Forandret mannen din seg da han ble far?

[AnonymBruker]

Vi er et ektepar som ikke har barn enda, men muligens kommer til å prøve om et par år. Vi har flere barn rundt oss, både hos venner og nær familie. Blant annet har vi en nevø som vi ser en del, så vi tørrtrener litt på det å ha barn.

Det som er problemet er at jeg er fullstendig uenig i hvordan mannen min oppfører seg med, og håndterer gutten. Mannen leker og styrer, kaver ham opp og lar energien gå opp til taket. Det er full fest, full fart dagen lang! Gutten synes det er skummelt (og gjemmer seg innimellom, eller begynner å gråte), men er innimellom tøff nok til å takle mannen min. Mannen forstår ikke at man roer ned til kvelds, og leker gjerne sisten og kaster ham i lufta når det egentlig er leggetid. Gutten derimot, som nå snakker en god del, sier at "onkel er skummel og bare terger ham så han blir sint". Mannen forstår ikke dette. Gutten "latekastes" i veigrøften til tross for at han tydelig sier at han ikke vil, og det ender atter med gråt.

Det skal sies at gutten har tidligere vært veldig skeptisk, raskt redd og en liten mammagutt. Når kvelden kommer og han vil slappe av litt (eller komme vekk fra onkel), kryper han opp i fanget på moren for å sitte i ro. Mannen synes gutten er en pinglegutt, og erter han for at han er en "baby", og prøver å få gutten ut av morens fang, for å "tøffe ham opp litt".

Videre så nekter han å la gutten søle når han spiser (da han var et par år mindre), og roper opp når barnemoren faktisk lar han spise yoghurt selv, noe som fører til søling på bordet og rundt om kring. Dette er kanskje noe av det som går over av seg selv når man blir foreldre, hvis ikke får vi et livredd barn som ikke får lov til å spise selv...

Det siste, og det som er det som river mest i meg, er at han truer med å knipse fingeren hans dersom han gjør noe han ikke har lov til (f.eks slå lekekameraten med en leke e.l.). Da er det full oppstandelse og han tar bestemt i armen til gutten og sier strengt at dette ikke er lov. Gutten skvetter til, og jeg synes dette er nok reaksjon på det han har gjort. Men, videre truer mannen med å knipse fingeren hans, og det ender atter med gråt. Han overdøver barnemorens ord, da hun er oppdrageren, han skal nemlig også ha et ord med i spillet, da han synes moren ikke er streng nok. Tror han har knipset fingeren et par ganger, uten å bry seg om reaksjonen fra oss voksne rundt.

Mannen kan nok være ganske brutal til tider, og jeg får innimellom vondt hvis vi tullesloss vi to, og jeg har flere ganger brutt ut av lek pga en hardhendt mann som absolutt ikke forstår at det han gjør er vondt... Hvis jeg får vondt, hva får gutten da??

Dette ble langt, men det ligger på meg en del. Vil jeg virkelig planlegge å få barn med en mann jeg er fullstendig uenig med når det gjelder håndtering av barn? Jeg har prøvd å ta dette opp med han, men han ser ikke noe galt i det han gjør. Forandrer man synet på barneoppdragelse når man blir foreldre selv?

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som om dere er kompatible på den måten.. jeg ville ikke fått barn med en jeg VET har motsatt syn av meg på hvordan man behandler barn.

[spinnwild]

Okay. Greit nok at man er uenig med hans syn på "oppdragelse", men hvorfor forstår han ikke at lek ikke skal ende med gråt?

[AnonymBruker]

Okay. Greit nok at man er uenig med hans syn på "oppdragelse", men hvorfor forstår han ikke at lek ikke skal ende med gråt?

TS

Det er det samme jeg lurer på. Hver gang jeg spør ham om det, svarer han at han må venne seg til å bli litt guttete, for han er så pinglete fra før... Det fører selvfølgelig til at gutten er småredd for mannen, og nekter å gå bort til ham. Meg, derimot, liker han godt. Dette ser ikke mannen ut til å bry seg noe særlig om, det plager ham iallefall ikke...

TS

[AnonymBruker]

Ingen andre som har noen meninger om saken?

[nickless]

Att gutter skal være tøffe , og jenter yndige , er noe jeg trodde de fleste i 2011 hadde forandret syn på!! Gutten gir tydelig signal på att han ikke er komfortabel og søker trygghet hos mor , men blir ikke respektert! Mannen din trenger en dypere forståelse av barns følelsesliv , se barn som individ uavhengig av kjønn og leke og kommunisere på barnets nivå. Som mor ville jeg bli forbannet om en onkel gjentatte ganger fikk mitt barn til å gråte , sutret over søl og kavet opp barnet mitt! Jeg ville nok ikke fått barn med en mann jeg ikke visste var klar for det store ansvaret .

[AnonymBruker]

Det er nok mange som har noen slike vrangforestillinger om hvordan man behandler barn. Gjerne basert på ting man husker fra sin egen oppvekst. Jeg synes det er synd om han ikke klarer å se det individuelle barnet og at det som kan være riktig for en tøff unge, ikke er riktig framgangsmåte for en som er mer engstelig. Jeg har også hørt mange eksempler på foreldre som gjør slike gale ting ovenfor sine egne barn; ting som er godt ment, men som forsterker barnets "svake sider" (f eks en superforsiktig unge som blir overbeskyttet og stadig får beskjed om at det meste er farlig...).

I utgangspunktet tror jeg ikke man skal vente at noen forandrer seg når de får egne barn - det er naivt. Det gjelder også andre egenskaper enn det som er direkte knyttet til barn-forelder-relasjonen, men f eks en mann som "alltid" prioriterer å feste med kamerater, drikker mye etc, kan en ikke regne med blir hjemmekjær og forsiktig med alkohol bare man får trøkt ut en baby. Eller en kvinne som kke klarer å gi omsorg til folk rundt seg, har aggresjonsproblemer etc, kan ikke regne med å bli verdens beste mor bare fordi "alt blir annerledes når man får sitt eget barn". I alle slike tilfeller er det nødvendig at man har et bevisst forhold til hvordan man er, og har vilje og evne til å forandre seg.

Eksemplene trådstarter nevner gir meg assosiasjoner til hvordan min samboer er med hunden til svigers - og hvis vi hadde skaffet oss hund selv, tenker jeg at han ville fått noen viktige aha-opplevelser på kurs. Når man får baby melder man seg derimot ikke på kurs, men man kan søke hjelp og råd på helsestasjonen og kanskje andre steder (man kan også ta til seg erfaringer og råd fra venner o.l). Men det forutsetter jo igjen at man selv innser at man har noe å lære.

[AnonymBruker]

Huff og grøss. Beklager at jeg sier det, men hadde jeg sett at mannen min var sånn mot andres barn, hadde jeg virkelig mistet lysten på å få barn med ham....

Det er ikke alltid man har muligheten til å tørrtrene og se hverandre sammen med barn før man selv blir foreldre. Du har sett din manns potensiale. Det er jo bare trist å lese det du skriver om ham...

[AnonymBruker]

TS her igjen.

Jeg forventet absolutt å få slike svar, og jeg vurderer innimellom å bare forbli barnløs.

Håpet er at han utvikler en annen form for omsorg for sitt eget barn, om det en gang kommer. Og, med et spebarn må han jo gi det omsorg og trygghet, ingen action. Håpet er da at han ser hvor viktig dette er, og roer seg der. (Han har ADHD og blir innimellom rastløs.) Han har ikke vært med så mye fra starten av med nevøen sin, kom mer inn da han var i "lekealder". Nå har vi et annet lite spebarn i familien, så vi får se om han takler det litt bedre...

Jeg er fullstendig klar over at jeg virker naiv... Men det må være lov å håpe?

TS

[AnonymBruker]

dette med at gutter skal herdes er en tankegang som ligger litt tilbake i tid hos de fleste. Du får gjøre han oppmerksom på at han ter seg som en femtiåring.

ADHD er forresten arvelig i en viss grad. Hvis dere får et barn med ADHD og han driver og herjer og hauser han opp på samme måte som nevøen, så vil det definitivt ikke hjelpe på tilværelsen.

[AnonymBruker]

(Han har ADHD og blir innimellom rastløs.)

ADHD er arvelig. Og legger en begrensning på hvor mye av oppførselen og vurderingsevnen sin mannen din kan styre. Hvis du allerede setter spørsmålstegn ved hans måte å håndtere situasjoner med barn på ville jeg virkelig tenkt meg godt om. Det er særlig knipsingen og den krasse tonen som bekymrer meg mest, jeg tror ikke det er noe som automatisk vil endre seg med egne barn dessverre.

[AnonymBruker]

TS her igjen.

Jeg forventet absolutt å få slike svar, og jeg vurderer innimellom å bare forbli barnløs.

Håpet er at han utvikler en annen form for omsorg for sitt eget barn, om det en gang kommer. Og, med et spebarn må han jo gi det omsorg og trygghet, ingen action. Håpet er da at han ser hvor viktig dette er, og roer seg der. (Han har ADHD og blir innimellom rastløs.) Han har ikke vært med så mye fra starten av med nevøen sin, kom mer inn da han var i "lekealder". Nå har vi et annet lite spebarn i familien, så vi får se om han takler det litt bedre...

Jeg er fullstendig klar over at jeg virker naiv... Men det må være lov å håpe?

TS

Uff, dette må være vanskelig for deg. Og man håper jo alltid, men jeg håper også du ser at du ikke bør sette et barn til verden i håp om at alt blir annerledes bare barnet er født uten at du har sett endring i forkant (med mindre du også er forberedt på å bryte med mannen din om det ikke endrer seg). Hva gjør du om han ikke tar til fornuft med sitt eget barn? Da må du og barnet likevel håndtere det de neste tyve årene.

Å håpe er én ting, men å ta avgjørelser basert på håpet er noe helt annet. Hold tunga rett i munnen her.

[La Guapa]

Hei.

Det er i grunnen bare en faktor jeg hadde sett mørkt på her hadde jeg vært deg: fysisk avstraffelse og at han synes det er greit.

Vil han ikke engang vurdere å gå bort fra denne formen for disiplinering ?

DET hadde jeg ALDRI gått med på.

Min mann knipset fingre på sin eldste datter t par ganger. Han har i ettertid sett at dette er helt feil ovenfor barnet og har ALDRI straffet noen av våre barn på denne måten.

Det er faktisk noe jeg aldri kan godta- fra noen.

Hadde noen i familien gjort det mot noen av mine, hadde de fått så ørene hadde flagret.

Hvis jeg kommer over noen i det offentlige rom som avstraffer barn på denne måten (fysisk) har jeg lovt meg selv at jeg skal lage et himla leven. Jeg har rett og slett ikke rom for vold mot barn i det hele tatt

[Mamma1]

Det som hadde skremt meg mest, er at han overkjører fullstendig mammaen til barnet. Hvordan tror du det blir om dere får barn?

[AnonymBruker]

Jeg er fullstendig klar over at jeg virker naiv... Men det må være lov å håpe?

Håp er greit, men i viktige spørsmål må man også være realistisk. Det minste kriteriet her er at du må ta opp dette med han, før dere får barn, og får gehør for tankene dine. Hvis det ikke går hadde jeg aldri tatt risikoen på barn med en sånn fyr.

Jeg har en bekjent som holder på sånn med sin egen sønn, så det er ikke noe som automatisk går bort når man får egne barn. Det har resultert i at gutten er redd sin egen skygge, og selv om de får hjelp nå er det bare trist å se hvordan gutten hopper til hver gang noen hever stemmen.

[AnonymBruker]

Jeg kommer nok ikke til å sette et barn til verden basert på håp, uansett hvor uendelig stort det håpet er. Vi må snakke sammen, og finne ut hvordan vi kan gjøre dette. Han vet at jeg er uenig i det han gjør, det er bare det å legge det frem på riktig måte så det forhåpentligvis blir forstått.

Vi har en lang vei å gå.

TS

[makkapakka]

hørest ut som exen min, han holdt sirkuset gående når kvelden kom. Merker heller ikke hvor sterk han er, og sønnen min fikk seg noen litt for hardhendte opplevelser.

Han er flink som onkel fordi han kan tulle og tøyse og være med å løpe ute etter barna og leke med dem. TOTALT uegnet som far. Også nå etter at vi skilte lag og han har samvær. Han er onkel og peser ungen opp i 200 uansett på døgnet.

Men din kan jo mykne etter at dere får baby min gjorde alt for å løpe fra ansvaret.