Borgerlige seremonier.

[Gjest Anonymous]

Det er et spørsmål jeg har gått og lurt på lenge.

Hva er bakgrunnen for at Human Etisk forbund har navnefest og borgerlig konfirmasjon?

Finnes det noe sted jeg kan lese om grunnlagstenkningen for det?

For meg har det virket som om disse festene ikke har noe basis (forstår dere hva jeg mener). Er det slik at de eksisterer på grunn av kirkens tradisjoner, eller ville de eksistert uansett?

Hvis kirken flytter konfirmasjonsalderen, kommer da også Human Etisk forbund til å flytte konfirmasjonsalderen?

Hva om det dannes et Human Etisk forbund i et islamsk land. Vil det da bli feiret borgerlig konfirmasjon og navnefest? Eller vil det da bli alternative Eid feiringer?

Hvis ingen ungdommer velger kirkelig konfirmasjon, og bare noen få velger borgerlig, vil borgerlig konfirmasjon fortsette?

Jeg har prøvd å lese om Human Etisk forbund sitt verdigrunnlag, men det virker veldig ullent. Når jeg leser bladene deres kan det virke som om det de er mest opptatt av er å være mot statskirka.

Dette er et seriøst spørsmål.

Jeg har lurt på det helt fra konfirmasjonstiden.

Jeg håper det er noen oppegående Human Etikere som kan svare.

Hilsen Anita

[Gjest lekebøll]

Jeg har skjønt det slik at Human Etisk Forbund opprettet et tilbud om bl.a. konfirmasjon, som et alternativ til kirken.

Jeg er borgerlig konfirmert, men ikke Human Etiker - så det kommer sikkert noen med mer greie på dette og svarer senere.

[Gjest Starya]

Stort sett alle kulturer har markeringer rundt fødsel/navngiving, det å bli "voksen", det å binde seg til hverandre (gifte seg) og ved dødsfall. Disse markeres på ulikt vis ulike steder. Norge ble kristnet for en god del år siden, og har siden da hatt den kristne markeringen, med dåp og konfirmasjon. Men nå er det engang slik at de fleste ikke-kristne gjerne også vil markere overganger i livet, selv om det blir på et annet grunnlag, altså ikke basert på en religion av noe slag. Jeg tror ønsket om å markere overganger i livet er noe som ligger i oss mennesker. At borgerlig konfirmasjon er et alternativ som er lagt til omtrent samme tid som den kristne, og som i en viss grad artet seg på samme måte (møter som kulminerer i en sermoni) er vel forsåvidt praktisk. Så slipper man at en del av klassen styrer med dette ett år, og en annen del et annet år. Og når man har hatt en type markering i så lang tid, så ville det vel bli litt unaturlig å "finne på" et overgangsrituale som skulle skille seg veldig ut.

[Fakse]

Alderen for kirkelig konfirmasjon er jo omtrent den samme som alderen for "bli-voksen-seremonier" over hele verden, altså omtrent når et ungt menneske blir kjønnsmoden. I noen land er et mere individuelt for jentene, siden seremonien legges til den første menstruasjonen. I Norge har alderen for menstruasjonen flyttet seg siden små piker har fått mere kjøtt på bena nå enn for 50 år siden, men steder med mindre tilgang på McDonalds er 14 år ganske vanlig. For guttene er det litt vanskeligere å si nøyaktig, men de har stort sett en seremoni på omtrent samme tidspunkt. Vet ikke om noen kulturer, hverken nålevende eller historiske, som ikke har feiret et barns fødsel, et ungt menneskes overgang til det voksne liv, eller at to blir et par på en eller annen måte. Og seremonier rundt et kjært menneskes død regnes vel som ett av de første tegnene på at mennesker hadde utviklet seg til tenktende vesener. Dette behovet for å markere overganger ligger altså dypt i mennesket, og har egentlig ikke noe spesielt bånd til kristendommen.

[Gjest Poirot]

Interessante spørsmål og problemstillinger.

Som de andre sier her så er jo overgangsriter vanlig i de fleste kulturer og religioner. Man kan tilhøre samme kultur, men allikevel ha ulike religionssyn (og omvendt).

Derfor tror jeg at den borgelige delen ofte vil følge den religiøse delen (og omvendt), såfremt man bor på samme sted. Nettopp fordi disse som regel vil tilhøre samme kultur, med mer eller mindre samme syn på når det vil være normalt med en feiring.

[Furstina]

När jag var 15 "kallades" alla till konfirmationsundervisning och konfirmation i Svenska kyrkan. Så gott som alla i min klass konfirmerades oavsett om de var troende eller inte.

Många av mina klasskamrater var ärliga nog att säga rakt ut i klassen att den enda anledningen till att de konfirmerade sig var att det var det förväntade, att de gjorde det för presenterna, eller för släkten som ser fram emot konfirmationskaffe.

I Sverige finns (eller fanns inte då i alla fall) något borgerligt alternativ. Ingen alternativ cermoni att välja för de som ändå vill göra något för att markera i livet.