Er så sliten, men har ingen å snakke med

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne... Jeg er bare lei og trøtt. Får begynne på begynnelsen. Ser at det kanskje ble litt langt det her, men håper likevel at noen tar seg tid til å lese. Blir utrolig takknemlig.

Er ei ung jente som har vært gjennom veldig mye opp gjennom tida. Jeg har vært mye deprimert. Har fått behandling, men av ulike grunner har jeg gått uten behandling (har hatt samtale en gang i uka med psykolog til for to år siden). Venter på å bli tatt inn igjen på sykehuset, det skjer forhåpentligvis i løpet av oktober.

I mellomtiden har jeg blitt veldig deprimert igjen. Har falt helt ut av livet mitt føler jeg. Av ulike grunner går jeg ikke på skole nå, ei heller har jobb. Jeg har ingen venner her jeg bor pga. er relativ ny her i tillegg til at jeg er veldig tilbakeholden og sjenert. Alle vennene mine bor veldig langt borte og familien min er ikke noen jeg kan få støtte av.

Så her sitter jeg. Føler jeg helt forferdelig ensom. Sover til langt på dagen fordi jeg ikke føler jeg har noe å stå opp til, og legger meg gjerne veldig seint igjen. Har mistet helt taket på døgn og dager. Spiser ikke, ser ikke glede i noe lenger. Jeg er vant til å ha dager som er vanskelige, jeg har hatt det utrolig mye opp og ned i ti år (er 22). Og jeg følte allerede i vår at nå er ting på vei nedover igjen, men jeg måtte bare vente på å bli tatt inn på sykehuset. Men nå er jeg begynt å bli utrolig sliten og trett. Jeg har begynt å bli veldig likegyldig. Jeg kunne ønske jeg kunne få snakket med noen. Vanligvis når jeg er deprimert klarer jeg å ha en rutine, gjøre ting jeg vet hjelper selv om jeg ikke føler det der og da. Men nå har jeg begynt å gi faen.

Er så innmari lei. Det er så mye som kverner. Jeg sliter med en voldtekt for mange år siden som jeg aldri har snakket med noen om (gikk til behandling, men kom aldri så langt), alt som skjedde i etterkant. Jeg sliter med redsel hver dag, tanker og følelser rundt miljøet rundt meg og fremtiden min. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg må vente maks to måneder til på å bli tatt inn på sykehuset, men det virker så lenge. Jeg klarer det ikke mer. Vil bare sove, sove, sove. Vet jeg skal kunne ta kontakt med fastlegen min, men tør det ikke. Jeg vil bare snakke med noen som kan forstå.

[AnonymBruker]

Husk på at det faktisk er du som må ta det første steget. Det at du lager denne tråden viser jo at du fortsatt har litt initiativ i deg, så nå i kveld må du bare utnytte det for alt det er verdt! Uansett hva du får av svar her, så tar du turen inn på nettsidene til legekontoret ditt og bestiller deg en legetime (det går jo ikke alle steder, men veldig mange etter hvert).

Du slipper å gå til legekontoret for timebestilling hvis du bestiller på nett, du slipper å snakke i telefon og måtte ordlegge deg. Det eneste du trenger er å sette kryss i et par ruter og kanskje skrive en liten setning.

Og viktigst av alt: du slipper å vente til i morgen. Jo lenger du utsetter det, jo vanskeligere blir det. Dette tør du!

[AnonymBruker]

Husk på at det faktisk er du som må ta det første steget. Det at du lager denne tråden viser jo at du fortsatt har litt initiativ i deg, så nå i kveld må du bare utnytte det for alt det er verdt! Uansett hva du får av svar her, så tar du turen inn på nettsidene til legekontoret ditt og bestiller deg en legetime (det går jo ikke alle steder, men veldig mange etter hvert).

Du slipper å gå til legekontoret for timebestilling hvis du bestiller på nett, du slipper å snakke i telefon og måtte ordlegge deg. Det eneste du trenger er å sette kryss i et par ruter og kanskje skrive en liten setning.

Og viktigst av alt: du slipper å vente til i morgen. Jo lenger du utsetter det, jo vanskeligere blir det. Dette tør du!

Men hva skal jeg si hos legen? "Ja, hva feiler det deg da?", "Nei, jeg er bare sliten", "Ja, men da må du til psykolog da", "Jo, jeg venter på å bli tatt inn", "Ja, men hva er problemet da?". For noen år siden prøvde jeg å ta livet av meg (ikke steng tråden, jeg har ikke tenkt til det nå, jeg bare forklarer) og legen som møtte meg dagen etter nærmest kastet meg ut av sykehuset med den beskjeden om at jeg klarte meg med min neste time hos psykolog (som skulle være ei uke etter) og at jeg ikke trengte å klage. Jeg grein og grein og grein, og lærlingen som var sammen med han prøvde å bryte gjennom og spørre meg hvordan jeg faktisk hadde det. Etter det har jeg nesten fått litt skrekk for å gå til noen lege bare for å PRATE. Føler de syns jeg kaster bort tiden på et problem som egentlig ikke er noe problem siden det ikke vises på meg.

[AnonymBruker]

Men hva skal jeg si hos legen? "Ja, hva feiler det deg da?", "Nei, jeg er bare sliten", "Ja, men da må du til psykolog da", "Jo, jeg venter på å bli tatt inn", "Ja, men hva er problemet da?". For noen år siden prøvde jeg å ta livet av meg (ikke steng tråden, jeg har ikke tenkt til det nå, jeg bare forklarer) og legen som møtte meg dagen etter nærmest kastet meg ut av sykehuset med den beskjeden om at jeg klarte meg med min neste time hos psykolog (som skulle være ei uke etter) og at jeg ikke trengte å klage. Jeg grein og grein og grein, og lærlingen som var sammen med han prøvde å bryte gjennom og spørre meg hvordan jeg faktisk hadde det. Etter det har jeg nesten fått litt skrekk for å gå til noen lege bare for å PRATE. Føler de syns jeg kaster bort tiden på et problem som egentlig ikke er noe problem siden det ikke vises på meg.

Vel, den forrige legen var en idiot. Fastlegen kjenner kanskje litt mer til problemene dine fra før? Uansett er det ingenting i veien for å få en time til å ta en prat. Praten er behandling for sykdommen din, og legen er til for å hjelpe deg å bli frisk.

Du må si at du står på venteliste og håper på å komme inn veldig snart, men at ventetiden er veldig vanskelig. Du fungerer ikke i dagliglivet, og trenger rett og slett å ha noe som kan lette på trykket mens du venter.

Jeg gikk til en fullstendig ukjent lege da jeg endelig tok mot til meg og ba om henvisning til psykolog. Hun tok meg veldig på alvor, og i tillegg til å sende henvisningen foreslo hun at jeg kunne komme til henne hvis jeg følte behov for det i løpet av ventetiden. Heldigvis ble jeg høyt prioritert og fikk komme til i løpet av to uker, så det ble ikke behov for nytt legebesøk, men jeg fikk absolutt følelsen av å bli tatt på alvor.

Selvsagt kan legen ha veldig mye å gjøre, og stort press på seg, men h*n vil i det minste ha litt peiling på ordninger i nærområdet som kan hjelpe deg i mellomtiden (kanskje helsestasjonen for ungdom for eksempel har mulighet til å ta deg imot selv om du er blitt over 20?).

Ellers kan du jo prøve hjelpetelefoner. Jeg har aldri vært noe god på telefonsamtaler, så jeg har ikke ringt til dem selv, men de skal ha god kompetanse, og det er lov til å hulke om man trenger å gråte også, selv om de da ikke skjønner så mye av det du sier:p

Og så noe av det viktigste, som kanskje er det som er vanskeligst å fokusere på på riktig måte: du får jo plass snart! Du har noe å se fram til, og noe å jobbe mot.

[AnonymBruker]

Jeg søkte etter venner via internett og så møtte jeg dem. Kanskje du skal ta litt initiativ selv og ikke vente på at det dumper ned i fanget ditt?

[AnonymBruker]

Vel, den forrige legen var en idiot. Fastlegen kjenner kanskje litt mer til problemene dine fra før? Uansett er det ingenting i veien for å få en time til å ta en prat. Praten er behandling for sykdommen din, og legen er til for å hjelpe deg å bli frisk.

Du må si at du står på venteliste og håper på å komme inn veldig snart, men at ventetiden er veldig vanskelig. Du fungerer ikke i dagliglivet, og trenger rett og slett å ha noe som kan lette på trykket mens du venter.

Jeg gikk til en fullstendig ukjent lege da jeg endelig tok mot til meg og ba om henvisning til psykolog. Hun tok meg veldig på alvor, og i tillegg til å sende henvisningen foreslo hun at jeg kunne komme til henne hvis jeg følte behov for det i løpet av ventetiden. Heldigvis ble jeg høyt prioritert og fikk komme til i løpet av to uker, så det ble ikke behov for nytt legebesøk, men jeg fikk absolutt følelsen av å bli tatt på alvor.

Selvsagt kan legen ha veldig mye å gjøre, og stort press på seg, men h*n vil i det minste ha litt peiling på ordninger i nærområdet som kan hjelpe deg i mellomtiden (kanskje helsestasjonen for ungdom for eksempel har mulighet til å ta deg imot selv om du er blitt over 20?).

Ellers kan du jo prøve hjelpetelefoner. Jeg har aldri vært noe god på telefonsamtaler, så jeg har ikke ringt til dem selv, men de skal ha god kompetanse, og det er lov til å hulke om man trenger å gråte også, selv om de da ikke skjønner så mye av det du sier:p

Og så noe av det viktigste, som kanskje er det som er vanskeligst å fokusere på på riktig måte: du får jo plass snart! Du har noe å se fram til, og noe å jobbe mot.

I og med at jeg er ny her er også fastlegen min ny. Vet ikke hvor mye hun vet om situasjonen min. Jeg har alltid blitt høyt prioritert av lege og sykehus, men grunnen til at jeg er blitt henvist denne gangen er forskjellige årsaker nedprioritert av sykehuset. Derfor har jeg ventet 6 måneder bare på å bli tatt inn.

Vet liksom ikke hva jeg skal si bare... Høres teit ut, jeg trenger å snakke med noen men vet ikke hva jeg skal si. Liker veldig dårlig å snakke i telefon selv så hjelpetelefon er i grunn veldig skummelt. Lurer på om jeg skal bestille meg en legetime, ja. Jeg tilhører et kontor som har slik nettbestilling.

Ja, prøver å tenke på at jeg snart vil bli tatt inn. Men det føles bare så vanskelig.

Tusen takk for at du har tatt deg tid til å svare

[AnonymBruker]

Jeg søkte etter venner via internett og så møtte jeg dem. Kanskje du skal ta litt initiativ selv og ikke vente på at det dumper ned i fanget ditt?

Hva mener du denne tråden er da? Ikke initiativ?

[AnonymBruker]

Jeg søkte etter venner via internett og så møtte jeg dem. Kanskje du skal ta litt initiativ selv og ikke vente på at det dumper ned i fanget ditt?

Joda, jeg har prøvd å ta initiativ selv. Har gått på et studie der jeg jobbet hardt med å bli kjent med folk. Men ulike ting gjør det vanskelig for meg og jeg trekker meg fort litt tilbake. Slik er jeg bare. Jeg forventer ikke at venner skal falle ned i fanget mitt, men jeg har ganske høy terskel for å tørre og komme i kontakt med folk. Det har ikke med at jeg har sosial angst eller noe slikt, men har en funksjonshemming som jeg føler bremser meg litt. Det har vært meningen at jeg skulle jobbe og studiere, og jeg hadde gledet meg til dette, men alt falt sammen fordi jeg sliter med depresjoner og andre ting.

[AnonymBruker]

I og med at jeg er ny her er også fastlegen min ny. Vet ikke hvor mye hun vet om situasjonen min. Jeg har alltid blitt høyt prioritert av lege og sykehus, men grunnen til at jeg er blitt henvist denne gangen er forskjellige årsaker nedprioritert av sykehuset. Derfor har jeg ventet 6 måneder bare på å bli tatt inn.

Vet liksom ikke hva jeg skal si bare... Høres teit ut, jeg trenger å snakke med noen men vet ikke hva jeg skal si. Liker veldig dårlig å snakke i telefon selv så hjelpetelefon er i grunn veldig skummelt. Lurer på om jeg skal bestille meg en legetime, ja. Jeg tilhører et kontor som har slik nettbestilling.

Ja, prøver å tenke på at jeg snart vil bli tatt inn. Men det føles bare så vanskelig.

Tusen takk for at du har tatt deg tid til å svare

Bestill timen med det samme! Ikke vent selv om det er vanskelig, for i morgen er det ikke noe enklere. Det er en sånn typisk greie som man bare utsetter og utsetter.

Jeg driver selv akkurat nå og prøver å skaffe mot til å kontakte studenthelsetjenesten i forbindelse med angst og depresjon, men hater at jeg utsetter det så snart jeg finner en bitteliten unnskyldning. Verst av alt er det at jeg faktisk dumpa innom kontoret der ved en tilfeldighet i går, og etter å ha gått gjennom den lange korridoren med hundreogørti i puls og gråten i halsen, kom jeg fram til en lapp om at de hadde lunsjpause og var borte den neste timen. Skuffa! Nå må jeg enten ringe dem, eller gå gjennom det hele en gang til, og siden jeg utsatte det i dag, så blir neste anledning først om en uke...

Så det skal ikke være lett, nei! Heldigvis har jeg fortsatt rimelig gode dager, så jeg satser på å holde motet oppe litt til. Gjør det du også!

Men uff, nå passerte klokka to. Tror det er på tide å finne senga. Håper du bestiller timen med det samme, så snakkes vi i morgen!

[AnonymBruker]

Bestill timen med det samme! Ikke vent selv om det er vanskelig, for i morgen er det ikke noe enklere. Det er en sånn typisk greie som man bare utsetter og utsetter.

Jeg driver selv akkurat nå og prøver å skaffe mot til å kontakte studenthelsetjenesten i forbindelse med angst og depresjon, men hater at jeg utsetter det så snart jeg finner en bitteliten unnskyldning. Verst av alt er det at jeg faktisk dumpa innom kontoret der ved en tilfeldighet i går, og etter å ha gått gjennom den lange korridoren med hundreogørti i puls og gråten i halsen, kom jeg fram til en lapp om at de hadde lunsjpause og var borte den neste timen. Skuffa! Nå må jeg enten ringe dem, eller gå gjennom det hele en gang til, og siden jeg utsatte det i dag, så blir neste anledning først om en uke...

Så det skal ikke være lett, nei! Heldigvis har jeg fortsatt rimelig gode dager, så jeg satser på å holde motet oppe litt til. Gjør det du også!

Men uff, nå passerte klokka to. Tror det er på tide å finne senga. Håper du bestiller timen med det samme, så snakkes vi i morgen!

Kjenner meg veldig igjen i den, ja. Takk det samme God natt

[AnonymBruker]

psykiske helse stasjoner har krisetelefon. ring.. så kan du bli lagt inn. dette står også i brevet du fikk fra dem

[AnonymBruker]

psykiske helse stasjoner har krisetelefon. ring.. så kan du bli lagt inn. dette står også i brevet du fikk fra dem

Brev? Fra hvem? Har ikke fått noe brev... Å bli lagt inn er heller ikke et alternativ for meg, føler ikke at tilstanden min truer hverken meg eller omgivelsene. Har vært innlagt en del ganger så vet hvor mye som skal til for det, i tillegg til at jeg ikke føler at det vil ha noen nytte.

[Mr.Omg]

Jeg søkte etter venner via internett og så møtte jeg dem. Kanskje du skal ta litt initiativ selv og ikke vente på at det dumper ned i fanget ditt?

Hun tar jo initiativ ved å skrive her da

TS: hvis du vil snakker med noen utenforstående/anonyme så er jeg tilgjengelig for å lytte (lese siden dette er et forum) Det bare å sende en PM hvis du har lyst

[AnonymBruker]

Du sier du ikke har venner der du bor nå. Har du venner andre steder da? Selv om det er vanskelig å ta steget, så bruk dem til å snakke med, om du har muligheten.

[Ego]

Du burde uansett ta en tur innom din nye fastlege. Om h*n er dyktig vil det kunne hjelpe mye. Jeg ventet selv omkring 8 mnd på psykolog, men var så heldig å ha en fastlege som selv ba meg komme inn for en prat annenhver uke - eller oftere om jeg selv skulle føle behov for det. Bare det å vite at noen følger med på hvordan det går kan gjøre ventingen litt lettere.

[Kosemose]

Stakkars deg, du har det tøft... Det høres ut som det er mye som mangler i livet ditt, og at det er mange ting som må på plass.

Har du vurdert å kontakte psyksik helsetjeneste i kommunen? Der kan du kanskje få komme til en samtale, og det kan hende de har aktiviteter du kan være med på. For som du sikkert vet; du blir ikke nødvendigvis friskere av å sitte uvirksom hjemme.

Jeg syns også du skal tvinge deg selv til å gå en tur hver dag. Frisk luft og litt bevegelse er veldig bra for psyken.

Jeg tror ikke at disse to tingene vil trylle livet ditt bra, men jeg tror at det kan være små skritt i riktig retning. Ønsker deg alt godt og lykke til!!

[AnonymBruker]

Hun tar jo initiativ ved å skrive her da

TS: hvis du vil snakker med noen utenforstående/anonyme så er jeg tilgjengelig for å lytte (lese siden dette er et forum) Det bare å sende en PM hvis du har lyst

Hun tar ikke initiatv til å finne venner ved å skrive om problemet sånn, det var det jeg mente.

Hvorfor trenger du ta ikonet med å klaske meg i hodet? Jeg mente at det er mange venner å finne på internett, man kan komme i kontakt med folk. Det hun gjør her i tråder er ho å snakke om problemene, ikke søke etter venner. Det er mange som "tar initiativ" her inne med å skrive om problemene sine, men det er jo egentlig ikke å ta initiativ til å fikse ting. Man skal skrive så mye man vil her inne, men om man gjør noe med det er jo poenget.

[AnonymBruker]

Hun tar ikke initiatv til å finne venner ved å skrive om problemet sånn, det var det jeg mente.

Hvorfor trenger du ta ikonet med å klaske meg i hodet? Jeg mente at det er mange venner å finne på internett, man kan komme i kontakt med folk. Det hun gjør her i tråder er ho å snakke om problemene, ikke søke etter venner. Det er mange som "tar initiativ" her inne med å skrive om problemene sine, men det er jo egentlig ikke å ta initiativ til å fikse ting. Man skal skrive så mye man vil her inne, men om man gjør noe med det er jo poenget.

TS her. Du vet vel ikke hva jeg gjør eller ikke gjør for å gjøre noe med problemet? Jeg ser poenget ditt, men jeg har levd slik i et tiår nå, og jeg har alltid prøvd å gjøre noe når jeg har vært deprimert. Der jeg kom fra hadde jeg mange venner. Når jeg hadde en dårlig periode hadde jeg bare lyst til å stenge meg inne på rommet mitt (har bodd mye alene), men jeg tvang meg ut og var med vennene mine nesten hver dag. Det er mange grunner til at jeg er deprimert, og jeg prøver å gjøre noe med det jeg kan. Som sagt har jeg et handicap som begrenser meg litt, men jeg engasjerer meg frivillig fordi jeg vet at det hjelper på depresjonen og har gjennom det fått mange venner verden rundt. "Verden rundt". Det er langt borte. For meg er det ikke bare å gå ut på byen og skaffe meg venner. Det er ikke bare å melde seg på en aktivitet, og vips så har jeg fått meg en omgangskrets. Jeg har for det første ikke råd til å melde meg på aktiviteter i nærmiljøet mitt, nettopp fordi jeg ikke har jobb. Jeg har ikke jobb fordi jeg får ikke lov av NAV. Jeg står i venteliste hos NAV på å komme til arbeidsavklaring. Jeg har et handicap som gjør at jeg ikke får jobb slik at jeg kan forsørge meg selv og er derfor avhengig av NAV, og de nekter meg å ta opp jobb og studie for øyeblikket. Ond sirkel.

Jeg trenger bare noen å snakke med, lette litt på trykket til jeg blir tatt inn på sykehuset igjen. Fastlegen har vært et godt forslag.

[AnonymBruker]

Stakkars deg, du har det tøft... Det høres ut som det er mye som mangler i livet ditt, og at det er mange ting som må på plass.

Har du vurdert å kontakte psyksik helsetjeneste i kommunen? Der kan du kanskje få komme til en samtale, og det kan hende de har aktiviteter du kan være med på. For som du sikkert vet; du blir ikke nødvendigvis friskere av å sitte uvirksom hjemme.

Jeg syns også du skal tvinge deg selv til å gå en tur hver dag. Frisk luft og litt bevegelse er veldig bra for psyken.

Jeg tror ikke at disse to tingene vil trylle livet ditt bra, men jeg tror at det kan være små skritt i riktig retning. Ønsker deg alt godt og lykke til!!

Jeg er så utrolig heldig at jeg har en samboer, men han forstår ikke når jeg prøver å forklare. Han ser jo ikke på meg at jeg er deprimert (type, dersom jeg har feber og har omgangssyke så er jeg jo fysisk syk, men når jeg er deprimert ser man det ikke så lett og det blir derav vanskelig for andre å forstå). Han har igjen en veldig god kamerat som er her mye av ulike grunner, og det hjelper veldig å ha det pittelitt "crowdy" her.

Hva er psykisk helsetjeneste? Jeg har kun vært hos psykiatrisk på sykehuset, type BUP og DPS. Tusen takk for tipsene i hvert fall, jeg skal prøve å følge opp turgåingen.

[Kosemose]

Jeg er så utrolig heldig at jeg har en samboer, men han forstår ikke når jeg prøver å forklare. Han ser jo ikke på meg at jeg er deprimert (type, dersom jeg har feber og har omgangssyke så er jeg jo fysisk syk, men når jeg er deprimert ser man det ikke så lett og det blir derav vanskelig for andre å forstå). Han har igjen en veldig god kamerat som er her mye av ulike grunner, og det hjelper veldig å ha det pittelitt "crowdy" her.

Hva er psykisk helsetjeneste? Jeg har kun vært hos psykiatrisk på sykehuset, type BUP og DPS. Tusen takk for tipsene i hvert fall, jeg skal prøve å følge opp turgåingen.

De fleste kommuner jeg vet om, har en psykisk helsetjeneste. Der har de psykiatriske sykepleiere og andre flinke folk som tar deg inn til samtale. Vil tro det er rimelig lavterskel, mulig du må fylle ut en søknad etter første samtale (varierer sikkert litt fra kommune til kommune). Jeg søkte opp dette i en tilfeldig kommune, bare for å ha et eksempel å vise deg: http://www.as.kommune.no/psykisk-helsetjeneste.125469.16917.tkt.html så vil jeg tro prosedyrer og tilbud kan variere noe fra kommune til kommune. Men håper virkelig du kontakter denne tjenesten i din kommune!!!