Jeg sliter

[Gjest j20]

Problemene mine begynte allerede for 7-8 år siden med mye baksnakking, intriger og utestenging i jentegjengen og siden da har jeg slitt både psykisk og fysisk med blant annet depresjon, tanker om at livet ikke er verdt noe lenger, lite energi, stresshodepine og søvnproblemer. Etter hvert har jeg kanskje brutt meg selv ned med en veldig sterk negativ tankegang. Jeg har hatt perioder i livet hvor jeg har vært ganske langt nede og trodde at jeg ikke fortjente å ha det bra, men jeg er heldigvis ikke så langt nede lenger. Allikevel klarer jeg aldri å komme meg ut av denne onde sirkelen helt, jeg har ikke følt på disse 8 årene at jeg virkelig kan gå videre og det alene begynner å tære på meg. Jeg har gått til flere psykologer, 5-6 stykker, men jeg har aldri fått noe ut av det. Jeg har kun blitt mer frustrert av å gang på gang håpet at noen av disse kunne hjulpet meg, men så blitt skuffet nok en gang. Noen har bare gitt meg opp og sagt - dette er alt jeg kan si, mer kan jeg ikke gjøre. Og jeg sitter igjen som et spørsmålstegn. Det som har hjulpet meg ut av det verste er meg selv, men når jeg sliter meg selv er ikke motivasjonen alltid høy nok til å fortsette å prøve å hjelpe meg selv. Jeg sliter fremdeles meg motivasjon for hverdagen og også veldig sterkt med selvbildet. Jeg er ikke fornøyd med meg selv i det hele tatt. Og nå i dag har jeg nok en gang stått opp og ikke klart å gå på skolen, for jeg klarer ikke å motivere meg selv. Hva er egentlig vitsen? Noen perioder tenker jeg at jeg har det bra og at det går fremover, men så er det som det plutselig forandrer seg og jeg tenker på nytt at det er enklest å bare la vær, ingenting motiverer meg lenger og ingenting virker gøy. Og jeg er så lei, utrolig lei at jeg aldri klarer å komme meg ut av dette, og at jeg tror en stund det går fremover, men så kommer det på nytt en dal som drar meg ned igjen. Alt blir et ork. Og jeg vet ikke hvorfor, jeg føler meg litt forvirret. Jeg vet ikke om noen her kan hjelpe, men jeg er vel kanskje ikke så langt nede at jeg tror alt håp er vekke. Allikevel har jeg ingen sånn stor og fast tro på at det er mye håp heller, men jeg leter vel bare etter noe som kan få meg ut av dette en gang for alle...

[AnonymBruker]

Hvor bor du? Aida hos Walk in Harmony i Oslo er helt fantastisk, hun har hjulpet meg mye. Hun er ikke utdannet psykolog, men coach og livsveileder, og hun er utrolig fin å snakke med. Bakdelen er at det koster litt.

http://walkinharmony.no/

Evt finne en annen coach der du bor. Jeg har også gått til psykolog, men har fått langt bedre utbytte av å snakke med coach og medmenneske.

[AnonymBruker]

Hvor bor du? Aida hos Walk in Harmony i Oslo er helt fantastisk, hun har hjulpet meg mye. Hun er ikke utdannet psykolog, men coach og livsveileder, og hun er utrolig fin å snakke med. Bakdelen er at det koster litt.

http://walkinharmony.no/

Evt finne en annen coach der du bor. Jeg har også gått til psykolog, men har fått langt bedre utbytte av å snakke med coach og medmenneske.

hva er coach og livsveilieder i forhold til psykolog? å hvor oppsøker man det eventuelt ?

[AnonymBruker]

Du kan jo lese litt mer her på Aida sin side:

http://walkinharmony.no/veiledning.html

Det finnes coacher over hele landet. Men det er mulig at dersom problemene dine er større, bør du oppsøke en psykiater.

Jeg er ingen ekspert, men ville bare fortelle at jeg har det på samme måte som deg innimellom, og har funnet god hjelp i å ha en tredjeperson å snakke med.

Her er en annen coach (henne har jeg ikke prøvd)

http://www.livsstrategi.org/p/coaching.html

[AnonymBruker]

Det er ikke noe vits å gå å skal få hjelp hvis du ikke tror at det hjelper og du ikke har håp.

Det er ikke psykologen som skal få deg frisk, du er den som egentlig gjør det selv, med litt hjelp. Ikke skrive fra deg ansvar.

[Moscato]

Jeg har kun blitt mer frustrert av å gang på gang håpet at noen av disse kunne hjulpet meg, men så blitt skuffet nok en gang.

Det som har hjulpet meg ut av det verste er meg selv, men når jeg sliter meg selv er ikke motivasjonen alltid høy nok til å fortsette å prøve å hjelpe meg selv.

Vel, her sier du det litt selv. Det er DU som kan hjelpe deg. Den første setningen jeg siterer tyder på at du forventer at psykologen skal fikse deg, men så sier du at det er du selv som har hjulpet deg ut av det verste.

Og det er det du skal få hjelp til. Du skal få hjelp til å fikse resten selv også, men du kan ikke sitte passiv og vente på at det skal skje.

Har du vært borti kognitiv terapi? Hvis ikke vil jeg anbefale deg å gi det en sjanse. Man kan greie veldig mye på egen hånd med KT, men med en terapeut får man selvsagt oppfølging og man blir pusha litt.

Det handler om å lære seg å gjenkjenne de tankene som ødelegger hverdagen, vurdere dem i forhold til hvor sanne de faktisk (ikke) er, og etter hvert blir man i stor grad i stand til å kontrollere egne reaksjoner på de automatiske tankene.

[Gjest Thea]

Jeg er enig med dem som sier at det er jo du som må jobbe deg ut av dette selv, med eller uten hjelp av profesjonelle. Ingen kan si de magiske ordene som gjør livet ditt bra.

Er du 20 år gammel? Og har allerede vært til 5-6 psykologer? Da tenker jeg at du antakelig er litt utålmodig. Iblant må man gå jevnlig til psykolog (samme person, ikke bytte) i flere år før man oppnår bedring. Noen måneder her og der er altfor kortvarig og sporadisk. Samtidig er det viktig at man har en viss kjemi med psykologen sin. Det er ikke lett å åpne seg for en person man ikke føler tillit til.

Mitt råd er derfor:

- Gi psykologen en sjanse til, men bruk litt mer tid før du gir opp.

- Be om en psykolog (eller annen terapeut) som kan jobbe med kognitiv terapi med deg.

[Gjest Gjest]

Psykologer er til for å veilede og støtte deg. De kan ikke fortelle deg konkret hva du skal gjøre for at du får det bedre. Men de kan komme med råd.

Og nå virker jeg sikkert litt tøff mot deg her men jeg nekter å tro at ingen av de 5-6 psykologene du har gått til ikke kunne ha hjulpet deg.

Det er du som må gjøre jobben. Tror kanskje du forventer noe annet fra psykologene dine enn det som egentlig er å kunne forvente.

Ting tar tid! Jeg brukte 3 år på å bli kvitt mine problemer. Og det er gjerne en prosess som innebærer ett skritt frem og to tilbake ganske ofte.

Det er ingen ting annet der ute som kan få deg ut av dette enn deg selv. Og om man går til behandling så må man være åpen for det, være innstilt på at dette blir hardt arbeid.