Pårørende til kreft

[AnonymBruker]

I dag fikk jeg beskjed om at mamma har alvorlig brystkreft. Det dreier seg om to store, hissige svulster og de har ikke utelukket spredning. Hennes søster fikk det nøyaktig samme året som mamma (49), men hun lever. Det som skremmer meg mest er hvor alvorlig legene tar det og at hun har andre alvorlige og dødelige sykdommer i tilegg.

Ellers lurer jeg på hvordan jeg skal takle hele saken...

Jeg er 18 år og har flyttet hjemmefra, så vi bor ikke under samme tak. Hun har en kjæreste, men han er litt grønn på sykdomsfronten, så overlater ikke alt til han.

Foreløpig har jeg foreslått til henne at hun skal ha en boks hvor hun har en dagbok og evt. andre ting hun forbinder med kreften i, og den skal stå et sted hun ikke ser den ofte og den skal hun ta frem når det er vanskelig, hun trenger håp og når hun føler for det. Litt som psykoterapi, at du kan kontrollere hvor stor del av livet ditt det skal ta (har selv vært i psykoterapi, og jeg har gjort det samme selv med det som har vært vanskelig for meg). Foreslo også å si til venner/kjæresten osv at hvis det er noe de syns er litt ubehagelig å si direkte eller råd/fine ting å si om henne, så kan de gi det til henne og hun kan ha det i esken sin. :-)

Så holder jeg på å lage en søt liten eske med hjertelapper med visdomsord og personlige råd/minner osv til henne. Også har jeg kjøpt en sånn stressless-pupp (hun har veldig makaber humor og er opptatt av at livet ikke går under fordi hun nå har kreft i tilegg).

Hun skal opereres fortløpende og sjekkes for spredning, så blir det cellegift og stråling. Jeg har sagt jeg skal være med henne på operasjonen, hva syns dere om det? Jeg har bodd store deler av livet på sykehus både med mamma og meg selv, så for meg er det som mitt andre hjem - og jeg klarer alltid å finne positive ting og kommer med svarte vitser som mamma syns hjelper henne å takle ting.

Noen som ellers har noen tips til hvordan takle det? Hvordan man skal gå frem? Erfaringer? Hva man kan gjøre for personen? Hva man kan forvente?

[Maria M]

Jeg har også hat flere kreftsykei familien min. En av dem var bestemoren min som også døde av lungekreft. Men heldigvis så er både mamma og tanta mi sykepleire....så de tokk henne med hjem og pleide henne der.

Men jeg tror ikke der er noe fasit på hvordan man skal reagere ovenfor den kreftsyke. Noen vil legge tankten til side...og leve mest mulig normalt liv. Mens andre vil heller ha familien sin rundt deg. Så du får se an med din stuasjon. Så jeg snystest det er flott at du støtter henne, og er med henne i en slik situsjon

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange råd til deg, men jeg må si jeg beundrer ditt mot! Du virker sterk, dette skal dere klare sammen.

[Giacomo_P]

Jeg hadde selv en mor som døde av kreft, og for meg var det til veldig stor hjelp å vide hva kreft er, og hvorledes den virker, og hva man kunde forvente. Kreft er komplisert, men din mors behandler vil sikkert gjerne informere deg så langt det er mulig. Min erfaring, er at det er enda mere skremmende når man ikke vet, eller forstår hva man forholder seg til. Derfor synes jeg du skal lese, spørre og grave, slik at du har realistiske forventninger til hva som kan skje, og hva som kommer til å skje. Å være med på undersøkelser og behandling kan være til god støtte, og du kan hjelpe din mor til å forstå hva som blir sagt, og å stille de "riktige" spørsmålene.

Da min mor blev diagnostisert, blev det raskt klart at hun ikke kom til å overleve, og vi brukte derfor tiden hun hadde igjen til å legge på plass mye av det som hadde vært vanskelig mellom oss i livet.

En kreftdiagnose er ikke alltid en dødsdom, men man må ikke lukke øynene for at den kan være det. Jeg tror du og din mor vil profitere på å kommunisere mest mulig som vanlig, men at dere, når situasjonen krever det, ikke er redde for å snakke om de vanskelige tingene, og har realistiske forventninger til den retning sykdommen udvikler seg. Jo mer man vet om diagnose, prognoser og behandling, jo lettere er det å forholde seg rolig. Og som pasient, ønsker man vel å leve mest mulig normalt?

Det aller viktigste du kan gjøre, er å være til stede og tilgjengelig for din mor, og at dere ikke er redde for å kommunisere åbent om hva fremtidsudsiktene er. Ikke gjør hende til et stakkarslig "offer" - det er det de færreste syke som trives med. Det er vondt å være alvorlig syk, men ofte kan pårørende være en skikkelig belastning fordi de lemper sin egen sorg og fortvilelse over på den syke, mens de tror at de gjør dette av omsorg for pasienten som det er så fryktelig synd på. Det er grendser for hvor ofte man orker å høre folk si at det ee forferdelig synd på en. Spør heller din mor hvordan hun vil at det skal være, men fortell hende samtidig at dette også er vanskelig for deg.

Jeg ønsker dere lykke til, og håber dette går bra.

Jeg håber på det bedste for dere.

[AnonymBruker]

Takk for svar dere :-)

Hun har vært syk hele min oppvekst, på den alvorlige fronten. Forskjellen nå er at før var det "nei, vi aner ikke hva som kan skje, vi har aldri opplevd noe lignende" og nå VET jeg hva jeg skal være redd for så jeg får tid til å bli redd.. Før var det liksom "åh herregud hun går i sjokk" og senere på dagen "åh herregud hun er lam i hele kroppen" så man fikk aldri tid til å bekymre seg for noe konkret.

Jeg vet en god del om kreft fra før, omtrent hele morssiden av familien har gått med i det og min ekskjærestes mor hadde kreft når vi var sammen, samt. bestekompisen hans's mor (som jeg var bestevenn med tidligere), hun har hatt brystkreft siden hun var 18 faktisk. Ettersom jeg er avdanket angst/sykdomsangst/hypokonder så kan jeg en del om de fleste diagnoser og har lest bøker om alt. Det er det jeg føler er problemet...

Og jeg tror ikke at behandleren evt. til mamma tror at de trenger å snakke med meg ettersom de ser at jeg har tilbrakt mer tid på sykehus enn hjemme hele livet, så kanskje de tenker vi takler dette fint. Skal som sagt være med i operasjonen, så kanskje jeg får spurt og gravd litt da, regner med de analyserer nærmere da og har flere svar.

Og som du skrev sist her, så prøver vi å la samtalen gå som normalt, hun viste meg i helgen esken hun hadde laget og hvordan hun hadde gjort det i boken sin osv så langt også bare chitchattet vi hverdagslig om temaet også var alt normalt igjen. Igår hadde vi en lang tlf samtale ang min ungdomstid fordi jeg har opplevd noe nylig som innser hvordan jeg behandlet henne, og det var godt å få snakket om og forklart.

Ellers så er jeg enig i det "stakkars deg", hun er en grisetøff dame og hun akter ikke å bli behandlet slik. Hun ble forbanna da typen hennes sa hun var uheldig med alle sykdommene sine og hun bare "hva faen, det er bedre det enn å være dum som deg!" (jada, ment som tull, men) ja, hun viser klart og tydelig at det der stakkarsgreiene gidder hun ikke...

Men ja, som sagt, takk for svar :-) Var fint å lese. Håper at dette går bra!