Stille som en mus hos psykologen :/

[Gjest Anonym]

Har gått til forskjellige psykologer oppgjennom årene og hver gang jeg setter foten over dørterskelen til psykologkontoret så er det akkurat som om jeg fryser helt til.

Selv om jeg har slitt mye i mange år så er det veldig vanskelig å skjønne det på meg, jeg smiler, ler og er sosial, mens jeg egentlig bare tenker at jeg vil forsvinne eller dø. Selv om mine nærmeste vet hvordan jeg har det så setter jeg på en maske for de også. Jeg kan på en måte ikke "se" min egen depresjon før jeg er alene.

At jeg er sånn ovenfor andre kan jeg leve med, både fordi det er et bevisst valg jeg har tatt og det gjør at jeg klarer å være sosial innimellom, men hvis jeg noen gang skal komme meg ut av denne hersens depresjonen så MÅ jeg jo klare å åpne meg for psykologen!

Det er bare det at jeg føler meg så uendelig tom innvendig; ingenting betyr noe, nesten ingenting påvirker følelseslivet mitt, alt føles bare meningsløst.

Er det noen som har noen råd eller erfaringer?

[Gjest otrivin]

Jeg har vært sånn. Eller jeg snakket, men heller om genseren enn følelser.

Det er bare et valg du må ta. Siste psykologen presset meg til jeg fikk sammenbrudd og alt bare kom ut i en bombe... Det var litt mye. Men du kan jo evt. prøve å skrive ned hva du føler og gi det til psyk og snakke om det neste time f. eks. hvis du syns det er vanskelig?

[Gjest Nedfall]

Hypnose?

Kunnskapen om dette er vel dog noe varierende hos leger og psykologer rundtom.

Men, om man skal tro det man leser om i "reklamen", hadde det sannsynligvis fått deg over kneika.

[AnonymBruker]

kan du ikke gå inn og ut av kontoret til psykologen helt til du ikke er redd for dørstokken. si du skal ut for å finne deg selv. gjør dette gjerne en hel time

[AnonymBruker]

Jeg sliter med det samme, så jeg har sagt til psykologen min at hun må rett og slett stille meg masse spørsmål. Hvis ikke får jeg ikke til å snakke. Når hun slutter å spørre, slutter jeg å snakke. Det gjelder vel bare å finne en samtalemetode som passer deg, tenker jeg. Du kan jo også prøve å snakke om litt mer hverdagslige ting en stund, for å "varme opp"?

[Gjest CrazyCatlady]

Jeg trives best med en psykolog som spør meg masse og får meg til å prate.En psykolog som bare sitter der og sier at jeg skal styre timene fungerer ikke for meg.Ender bare opp med å ikke si noe mens jeg får panikk omtrent fordi jeg ikke kommer på noe.

Husker en psykolog jeg gikk til og han var akkurat på den måten og selv om jeg hadde masse jeg kunne prate om så klarte jeg ikke åpne meg når han bare satt der i taushet.Følte meg helt forferdelig når jeg gikk derfra og etterhvert så bestod timene kanskje av 5-10 min med samtale og resten foregikk i taushet.

Jeg sluttet å gå til han rett og slett fordi den formen for terapi fungerer ikke for meg.

[AnonymBruker]

Fortell psykologen at det er vanskelig å prate og be han om å hjelpe deg. Det må du vel klare? Hvis du bare skal sitte der så opptar du plassen for folk som står på venteliste.

Jeg har også vært borti en psykolog som bare satt der. Jeg ble i tillegg liggende på sånn benk man ser på film. Det hele føltes helst feil, men jeg prøvde å prate litt likevel. På slutten av timen ble jeg kastet ut fordi han mente jeg ikke hadde store nok problemer. Heldigvis fant jeg en annen som fikk meg til å slappe av, stilte spørsmål og kom med kommentarer til det jeg sa. Men når jeg kom til henne så var jeg helt ærlig fra første minutt og sa at jeg hadde gruet meg.

[AnonymBruker]

Har gått til psykolog og hatt det på samme måte, eller lignende ihvertfall.

Jeg får til å snakke om problemene, men på en distansert måte, som om det ikke gjelder meg, og dette reagerte behandleren på. Men dette var eneste måten jeg kunne snakke om det på i det hele tatt, for om jeg virkelig skulle kjenne på følelsene mns jeg var der, ville jeg brutt sammen og begynt å stortute, (og jeg får IKKE til å prate når jeg først har tatt til tårene). Jeg føler heller ikke på problemene sammen med andre, kun alene, derfor er jeg så godt som "normal" i sosiale sammnhenger

[Dragonfly84]

Si akkurat det du sier her til psykologen, evnt skriv et brev og ta med så hun/han kan lese det der. Da vet psykologen om problemet og kan hjelpe deg til å komme over det Er jo vanskelig å vite hva som er problemene dine når det ser ut som at du har det bra, som du sier.

Min psykolog stiller ikke så mange spørsmål egentlig, og jeg syns det er vanskelig å komme på ting å si. Men hvis jeg sier akkurat det, så kommer vi da på noe sammen.

En ting jeg bruker å gjøre er å begynne å si noe før jeg har formulert tanken ferdig, slik at jeg ikke får ombestemt meg. Hvis jeg begynner å si "Det er noe jeg har tenkt på angående (...)", så må jeg liksom fortelle om det til slutt.