Plagsom gallestein

[Gjest Gallgall]

Heisann

Jeg fikk for en del år siden påvist gallestein. Dette under et veldig anfall. Anfallene har kommet og gått i årene som har gått, men de siste tre mnd har det mer eller mindre vært kronisk vondt. Jeg har gått ut og inn av legekontor, legevakt, sykehus. Tatt masse smertestillende tabletter ol samt en del sprøyter. Jeg er veldig redusert.

Nå skal jeg på utredning og planlagt igangsetting av etter eller annet skal skje innen tre uker da jeg blir prioritert pga de enorme plagene jeg har hatt.

Og nå er jeg vettskremt!! Jeg tenker, skal jeg kanskje fortsette leve sånn?? Jeg er så redd operasjon. Jeg er stor, dvs overvektig. Steinen er litt over 2 cm, de sier det er stort.

Jeg kaster opp etter narkose. Etter min siste narkose(utskrapning av dødt foster) hadde de problemer med å vekke meg fra narkosen. Hva det vil se vet jeg ikke.

Og internett, det er en uting. Nå har jeg søkt meg vettskremt. Lest om mennesker som har hatt enorme store smerter i forbindelse med denne type operasjon. At man kan faktisk dø! Jeg har barn, jeg vil gjøre det som er best.

Kan noen gi meg noen ord, trøste meg? Ja, jeg vet det er vondt. Og ja, jeg vet det i fleste tilfeller er forbigående og livet etterpå meget bedre. Smerte skal jeg alltid ta. Men jeg vil jo ikke gjøre noe som kan innebære at neste gangen ungene ser meg er i en kiste.

Huff.............

[SparDame87]

Har ikke vært igjennom operasjonen selv, men skal igjennom den. Før jul faktisk. Men den legen jeg var hos sa: du har ett valg; operasjon eller gå slik og ha vondt resten av livet. For meg var valget da enkelt. På sykehuset her så er en slik operasjon inn og ut på samme dag. Også sa han at har man hatt ett gallesteinanfall så er det 100% tilbakefall innen ti år.

Så slik jeg ser det så har jeg ikke noe valg.

Man kan dø under alle slags operasjoner, så tror nok at denne og skal gå bra :D

Det order seg for snille jenter :D

Lykke til.

[daemonia]

Heisann

Jeg fikk for en del år siden påvist gallestein. Dette under et veldig anfall. Anfallene har kommet og gått i årene som har gått, men de siste tre mnd har det mer eller mindre vært kronisk vondt. Jeg har gått ut og inn av legekontor, legevakt, sykehus. Tatt masse smertestillende tabletter ol samt en del sprøyter. Jeg er veldig redusert.

Nå skal jeg på utredning og planlagt igangsetting av etter eller annet skal skje innen tre uker da jeg blir prioritert pga de enorme plagene jeg har hatt.

Og nå er jeg vettskremt!! Jeg tenker, skal jeg kanskje fortsette leve sånn?? Jeg er så redd operasjon. Jeg er stor, dvs overvektig. Steinen er litt over 2 cm, de sier det er stort.

Jeg kaster opp etter narkose. Etter min siste narkose(utskrapning av dødt foster) hadde de problemer med å vekke meg fra narkosen. Hva det vil se vet jeg ikke.

Og internett, det er en uting. Nå har jeg søkt meg vettskremt. Lest om mennesker som har hatt enorme store smerter i forbindelse med denne type operasjon. At man kan faktisk dø! Jeg har barn, jeg vil gjøre det som er best.

Kan noen gi meg noen ord, trøste meg? Ja, jeg vet det er vondt. Og ja, jeg vet det i fleste tilfeller er forbigående og livet etterpå meget bedre. Smerte skal jeg alltid ta. Men jeg vil jo ikke gjøre noe som kan innebære at neste gangen ungene ser meg er i en kiste.

Huff.............

Vet du hva? Jeg vet akkurat hvordan du har det!

jeg har vært plaget med rundt 3 gallesteinsanfall i uka den siste måneden ca, og mye småplager i et par år. 31 oktober i fjor ble jeg innlagt med akutt galleblærebetennelse, og det var etter flere måneder med intense anfall. Jeg ble faktisk omtrent lammet på høyre siden fra nakke til kneet i over en halv time et par måneder før.

Jeg fikk maset meg til en kontroll på sykehuset, og kirurgen der sa at det var ikke noe vits i å vente. Jeg måtte opereres. Operasjonen er om 3 uker. Jeg er også vettskremt, jeg aner ikke hvordan det er å ligge i narkose og våkne etterpå. Ikke har jeg den fjerneste anelse hvordan smertene etterpå blir, eller hvor lang tid det vil ta å komme seg til hektene igjen.

Men alt i alt så må det da være bedre å gjennomgå en stor plage og bekymring en gang og ferdig med det enn å bare gå rundt og vente på neste anfall?

Jeg gleder meg til det er overstått, men skremmende er det jo.

Med en stein på 2 cm så bør du absolutt gå under kniven. Kanskje ikke fjerne hele galleblæren, men få steinen knust slik at du blir kvitt det problemet i det minste.

Og for all del: Unngå fett og sukker! Det er det som trigger anfallene. Galle skal bryte ned fett, og når en har gallesten eller galleblære som er følsom på en eller annen måte vil fett og sukker bare gjøre vondt verre.

Vet ikke om dette egentlig var til hjelp jeg da men... Du har uansett min dypeste medfølelse!

Lykke til, og god bedring

[Gjest otrivin]

De nektet meg narkose en gang fordi det var pollensesong og jeg har astma kun da. Så jeg tror ikke de ville gitt deg det om de trodde det var høy risiko for det.

Vet ikke hvordan det er med å operere gallestein iforhold til bedøvelse, men vet mamma har gjort mange operasjoner uten narkose tidligere fordi hun måtte operere og var allergisk mot narkose, da brukte de andre midler.

Ellers så er det "vanlig" at de har litt problemer med å vekke folk etter narkose, noen våkner "for fort" (som meg) og andre våkner "for sakte" (kjæresten min) - det avhenger jo selvfølgelig av HVOR ille det var, det skrev du ikke noe om tror jeg, men at noen sover 5-6 timer videre er ikke så farlig etter hva jeg har forstått.

Ellers så vet jeg om flere som har operert vekk gallen og de sier nå iallefall at det ikke var noe problem i det hele tatt hvis det er en trøst :-)

Lykke til!

[Gjest otrivin]

PS: Når de trodde jeg hadde gallestein på 1, 5 cm (var ikke det da, var for jeg hadde drukket brus før ultralyden, ehehe) så sa de at den var for stor til å kunne gjøre noen skade og ville mest sannsynlig legge seg til ro om det var det. Fordi de rørene steinene kan kile seg fast i så det blir vondt er så tynne... Men ja, legen din vet sikkert best, og hvis det er vondt så er det jo uansett bedre å få dritten vekk vil jeg tro.