsbarnet og har et godt forhold til nevøen/barnebarnet. Han viser at han er veldig glad for å se oss.

Som oftest, når broren min og nevøen hans besøker foreldrene sine, er det bare han og sønnen som kommer. Svigerinnen min er aldri med.

Når det er jul, gruer jeg meg alltid til hun kommer, fordi hun gjør ikke ting akkurat koslig...

Jeg lurer på hva som er galt?

[AnonymBruker]

Kjemien?

Jeg kunne nok vært svigerinnen din Jeg bare klikker ikke med svigerfamilien - vi er så forskjellige som det går an å være. Jeg gruer meg alltid til vi skal være med svigerfamilien fordi jeg føler de ser ned på meg som ikke tenker på samme måte som dem eller som har de samme verdiene her i livet - eller synspunkter.

En sak har ofte to sider...

[AnonymBruker]

Jeg kan fortelle fra svigerinne ståstedet.

Jeg elsker min samboer over alt på jord, og hans familie er også skjønn. Men hans mor og søster er noen manipulerende hekser. Etter mye om og men så må jeg dessverre si at kontakten med de er så skadelig for meg at jeg vil helst holde den minimal.

Det jeg er vant til, både fra min egen og andres familie, er varme/åpne/inluderende/blide/hyggelige mennesker. Det er ikke de her to.

Her er det baksnakking og ovenfraned holdning så det holder. Akkurat som om at de får energi av å skape drame og snakke stygt om andre.

Dette er så slitsomt at jeg rett og slett ikke frivillig utsetter meg for det.

Det er nok ikke slik i ditt tilfelle, men delte i allefall min opplevelse.

Lykke til!

[AnonymBruker]

jeg tror dette er veldig vanlig jeg. Vi har en sånn situasjon i familien vår også, og det er vanskelig å si hvem som er skyld i det. Noen mennesker går bare ikke over ens.

[Gjest Cosette]

Såfremt TS og hennes familie ikke er noen manipulerende hekser, så synes jeg denne svigerinnen burde skjerpe seg litt.

Javisst, det finnes mennesker man kommer bedre overens med og har bedre kjemi med enn andre. Men når det gjelder svigerfamilien, bør man kunne gjøre en innsats for å ha det hyggelig sammen og bli godt kjent. Ikke minst for at barna faktisk skal få et like godt forhold til begge sider av slekten. Å nærmest aldri bli med på familiesammenkomster, synes jeg er ganske uhørt når man tross alt har giftet seg inn i familien.

Hva med å ta det opp med henne på en hyggelig, ikke-anklagende måte? Fortell henne at du skulle ønske dere kunne få bedre kontakt og bli bedre kjent siden dere nå tross alt er "i familie"? Og gi henne mulighet til å ta opp noe som eventuelt plager henne i forhold til deres familie.

[AnonymBruker]

Det er alltid to sider av en sånn sak. Selv om du syns dere er hyggelige mot henne så er det ikke sikkert hun oppfatter det sånn.

Det er nok en grunn til at hun virker utilpass når dere er der.

Jeg har det også sånn når vi må være sammen med min manns familie. Kan godt tenkte meg de oppfatter meg som om jeg vil bli fortest mulig ferdig med besøket. Og det stemmer nok også.......

Ingen av oss har særlig god kjemi. Ikke har vi felles interesser heller. Mens jeg er av den rolige typen, er de utrolig skravlete og litt frekke. Jeg blir veldig sliten av å ha dem der og syns det er deilig når de reiser.

De prøver nok å være hyggelige og tror nok de fremstår som det, men jeg opplever bare at de tråkker over grenser hele tiden og sliter meg ut.

Jeg tror du burde tenke på hva det kan være som gjør at hun sliter med akkurat dere. Og omvendt....

[AnonymBruker]

Jeg synes det er vanskelig å være veldig imøtekommende ovenfor folk jeg ikke har kjemi med, selv om det skulle være familie. Finner liksom ikke på noe å snakke om. Dessuten er jeg ikke noe glad i å være vertskap. Men jeg kan likevel like den/de det gjelder, og se at de er bra personer. Hvis ikke dere har gitt henne noen grunn til å mislike dere er det jo langt fra sikkert hun gjør det. Synes imidlertid du kan ta det opp med henne eller broren din - for selv om det er naturlig for henne å foretrekke sin egen familie etc, er det jo litt viktig at barnet får en fair sjanse til å bli kjent med dere på din familie, og det er fint å beholde kontakten med sitt eget søsken.

Da broren min var gift føyde han seg veldig etter kona, og var alltid med hennes familie (det skal sies at de både inviterte oftere og nok er lettere/hyggeligere å henge med enn mine foreldre). Det endret seg heldigvis litt etter at de fikk barn, og jeg vet at kona ikke mislikte vår familie.