utbrent

[AnonymBruker]

For noen år siden møtte jeg veggen, som det så fint heter.

Både fysisk og psykisk. Har klatret meg litt oppover igjen, men jeg er fortsatt rimelig langt nede.

Vet jo at jeg ikke er den eneste med dette problemet, og ønsker derfor å høre andres historier, og hva som hat hjulpet dere med å komme tilbake i livet igjen?

[AnonymBruker]

Noe av det som hjelper meg er at jeg har en avtale med meg selv om å dra ut av huset hver eneste dag. Om det så bare er for å gå en 10 minutters lang tur, så er det bra nok. Bare å hente posten kan være bra nok noen dager. Om jeg kommer meg på handel eller er sosial er det jo også supert, men er ikke alltid man får energi til det.

I tillegg, så passer jeg på hver kveld før jeg legger meg, at jeg skal ha minst en ting jeg skal gjøre dagen etterpå. I morgen har jeg avtale med meg selv om at jeg skal lage meg smoothie til frokost og betale regninger til kvelds. Bare tanken på at jeg skal gjøre noe hjelper, uansett hvor tafatte ting jeg skal gjøre.

Det hjelper meg også å ikke ha alt for store planer. Jeg orker ikke å planlegge å være supersosial og finne på mye. Og når jeg tenker at jeg ikke har bra nok jobb med stor nok stilling, så tenker jeg at det ordner seg til slutt. Ikke still for store krav til deg selv, men ha avtaler med deg selv som du vet at du klarer å holde

Heldigvis har jeg to gode venner som det går an å møte til en kopp kaffe innimellom. Jeg har stresset ned, og prøver å møte dem minst annenhver uke. Trenger ikke å plage seg selv til å være sosial om man ikke føler for det, men man bør møte folk. Jeg passer også på å ikke være for deppa og negativ rundt dem, for det er tross alt venner jeg har lyst til å beholde, og personer som jeg forbinder positive ting med.

til deg

[AnonymBruker]

Tusen takk for flott svar!

Er bare ikke alltid like lett å ikke komme seg noen vei.

Men noen ganger er det jo like deilig å kunne mestre det å lage seg en god frokost.

Skal absolutt bli flinkere til å planlegge de små tingene, å sette mer pris på at jeg klarer de.

Jeg er litt sånn at klarer jeg ikke å jobbe fullt og ha ett sosialt liv, kan det være det samme, men jeg vet jo at det ikke er sånn det fungerer.. bare lett å tenke slik noen ganger..

En til deg og

[Dragonfly84]

Ja, små ting hjelper Å sitte og kose seg med en kopp te, merke at jeg orker å lese litt flere sider enn i går, gjøre noe koselig med kjæresten eller venner... Man må være snill mot seg selv Man må tenke tilbake på hvor dårlig man var med en gang man ble utbrent og tenke på hvor mye mer man orker nå. I stedet for å tenke på alt man kunne før man ble utbrent. Man må finne små ting man klarer å gjøre. Gå ut i skogen, for eksempel. Uten å gå for langt. Man må ikke presse kroppen, det er derfor man ble utbrent i første omgang. Trening er vel og bra, det, men ikke for mye. Finne ting man liker. Svømme litt, gå på et malekurs, hva som helst som kan gi en noe å glede seg til.

For meg hjelper det å fokusere på små ting, finne ting å glede meg over, huske på hvor mye bedre jeg har blitt.

[Rainbow]

Jeg har vært uten jobb pga utbrenthet nå i to år. Og først nå begynner jeg å merke noen framgang. Plutselig merker jeg at det tar kortere tid å komme seg fra "belastende" ting som jul og fester og sosiale møter som for andre bare kan være avslappende. Det er lov å si nei til folk når man ikke orker.

Jeg er fremdeles ikke bra nok til å jobbe, men håper at jeg etter hvert skal orke å ha en liten jobb et par ganger i uka. Jeg jobba omtrent døgnet rundt, året rundt før, og hadde en jobb jeg i begynnelsen syntes var kjempekul. Så det å innse at man faktisk ikke orker det tempoet, og at ikke alle jobber er like slitsomme, har vært vanskelig.

Fikk angst som en ekstrabonus, så må jo også jobbe med den, men selve utbrentheten er den største utfordringen. Det er fint å møte venner og å gå på teater, kino eller lignende, men man MÅ ikke. Man kan gå på fest og gå hjem tidlig. Eller legge inn hviledager mellom aktivitetene (jeg hadde i perioder to hviledager mellom hver gang jeg kunne gjøre noe sosialt, feks).

Gå små turer. Jeg har hest, og må i stallen hver dag. Det hjelper meg, for det er noe jeg vil, og samtidig må. Det gir meg noe, og jeg kan ta ting i mitt tempo.

Ikke la folk som bare har vært slitne en periode, eller som aldri har vært i nærheten av din situasjon, komme med råd som bryter deg ned. Det er veldig lett for andre å si at "alle er jo slitne noen ganger, du kan ikke bare legge deg ned" eller "du kommer til å bli sååå mye bedre hvis du bare trener litt".

TULL. Dette med å være utbrent er veldig individuelt. Bare du kan kjenne din egen grense.

I starten var jg så sliten at jeg bare lå på sofaen, nå orker jeg ofte å gjøre flere ting på én dag, som å være i stallen, handle og trene.

Det går framover, men du må gi det tid. Plutselig kan du se deg tilbake og oppdage at du orker mer enn for bare noen uker siden. Forandringene skjer så sakte, så det er ikke alltid så lett å oppdage før det har gått en stund. Men det viktigste er å la det gå tid, tilate deg å slappe av og ikke føle deg pressa til å gjøre noe før du er klar.

Lykke til!

[AnonymBruker]

*dytte*

[AnonymBruker]

TS her.

Ja, det er nettopp det, veldig mange som mener å tror at de vet best og at alle jo er slitne og at det ikke er noe forskjell for meg. Er ikke alltid bare, bare å ha en "usynlig" sykodm.

Kjenner at jeg ofte kan føle meg veldig alene og deppa også fordi jeg ofte ikke blir trodd.

Nei, det eneste jeg vil er jo å kunne fortsette der jeg slapp, men studier, jobb og venner.

Selvom det er trist at det er flere i samme situasjon, så er det litt fint å vite at man ikke er alene og!

[Rainbow]

Å ha en usynlig sykdom er ikke lett, nei. Det blir veldig lett for andre å si at man må ta seg sammen, at man i alle fall ikke blir noe bedre av å sitte på sofaen og at *gitt tid* er altfor lenge å være syk.

Men det er så forskjellig fra person til person! For noen er det kanskje nok å ta tre uker med hvile, for så å gå tilbake til samme jobb, med litt ro og flere pauser i hverdagen. Andre krasjer helt og trenger flere år.

Jeg tenker at det er viktig å ha troen på at man skal bli bra, uten å sette en tidsfrist for seg selv. Da kan man bare ende med å gå altfor hardt ut, og ende tilbake der man var.

Skjønner godt du kjenner deg ensom, det hjelper å møte noen som er i samme situasjon, om enn bare på nett. I starten var jeg skikkelig flau over å si til folk at jeg er utbrent, for det er jo ikke det som ER meg. Men det er også fint for andre at man tør å være åpen.

Si til venner at du orker ikke ta en kafétur i dag, men om de vil komme på besøk kan dere prate en times tid. Så må du "få lov til" å kaste dem ut uten at de blir sure av den grunn.

Mange tror folk ønsker å henge på nav og "snylte staten". Men alt man vil er jo å få tilbake livet og energien!