Tanker om utdanning og økonomi

[AnonymBruker]

Det er lett å bli umotivert.

Jeg har ikke fullført vgs, jeg har 1,5 år igjen.

(Noen mente det var bedre å gå 2 år, men da har jeg gått 3,5 år på vgs?

Et halvt år mer enn alle andre.)

Jeg er sånn passe ung, i begynnelsen av tjueårene, og synes det er vanskelig å begynne på skolen igjen. Er redd for fjortisoppførsel og umoden oppførsel som f.eks utestenging og mobbing og at jeg skal være aleine og ikke kjenne noen på grunn av aldersforskjell og forskjellige interesser. Jeg er nok litt gammeldags og usosial

For tiden driver jeg med noe i ukedagene, og får litt penger fra nav. Man kan vel si at jeg har en slags jobb, bare at nav er arbeidsgiver. Jeg er redd for at hvis jeg begynner på vgs og bare "hopper inn i det" for å bli ferdig med det, blir det til at jeg går 1,5-2 år på skole uten noen form for inntekt. Og jeg bor alene med en samboer. Vi leier en leilighet.

Det er 3 år siden jeg sluttet på videregående, jeg falt ut av diverse grunner som jeg ikke skal gå nærmere inn på nå.

I løpet av de 3 årene jeg har vært syk, har jeg ikke fått et snev av penger fra noen som helst, ikke 5 øre, og jeg har vært veldig deprimert og langt nede. Men for en liten stund siden fikk vi ordnet det slik at jeg "jobber" og får litt penger for det (rundt 7000 kr i mnd, noe som er mye når man er vant til å ikke få noe som helst).

Har jeg krav på noen som helst støtte økonomisk hvis jeg bestemmer meg for å fullføre videregående (Ordinært løp, voksenopplæring er foreløbig ikke aktuelt for min del)? Jeg snakket med noen om det (en bekjent), og h*n mente at "jaja, da får du gå på vgs og skaffe deg en jobb ved siden av da". For å ha råd til å "leve" liksom.

Jaja, men problemet er jo at jeg har problemer. Etter 3 år med intens depresjon er jeg endelig på vei opp fra grøfta, og det å gå på videregående skole og samtidig skaffe meg en jobb ved siden av tror jeg neimen ikke at jeg takler. Jeg er ikke tøff nok og har ikke nok energi til det. En normal person hadde muligens klart det, men jeg tror ikke at jeg er sterk nok. I allefall ikke enda.

Så da er alternativet å gå på videregående skole og være fattig og blakk?

Burde ikke staten legge til rette slik at folk blir motiverte og vil velge å gå på videregående skole og få seg en utdannelse slik at man i fremtiden kan bidra og gjøre noe i samfunnet fremfor at man faller ut, blir syk, og får trygd fordi man ikke kan jobbe?

Det er umotiverende å begynne på skolen igjen hvis det betyr at jeg blir fattig og at det blir veldig dårlige kår. Jeg snakker ikke om å få masse penger osv, men nok til at man klarer seg og ikke trenger å bekymre seg for husleia eller andre ting.

Forresten så er ikke studielån så interessant heller, for hvem vil vel sette seg i gjeld allerede før man har bestemt seg for å ta en høyere utdanning?

Jeg er slik at når ting blir vanskelig, er det veldig lett for meg å gi opp og bli umotivert. Jeg har så mange problemer fra før (psykisk), så terskelen for hva som er vanskelig eller uoverkommelig for meg er antakeligvis mye lavere enn for andre, "normale" mennesker som ikke har like store psykiske problemer som det jeg har.

Det var bare noen tanker fra min side.