Når mor mister hukommelsen

[AnonymBruker]

Noen mennesker beholder et sylskarpt hode til sin siste dag. Andre mister korttidshukommelsen og evnen til å tenke klart og ender opp som pleietrengende, ofte i en ellers frisk kropp.

Det begynner i det små, hun roter litt med tall, datoer og navnene på folk. Man tenker ikke over dette, men prosessen er i gang. Noen få år senere har hun kun et begrenset sett med tema hun er opptatt av. Hun snakker om disse tingene igjen og igjen. Hvis noen prøver å skifte tema, så går det ikke lenge før hun er tilbake på sine tema.

Så kommer paranoia. Hun mistenker at folk vil stjele fra henne, at hun har blitt lurt. At hun egentlig hører til et annet sted. Hun begynner å gjemme unna ting. I starten er det kun kostbare ting som smykker, sølvtøy og kontanter som gjemmes, men etter hvert begynner hun å stikke vekk alt tenkelig: briller, nøkler, fjernkontroll, bankkort, brev og regninger. Hun kan til og med gjemme ting hun ikke eier. Hun glemmer fort at hun har gjemt noe, og begynner å beskylde andre for å ha tatt ting, eller irriterer seg over at ting ikke ligger der de skal ligge. I veska si har hun en snodig samling med meningsløse ting hun tar med seg, et gammelt brev, en kvittering, en saks og to nøkkelringer.

Videre i fasen kan paranoiaen avta, men nå begynner andre tegn å styrke seg. Hun snakker kun i korte setninger og bruker enkle ord. Hun har tre, fire tema hun kan snakke om. Ved andre tema faller hun fort av. I selskap, når praten går rundt bordet, blir hun sittende i sin egen verden. Hun går mer og mer i surr over hvem som er hvem i familien. Barn, barnebarn, naboer – de er alle bare folk hun kjenner igjen.

Hjemme i sitt eget kjøkken klarer hun ikke å finne ting. Helt enkle oppgaver som å finne to kaffekopper og sette dem på bordet går helt i sur. Hun kan reise seg fra bordet for å lete etter avisen, og det første stedet hun leter er i kjøleskapet. Mens hun står der å ser inn i kjøleskapet kan hun ikke lenger huske hva hun skulle.

Ny fase. Nå vil hun helst ikke på tur. Hun blir stresset av å ikke være hjemme. På små bilturer i nærområdet blir hun forvirret og kan plutselig tro at vi er et helt annet sted. Hun er tilsynelatende uten begrep om retninger og avstander. Hun kan spørre hvert femte minutt hvor vi skal. Dette kan skylles angst for å havne i en situasjon hun ikke takler. Hun kan også kjenne igjen folk hun aldri har sett før, og kobler dem til hennes oppvekst.

Men sort sett smiler hun og er glad. Hun setter pris på sosialt samvær med kjente fjes, og kan vitse og tulle, men hun vet snaut nok at det er sønnen hennes som sitter ved bordet. Hun stiller spørsmål som avslører at hun ikke er bevisst vår felles historie.

Ved korte møter merker man kanskje ikke hvor ille det står til, men hvis man tilbringer et par timer med henne så begynner alle tegnene å melde seg. Midt i en ellers rasjonell samtale kan hun si noe som er ganske hinsides, eller glemme helt hva hun egentlig tenkte på.

Hva blir det neste? Hvor lenge kan hun bo hjemme? Hvor ille kan det bli?

Finnes det noen som har erfaringer, hjelpemidler eller gode råd for denne problematikken?

[Gjest Gjest]

http://www.helsedirektoratet.no/demens/

Fastlegen hennes er første stopp. Meld bekymring, forklar situasjonen. Be om hjelp FØR du sitter der med hendene fulle og bryter sammen selv. Informer resten av familien. SNAKK om det.

http://www.nordemens.no/?PageID=119

http://nhi.no/sykdommer/hjerne-nervesystem/ulike-sykdommer/demens-oversikt-1325.html

[AnonymBruker]

Første stopp er fastlegen. Så burde hun utredes av en psykiater for demens.

Det du skriver er veldig klassiske symptomer på demens, men må helt klart utredes. Demens kommer i mange former og faser, men går bare en vei, men da i forskjellig hastighet.

Kontakt fastlegen hennes nå, ikke vent.