Jeg sliter

[Gjest j20]

Problemene mine begynte allerede for 7-8 år siden med mye baksnakking, intriger og utestenging i jentegjengen og siden da har jeg slitt både psykisk og fysisk med blant annet depresjon, tanker om at livet ikke er verdt noe lenger, lite energi, stresshodepine og søvnproblemer. Etter hvert har jeg kanskje brutt meg selv ned med en veldig sterk negativ tankegang. Jeg har hatt perioder i livet hvor jeg har vært ganske langt nede og trodde at jeg ikke fortjente å ha det bra, men jeg er heldigvis ikke så langt nede lenger. Allikevel klarer jeg aldri å komme meg ut av denne onde sirkelen helt, jeg har ikke følt på disse 8 årene at jeg virkelig kan gå videre og det alene begynner å tære på meg. Jeg har gått til flere psykologer, 5-6 stykker, men jeg har aldri fått noe ut av det. Jeg har kun blitt mer frustrert av å gang på gang håpet at noen av disse kunne hjulpet meg, men så blitt skuffet nok en gang. Noen har bare gitt meg opp og sagt - dette er alt jeg kan si, mer kan jeg ikke gjøre. Og jeg sitter igjen som et spørsmålstegn. Det som har hjulpet meg ut av det verste er meg selv, men når jeg sliter meg selv er ikke motivasjonen alltid høy nok til å fortsette å prøve å hjelpe meg selv. Jeg sliter fremdeles meg motivasjon for hverdagen og også veldig sterkt med selvbildet. Jeg er ikke fornøyd med meg selv i det hele tatt. Og nå i dag har jeg nok en gang stått opp og ikke klart å gå på skolen, for jeg klarer ikke å motivere meg selv. Hva er egentlig vitsen? Noen perioder tenker jeg at jeg har det bra og at det går fremover, men så er det som det plutselig forandrer seg og jeg tenker på nytt at det er enklest å bare la vær, ingenting motiverer meg lenger og ingenting virker gøy. Og jeg er så lei, utrolig lei at jeg aldri klarer å komme meg ut av dette, og at jeg tror en stund det går fremover, men så kommer det på nytt en dal som drar meg ned igjen. Alt blir et ork. Og jeg vet ikke hvorfor, jeg føler meg litt forvirret. Jeg vet ikke om noen her kan hjelpe, men jeg er vel kanskje ikke så langt nede at jeg tror alt håp er vekke. Allikevel har jeg ingen sånn stor og fast tro på at det er mye håp heller, men jeg leter vel bare etter noe som kan få meg ut av dette en gang for alle...

[Gjest gang]

Hva gikk galt med psykologene?

[Gjest ts]

Psykologene stilte meg for det meste spørsmål, gang på gang. Jeg forstår at det er i begynnelsen for å få informasjon om meg, men det får være grenser på hvor mye de skal spørre før det skjer noe? De stilte spørsmål - fikk svar - noterte - svarte av og til med et svakt svar og spurte så et nytt spørsmål. Og de fleste var veldig apatiske, kjedelige og fikk meg i den dårlig stemning. Det ble en veldig unaturlig setting for meg, det var ikke komfortabelt. Og som sagt var det 1-2 som bare ga meg opp. Å gå til en psykolog har ikke hjulpet for meg og det har bare vært slitsomt.

[seleneluna]

Du har jo alle symptomer på en ganske kraftig depresjon. Har du fått denne diagnosen konstatert hos noen av psykologene ja?

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver, likegyldighet, ingen motivasjon eller glede over livet generelt. Det er kjempetungt. Jeg var også til en hel rekke psykologer som jeg viste jeg trengte, men som jeg kuttet ut, en etter en, fordi jeg ikke brydde meg. Jeg var for langt nede til å komme meg på disse timene.

Det er, som du selv sier, denne onde sirkelen av negative tanker som er årsaken til alt dette. For noen vil denne dominere i årevis, for andre vil den svekkes av seg selv, men for de aller fleste, med en sykdomshistorie som din, er man avhengig av litt hjelp for å få prosessen i gang.

Jeg tenker på antidepressiver. Dette er riktig nok ikke en løsning på problemene, men de vil gi deg en pause fra alle de tunge og negative tankene. Du vil kjenne at en dag, på vei hjem fra butikken, så er ikke mørket der lenger. Kanskje bare for noen minutter, men likevel er det dette du trenger for å innse og bli påminnet om at det livet du lever nå ikke er riktig.

Jeg ville ringt fastlegen min, bedt om å få en ny henvisning, og gitt meg selv en ny sjanse. Jeg er enig i at psykologsamtalene i seg selv ikke hjelper særlig mye der og da, men i det lange løp så vil du se at du ikke ville vært de foruten. Ang. antidepressiver, ta det opp og diskuter det, evt. med fastlege. Her vil det i teorien være mest hensiktsmessig om du går til samtaleterapi samtidig som du begynner på medisin, men det ser du selv.

Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg ut av det mørket jeg var inne i. Jeg trodde ikke det fantes noen alternativ. Jeg kunne ikke forestille meg en hverdag og et liv uten de mørke tankene og følelsene. Det har jeg per i dag motbevist. Jeg er langt fra frisk, den onde sirkelen med negative tanker finnes fortsatt i meg - men den er ikke lenger sterkere enn meg. Bare av og til....

Så ikke gi opp.

Jeg var sur og oppgitt over at det tok så grusomt lang tid før jeg ble bedre. Alle fortalte sin historie om at de hadde gitt opp, men så ble alt bedre (av ulike årsaker). Jeg var bare frustrert over at jeg i årevis bare hadde blitt værre og værre. Det skulle ikke ta to år før jeg kom meg ut av denne suppa, men 6 år. Jeg skulle ønske jeg kunne ha akseptert denne muligheten litt tidligere. Så ikke vent på den dagen der alt plutselig er blitt bedre, ta en dag av gangen og konsentrer deg om den. Du blir ikke frisk før du blir frisk.