Dyrt å være singel

[AnonymBruker]

En ting er savnet etter kjærligheten - et annet stort minus med å være alene er at det er så ufattelig dyrt.

Jeg er singel i Oslo, på leiemarkedet. Sparer for harde livet for å få nok egenkapital til en dag å ha råd til å kjøpe noe.

Men det å være alene om alt av faste avgifter som mat, internett, strøm osv., og med høy husleie (7500,-), så går det sakte framover. I tillegg har jeg studielån.

Det er så urettferdig! Jeg er faktisk begynt å bli litt irritert på venninner med samboere som kommer med sparetips. Jeg hadde da ikke hatt dårlig råd om jeg hadde hatt noen å dele alle utgiftene på to med!

Noen andre single her (ikke par) som kan illustrere hvordan dere bruker pengene - hva dere får inn i måneden, og hva dere har av utgifter? Blir veldig takknemlig for svar.

[Maria M]

Helt enig med deg....!!!! Dette er noe jeg har tenkt på ganske lenge. Tror ikke dagens norske samfunn er byggd opp slik at vi unge kan leve alene

[AnonymBruker]

Hvis det blir såpass billig å bo alene, da vil nok enda flere bo alene. Noe som medfører flere en-persons-husholdninger, som igjen vil føre til enda større press på boligmarkedet. Singelpolitikk er ikke bærekraftig politikk. Jeg synes det er altfor dyrt å bo alene som singel, jeg skal flytte i bokollektiv veldig snart. Det finnes kollektive for alle, ikke nødvendigvis bare for den festglade studenten i begynnelsen av 20-åra.

[AnonymBruker]

Helt enig med deg!

Selv med hele 40% av husholdningene i landet som enehusholdninger, og enda høyere andel i Oslo, er fortsatt samfunnet basert på kjernefamilien med mor, far og 1,8 barn.

La meg gi noen eksempler:

- Bolig. Vi konkurrerer på samme boligmarket. Klart en person med en inntekt stiller svakere enn ett par med to inntekter.

- Strøm. Vi som bo alene betaler like mye i linjeleie som en familie på 4.

- NRK-lisens. Samme beløp om 1 person ser på tv alene som om hele familien på 4 ser på tv til forskjellige tider.

- Mat. Utrolig masse varer som kun finnes i store familieforpakninger. Dersom det finnes mindre forpakninger er kiloprisen ofte 50% høyere.

- Reiser. Man må fortsatt betale ekstra for enkeltrom.

En del av disse punktene er det ikke mulig å gjøre noe med direkte. Men man kan gjøre noe med det indirekte, enten ved direkte økonomisk støtte (tilsvarende som barnetrygd, kontantstøtte, ..) eller skattemessig (som skatteklasse 2 for aleneforsørgere).

[Gjest]

Hvis det blir såpass billig å bo alene, da vil nok enda flere bo alene. Noe som medfører flere en-persons-husholdninger, som igjen vil føre til enda større press på boligmarkedet. Singelpolitikk er ikke bærekraftig politikk. Jeg synes det er altfor dyrt å bo alene som singel, jeg skal flytte i bokollektiv veldig snart. Det finnes kollektive for alle, ikke nødvendigvis bare for den festglade studenten i begynnelsen av 20-åra.

Det er ikke alle som har lyst til å bo i kollektiv når de begynner å bli voksne da! Når det er sagt, jeg klarer meg fint med min egen leilighet og masse lån. Har råd til både god mat, klær, reiser og alt annet jeg har lyst til.

Men er enig i at det er urettferdig. Det er jo ikke akkurat noe jeg har valgt selv liksom. Skulle gjerne hatt noen å dele livet og utgiftene med, men nå har det ikke blitt sånn ennå...

[Gjest Consensio]

La meg gi noen eksempler:

- Bolig. Vi konkurrerer på samme boligmarket. Klart en person med en inntekt stiller svakere enn ett par med to inntekter.

Tja, kjenner flere single som ikke har hatt noe problem med å komme inn på boligmarkedet. Jeg er gift men får ikke kjøpt fordi jeg er uføre og leilighetene/husene her er så dyre at min mann har heller ikke råd. Mener du at single skal få mer rett til en leilighet enn par?

- Strøm. Vi som bo alene betaler like mye i linjeleie som en familie på 4.

Dette er jeg enig i. Man burde se an husstanden ang hvor mye man skal betale i nettleie osv. To personer med gode inntekter burde da betale litt mer enn en singel person som kanskje i tillegg er uføretrygdet.

- NRK-lisens. Samme beløp om 1 person ser på tv alene som om hele familien på 4 ser på tv til forskjellige tider.

Kan til del være enig her også...samme som med strøm.

- Mat. Utrolig masse varer som kun finnes i store familieforpakninger. Dersom det finnes mindre forpakninger er kiloprisen ofte 50% høyere.

Her handler det om å planlegge. En singel person kan fint kjøpe en matvare som er familiepakke. Man kan dele opp, fryse ned, spise restemat dagen etterpå. Eller enda bedre - slutte å kjøpe halvfabrikata i familiepakker, og heller lage mat fra bunnen av.

- Reiser. Man må fortsatt betale ekstra for enkeltrom.

Syns det er leit at man må betale ekstra for et enkeltrom, selv om jeg forstår hvorfor. Hotellene skal jo overleve de også. Men jeg syns kanskje at man burde ha fler tilbud for single, og ikke bare for familier. Eller så går det jo an å dra med seg venner da

[rigelgutten]

Ja det er vanskelig å overleve som singel, og når man da går på trygd i tillegg.. Samtidig vil jeg ikke finne meg en mann for å klare å overleve, men har jeg noe valg. Føler at jeg må ta det første jeg finner..

[Gjest Corto Maltese]

Det Norske samfunnet er ikke bygget på oss single mennesker. Det norske sammfunnet er bygget for en familie med barn og alt det der

men nå går det fint an og leve med god råd som singel om man bruker penger fornuftig

Endret 27. august 2011 av Corto Maltese

[AnonymBruker]

- Mat. Utrolig masse varer som kun finnes i store familieforpakninger. Dersom det finnes mindre forpakninger er kiloprisen ofte 50% høyere.

Her handler det om å planlegge. En singel person kan fint kjøpe en matvare som er familiepakke. Man kan dele opp, fryse ned, spise restemat dagen etterpå. Eller enda bedre - slutte å kjøpe halvfabrikata i familiepakker, og heller lage mat fra bunnen av.

Her viser du at du virkelig ikke forstår problemet. Jeg er helt enig med TS og AB at det burde vært flere muligheter til å kjøpe mindre pakninger i butikken uten at kiloprisen øker, evt at flere varer kunne vært dolgt i løsvekt. Etter å ha bodd alene i 9 år er jeg lei av å leve på restemat, måtte dele opp familiepakninger i mindre deler, spise "noe med kjøttdeig" flere dager på rad og ha småporsjoner av diversei fryserern. Jeg savner så utroligå kunne gå innom en butikk og kun kjøe det jeg trenger og klarer å bruke opp, ikke planlegge for to uker i strekk om jeg klarer å spise opp kjøtt/grønnsaker, evt har plass i fryseren til å fryse ned. Mye blir faktisk kastet.

Ellers helt enig at det er dyrt å være singel. Ang bolig så jobber jeg 130% for å ha råd til egen bolig og samtidig holde andre utgifter i sjakk. Og da blir det mye skatt (jmf den andre tråden om at mer jobbing betyr mer skatt), og dermed mindre inntekt enn det jeg burde hatt. Det finnes ingen skattelette for de av oss som må klare seg alene, og alle offentlige utgifter er make enten man er en eller fem i familien.

I tillegg ligger samme krav til single som til familier tilknyttet f.eks gaver og andre sosiale koder. Jeg forventes å stille med like dyr og fin gave i en 40-årsdag som et vennepar, det forventes at jeg gir like bra gaver til familiemedlemmer til jul (for du er jo bare en, vi har tross alt to familier å kjøpe til- det med to inntekter er glemt. Jeg må holde like mange middagsselskaper og andre sosiale sammenkomster som venneparene mine (dyrt når alle skal få middag og drikke) for det går på rundgang, jeg betaler det samme som par når det skal spleises på ting og tang osv.

Single opplever også andre krav som jeg syns er fullstendig urimelig bare fordi de ikke er et par. F.eks forventes det at jeg som ikke har barn eller kjæreste jobber ekstra på de kjipe tidspunktene, at jeg gir opp flysetet jeg har betalt for så foreldrene som ikke gadd å betale for setereservasjon for familien kan sitte sammen, at jeg alltid får det kjipeste bordet på en kafe fordi jeg er en og ikke to, at jeg kan få kjærlighetslivet mitt (eller mangel på sådant) dissekert i et selskap og ingen syns det er ufint, at jeg ikke blir tatt seriøst i offentlige instanser, at jeg oppleves som "mindre verdt" i en helsekø fordi ingen sitte hjemme og venter på meg osv.

Det sosiale kan man alltid ta tak i over tid, men diskriminering fra det offentlige og butikkbransjen er det verre med. Selv om stadig flere bor alene er det tydligvis ikke interessant hverken for politikere eller andre med mediemakt å snakke om. Det sanker ikke stemmer dessverre, og det virker heller ikke som en hjertevarm sak som lokker til seg velgere.

[AnonymBruker]

Tja, kjenner flere single som ikke har hatt noe problem med å komme inn på boligmarkedet. Jeg er gift men får ikke kjøpt fordi jeg er uføre og leilighetene/husene her er så dyre at min mann har heller ikke råd. Mener du at single skal få mer rett til en leilighet enn par?

Jeg mener ikke at single har mer rett på leilighet enn par, men jeg mener helt klart de har like stor rett.

En mulighet er å bygge dedikerte boliger. Det finnes borettslag i Oslo der kun aleneboere får kjøpe leilighet. Dere er prisene litt mer gunstige siden man ikke havner i direkte konkurranse med par med to inntekter.

Jeg har selv kjøpt leilighet som singel og aleneboer, i Oslo indre by. Gikk greit for meg siden jeg tjener over snittet, men ser jo utrolig mange andre som ikke har nubbsjans. 2-2,5 millioner er mye penger for en med kanskje 300k i inntekt.

Dette er jeg enig i. Man burde se an husstanden ang hvor mye man skal betale i nettleie osv. To personer med gode inntekter burde da betale litt mer enn en singel person som kanskje i tillegg er uføretrygdet.

Jepp!

Hos meg er det årlige beløpet på nettleie 1000 kroner. Akkurat like mye som jeg betaler for selve strømmen jeg forbruker i året.

Kan til del være enig her også...samme som med strøm.

Her handler det om å planlegge. En singel person kan fint kjøpe en matvare som er familiepakke. Man kan dele opp, fryse ned, spise restemat dagen etterpå. Eller enda bedre - slutte å kjøpe halvfabrikata i familiepakker, og heller lage mat fra bunnen av.

Så klart man kan planlegge, fryse ned, osv.

Men hvorfor skal det være slik at vi single blir nødt til å handle stort, dele opp, fryse ned, ta opp kvelden i forveien, osv. mens familien på 4 kan gå rett i butikken handle akkurat det de trenger den dagen?

Det må jo gis like muligheter til oss alle. Selv mindre forpakninger til samme kilopris, eller aller helst alt i løsvekt slik at alle kan handle akkurat det de trenger. 3 poteter, 2 gulrøtter, 2 kjøttkaker, osv.

Syns det er leit at man må betale ekstra for et enkeltrom, selv om jeg forstår hvorfor. Hotellene skal jo overleve de også. Men jeg syns kanskje at man burde ha fler tilbud for single, og ikke bare for familier. Eller så går det jo an å dra med seg venner da

Forstår at hoteller o.l. må overleve. Men det burde jo være fullt mulig å bygge mindre enkeltrom der to rom til sammen opptar samme plass som ett dobbeltrom.

Egen skatteklasse løser jo "problemet" der man ikke kan gjøre noe eller lite med selve markedet. Det være seg bolig eller hotellrom.

Ser jo at staten gir hundretusener til barnefamilier, så hvorfor ikke la det dryppe litt på oss aleneboere også? Ikke mer enn rett det vel...

[AnonymBruker]

Her viser du at du virkelig ikke forstår problemet. Jeg er helt enig med TS og AB at det burde vært flere muligheter til å kjøpe mindre pakninger i butikken uten at kiloprisen øker, evt at flere varer kunne vært dolgt i løsvekt. Etter å ha bodd alene i 9 år er jeg lei av å leve på restemat, måtte dele opp familiepakninger i mindre deler, spise "noe med kjøttdeig" flere dager på rad og ha småporsjoner av diversei fryserern. Jeg savner så utroligå kunne gå innom en butikk og kun kjøe det jeg trenger og klarer å bruke opp, ikke planlegge for to uker i strekk om jeg klarer å spise opp kjøtt/grønnsaker, evt har plass i fryseren til å fryse ned. Mye blir faktisk kastet.

Ellers helt enig at det er dyrt å være singel. Ang bolig så jobber jeg 130% for å ha råd til egen bolig og samtidig holde andre utgifter i sjakk. Og da blir det mye skatt (jmf den andre tråden om at mer jobbing betyr mer skatt), og dermed mindre inntekt enn det jeg burde hatt. Det finnes ingen skattelette for de av oss som må klare seg alene, og alle offentlige utgifter er make enten man er en eller fem i familien.

I tillegg ligger samme krav til single som til familier tilknyttet f.eks gaver og andre sosiale koder. Jeg forventes å stille med like dyr og fin gave i en 40-årsdag som et vennepar, det forventes at jeg gir like bra gaver til familiemedlemmer til jul (for du er jo bare en, vi har tross alt to familier å kjøpe til- det med to inntekter er glemt. Jeg må holde like mange middagsselskaper og andre sosiale sammenkomster som venneparene mine (dyrt når alle skal få middag og drikke) for det går på rundgang, jeg betaler det samme som par når det skal spleises på ting og tang osv.

Single opplever også andre krav som jeg syns er fullstendig urimelig bare fordi de ikke er et par. F.eks forventes det at jeg som ikke har barn eller kjæreste jobber ekstra på de kjipe tidspunktene, at jeg gir opp flysetet jeg har betalt for så foreldrene som ikke gadd å betale for setereservasjon for familien kan sitte sammen, at jeg alltid får det kjipeste bordet på en kafe fordi jeg er en og ikke to, at jeg kan få kjærlighetslivet mitt (eller mangel på sådant) dissekert i et selskap og ingen syns det er ufint, at jeg ikke blir tatt seriøst i offentlige instanser, at jeg oppleves som "mindre verdt" i en helsekø fordi ingen sitte hjemme og venter på meg osv.

Det sosiale kan man alltid ta tak i over tid, men diskriminering fra det offentlige og butikkbransjen er det verre med. Selv om stadig flere bor alene er det tydligvis ikke interessant hverken for politikere eller andre med mediemakt å snakke om. Det sanker ikke stemmer dessverre, og det virker heller ikke som en hjertevarm sak som lokker til seg velgere.

Akkurat som om jeg skulle ha sagt det selv!

Du drar også frem ett ord jeg selv ikke har koblet til saken, men som faktisk beskriver det hele godt - diskriminering

[Gjest Consensio]

Men jøsses, det blir jo litt til hva man gjør det til selv også da.

Om man har venner som forventer dyre gaver fra deg selv om du er singel, så ville jeg vurdert å skaffe meg noen andre venner.

Og lei av å spise restemat? Familier må jo også spise restemat. Ofte fordi de ikke har råd til å kaste maten fordi de er så mange og økonomien ikke strekker til.

[Gjest Lille-pus]

Riktig at det er dyrere (per person) å være singel mht. strøm, renovasjon, hus/leilighet, bil osv.

Men, de opplevde/uttyrkte "krav" fra familie og venner kan utmerket godt "justeres", og det er du selv som kan sørge for at disse opplevde kravene blir justert, - ved enkelt og greit å si ifra

Jeg er vel forøvrig ikke aldeles overbevist om at ikke en familie med helt gjennomsnittlig inntekt - og to små barn, ikke fristes til å være litt misunnelig på oss single når de opplever å måtte ha to biler (transport-klemme med barnehagetransport og arbeidstider), utgifter til barnehage, klær, mat osv. Utallige gaver til andre små barn i forbindele med fødselsdagsselskaper osv.

Og, vedrørende matvarer; det er dyrere per enhet å kjøpe ferskvarer i en betjent disk, men da får du akuurat så mye eller lite du har bruk for som 1 person. Grønnsaker er det fantastisk utvalg av i innvandrerbutikker (og der slipper du de ferdig-pakkede store mengdene/buntene).

Mye kan du justere til selv, og det er bedre enn å "bare" klage.

Og når det gjelder den såkalte "restematen" så spiser vel alle rester med jevne mellomrom ? Koker jeg ertesuppe, Boeuf Bourguignon, fårikål eller baccalao (alt fra bunnen) så blir det nesten dårlig gjort å legge merkelappen "restemat" på middag nr. 2 av den samme retten

Det gjelder å gjøre det beste utav det man har, og av de mulighetene man har (mye eller litt mindre)

Endret 27. august 2011 av Lille-pus

[AnonymBruker]

Enig at man så klart må gjøre det beste ut av situasjonen, og at det sikkert er familier som også misunner oss single.

Men da må vi ikke glemme at å stifte familie er et bevisst valg man tar, noe singeltilværelsen absolutt ikke trenger å være. Mange treffer rett og slett ikke en person man ønsker å dele livet med, og forblir derfor single.

Matinnkjøp er en del av det hele, men den største posten er nok bolig. Det er bolig som gjør det største innhugget i vår personøkonomi og der man føler ujevnheten sterkest på kroppen.

De nye reglene om universell utforming bidrar ikke akkurat til enklere innsteg på boligmarkedet for oss aleneboere. Det har jo ført til at små leiligheter på 30kvm knapt nok er mulig å bygge, og at byggekostnadene for de minste går opp minst 250k. Det rammer hardest hos de som kjøper slike boliger - de single.

[AnonymBruker]

Her viser du at du virkelig ikke forstår problemet. Jeg er helt enig med TS og AB at det burde vært flere muligheter til å kjøpe mindre pakninger i butikken uten at kiloprisen øker, evt at flere varer kunne vært dolgt i løsvekt. Etter å ha bodd alene i 9 år er jeg lei av å leve på restemat, måtte dele opp familiepakninger i mindre deler, spise "noe med kjøttdeig" flere dager på rad og ha småporsjoner av diversei fryserern. Jeg savner så utroligå kunne gå innom en butikk og kun kjøe det jeg trenger og klarer å bruke opp, ikke planlegge for to uker i strekk om jeg klarer å spise opp kjøtt/grønnsaker, evt har plass i fryseren til å fryse ned. Mye blir faktisk kastet.

Ellers helt enig at det er dyrt å være singel. Ang bolig så jobber jeg 130% for å ha råd til egen bolig og samtidig holde andre utgifter i sjakk. Og da blir det mye skatt (jmf den andre tråden om at mer jobbing betyr mer skatt), og dermed mindre inntekt enn det jeg burde hatt. Det finnes ingen skattelette for de av oss som må klare seg alene, og alle offentlige utgifter er make enten man er en eller fem i familien.

I tillegg ligger samme krav til single som til familier tilknyttet f.eks gaver og andre sosiale koder. Jeg forventes å stille med like dyr og fin gave i en 40-årsdag som et vennepar, det forventes at jeg gir like bra gaver til familiemedlemmer til jul (for du er jo bare en, vi har tross alt to familier å kjøpe til- det med to inntekter er glemt. Jeg må holde like mange middagsselskaper og andre sosiale sammenkomster som venneparene mine (dyrt når alle skal få middag og drikke) for det går på rundgang, jeg betaler det samme som par når det skal spleises på ting og tang osv.

Single opplever også andre krav som jeg syns er fullstendig urimelig bare fordi de ikke er et par. F.eks forventes det at jeg som ikke har barn eller kjæreste jobber ekstra på de kjipe tidspunktene, at jeg gir opp flysetet jeg har betalt for så foreldrene som ikke gadd å betale for setereservasjon for familien kan sitte sammen, at jeg alltid får det kjipeste bordet på en kafe fordi jeg er en og ikke to, at jeg kan få kjærlighetslivet mitt (eller mangel på sådant) dissekert i et selskap og ingen syns det er ufint, at jeg ikke blir tatt seriøst i offentlige instanser, at jeg oppleves som "mindre verdt" i en helsekø fordi ingen sitte hjemme og venter på meg osv.

Det sosiale kan man alltid ta tak i over tid, men diskriminering fra det offentlige og butikkbransjen er det verre med. Selv om stadig flere bor alene er det tydligvis ikke interessant hverken for politikere eller andre med mediemakt å snakke om. Det sanker ikke stemmer dessverre, og det virker heller ikke som en hjertevarm sak som lokker til seg velgere.

Jeg er også singel og bor alene, og jeg kjenner meg bare igjen av noe av det du skriver. Samme middag flere dager på rad, den er velkjent. At det er kjipt at mine offentlige avgifter er de samme som for naboparet, den er jeg enig i. Men resten høres bare ut som om du har hatt maks uflaks med både arbeidssted, flyselskap og sosial omgangskrets, for jeg har aldri opplevd noen av delene.

Jeg synes egentlig jeg har nok med penger, jeg. Selvsagt bor jeg trangere enn andre som er to, men det er jo ikke uhørt at man må prioritere pengene sine, det må alle. Og hvis du må jobbe 130% for å ha råd til å eie bolig, sier det nok mest om at du har tatt deg vann over hodet.

[lillemia]

Riktig at det er dyrere (per person) å være singel mht. strøm, renovasjon, hus/leilighet, bil osv.

Men, de opplevde/uttyrkte "krav" fra familie og venner kan utmerket godt "justeres", og det er du selv som kan sørge for at disse opplevde kravene blir justert, - ved enkelt og greit å si ifra

Jeg er vel forøvrig ikke aldeles overbevist om at ikke en familie med helt gjennomsnittlig inntekt - og to små barn, ikke fristes til å være litt misunnelig på oss single når de opplever å måtte ha to biler (transport-klemme med barnehagetransport og arbeidstider), utgifter til barnehage, klær, mat osv. Utallige gaver til andre små barn i forbindele med fødselsdagsselskaper osv.

Og, vedrørende matvarer; det er dyrere per enhet å kjøpe ferskvarer i en betjent disk, men da får du akuurat så mye eller lite du har bruk for som 1 person. Grønnsaker er det fantastisk utvalg av i innvandrerbutikker (og der slipper du de ferdig-pakkede store mengdene/buntene).

Mye kan du justere til selv, og det er bedre enn å "bare" klage.

Og når det gjelder den såkalte "restematen" så spiser vel alle rester med jevne mellomrom ? Koker jeg ertesuppe, Boeuf Bourguignon, fårikål eller baccalao (alt fra bunnen) så blir det nesten dårlig gjort å legge merkelappen "restemat" på middag nr. 2 av den samme retten

Det gjelder å gjøre det beste utav det man har, og av de mulighetene man har (mye eller litt mindre)

Enig! Tror det er mange single som glemmer at familier ofte har mange flere utgifter når man er mer etablert og har barn. Jeg er selv i forhold, og merker at selv om vi er to om utgiftene, har vi klart flere utgifter enn mange av mine single venninner.

Og som flere har påpekt, har man en fryser er det ingenting i veien for å kjøpe familiepakker. Jeg har alltid vært prisbevisst og heller kjøpt i store kvanta, for så å fryse ned, både når jeg var singel og i forhold. Noen ganger lager vi flere porsjoner middag, og fryser ned restene. Da har vi en rask og god middag til dager da man er mindre opplagt eller ikke har tid til å stå over grytene. Burde være optimalt for single, for jeg opplevde i hvert fall at det var litt kjedeligere å lage middag bare til meg selv. Da var jeg glad for de gangene jeg kunne varme middagen i microen, uten at det ble verken dyrt eller usunt av den grunn. I tillegg slipper man problematikken med å "måtte" spise det samme flere dager på rad.

Vil forøvrig legge til at jeg faktisk brukte mindre penger på både mat og bolig da jeg var singel.

[AnonymBruker]

Enig! Tror det er mange single som glemmer at familier ofte har mange flere utgifter når man er mer etablert og har barn. Jeg er selv i forhold, og merker at selv om vi er to om utgiftene, har vi klart flere utgifter enn mange av mine single venninner.

Familieliv er selvvalgt, og med masse sponsing fra staten, så det er en sak for seg.

Men du kan da umulig vite hvilke utgifter alle din enn single venner har? Hvordan vet du at du har flere utgifte enn dem? Og hvilke utgifter skulle det være? Poenget er også at dere er to som deler på de ugiftenen single må betale alene.

[AnonymBruker]

Enig! Tror det er mange single som glemmer at familier ofte har mange flere utgifter når man er mer etablert og har barn. Jeg er selv i forhold, og merker at selv om vi er to om utgiftene, har vi klart flere utgifter enn mange av mine single venninner.

Glem ikke at man tilpasser utgiftene sine i forhold til inntekt.

Jeg for eksempel har eid bil i 20 år, men solgte den i fjor etter å ha kjøpt leilighet. Rett og slett fordi jeg ikke har råd til både leilighet og bil samtidig. Altså forsaker jeg noe, men det synes ikke på papiret siden regnskapet mitt går rundt.

Hovedpoenget mitt, i denne tråden, er at det er uforholdsmessig dyrt å leve som singel i Norge. Noe staten bidrar med å underbygge all den tid de spytter inn milliarder i tilskudd til barnefamilier og aleneforsørgere, og samtidig lar det frie boligmarkedet råde.

Hva med å dele litt på potten? All den tid flere og flere i dette landet ender opp å bo som aleneboere, og ikke kjernefamilien slik vi kjenner fra 60- og 70-tallet.

[AnonymBruker]

Har mye, vil ha mer ...

[melj]

En ting er savnet etter kjærligheten - et annet stort minus med å være alene er at det er så ufattelig dyrt.

Jeg er singel i Oslo, på leiemarkedet. Sparer for harde livet for å få nok egenkapital til en dag å ha råd til å kjøpe noe.

Men det å være alene om alt av faste avgifter som mat, internett, strøm osv., og med høy husleie (7500,-), så går det sakte framover. I tillegg har jeg studielån.

Det er så urettferdig! Jeg er faktisk begynt å bli litt irritert på venninner med samboere som kommer med sparetips. Jeg hadde da ikke hatt dårlig råd om jeg hadde hatt noen å dele alle utgiftene på to med!

Noen andre single her (ikke par) som kan illustrere hvordan dere bruker pengene - hva dere får inn i måneden, og hva dere har av utgifter? Blir veldig takknemlig for svar.

Jeg er helt enig. Er selv singel, heltidsstudent og lever på studielån i Oslo. Men i motsetning til deg er jeg heldig og bor veldig billig. Etter boutgifter sitter jeg igjen med rundt 2000,- i mnd. som skal gå til mat og sosialisering. Ikke akkurat noe å skryte av. Det jeg har funnet ut (og som er ganske forferdelig siden vi bor i en velferdsstat) er at jo mindre jeg spsier, jo mer penger har jeg å rutte med. Ofte blir det to tørre knekkebrød til middag, rett og slett fordi jeg ikke har råd til noe mer. Ellers lever jeg på First Price.

Det har til tider vært så ille at jeg har vurdert å flytte hjem igjen, og pendle til studiene. For en 25-åring er det et ganske stort tilbakeskritt og nederlag.

Jeg vet at alt ville blitt lettere hvis jeg fikk en jobb, men så var det det å få en jobb da. Har vært på utkikk etter en i over ett år nå.

Det ble mye klaging nå, men det er ikke lett å konstant være økonomisk ustabil.