Herpes 2

[Gjest Anonym]

Hei. Jeg er 20 år, å har fått noe jeg tror er herpes 2. Dette er da veldig deprimerende, jeg har vært hos lege, men ikke testet meg enda. Er livredd for resultatet. Vill absolutt ikke ha denne diagnosen hengende over meg resten av livet, da er det nesten sånn at jeg går lengre å har det vondt enn å få dette diagnostisert. Dette skremmer livet av meg! Finnes det noen brae kjerringråd? Hørt at sink skal visst tørke ut sårene og sånt, men hvordan får man det vekk etterpå, sitter ikke sink veldig godt fast? Ser frem til disse sårene har grodd. Dette er jo ett ufattelig smertehelvete, og han kan dra til helvete han som ga meg dette. Han kunne i det minste lyve til meg og sagt at det var klamydia han hadde. Har ikke fortjent å få dette her, blir rett og slett psykisk ustabil av å gå rundt å tenke på dette hver dag. Skulle ønske dette bare var ett mareritt. Er fortsatt i sjokkfasen, og jeg er bra sikker på at det kommer til å ta LANG tid før jeg i det hele tatt klarer å venne meg til tanken. Har også en følelse av hevn og hat som kommer og går mot han som ga meg dette. Er det flere der ute som plages med det samme? Er dette en vanlig sykdom? Føler meg løs, selv om at egentlig ikke er det.

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg var i akkuratt samme situasjon som deg for en stund siden. Jeg var også 20 år. Jeg holdte ikke ut smertene til slutt, og dro til legen og fikk diagnosen. Etter dette var jeg sengeliggende i noen dager og klarte ikke røre meg på noen måte. Måtte nærmest hoppe med bena samlet frem til doet og skrek mens jeg tisset. Jeg pleide å ha en skål med vann som jeg dybbet papir i og kjølte ned underlivet etter noen urindråper. Jeg syns at en lunket grønnsåpebad lindret også ganske bra.

Dette var altså førstegangsutbruddet mitt, og de få jeg har hatt etter det, har jeg ikke hatt noe smerter av. Så, det blir mye bedre senere!

Jeg tenkte at livet mitt var over og slet med depresjon lenge. Tenkte at jeg aldri kom til å ha et seksualliv videre.

Det som hjalp meg var å rett og slett og akseptere det. Jeg leste mye på nettet om det, og skjønte at det egentlig var utrolig vanlig, bare veldig tabu. Nå har jeg fått meg kjæreste, og han tok det veldig bra! Det er veldig viktig å informere partnere om sykdommen, slik at de ikke får oppleve det samme som du og jeg har gjort.

Men jeg vil anbefale deg å gå til legen snarest for å få medisin. Du kan ha utbruddet veldig lenge hvis du ikke får behandling. Og hvis du feks ikke får tisset nok osv, så kan du i tillegg utvikle urinveisinfeksjon, og det blir nok ikke noe bedre. Gå til legen du, så skal du se at livet går videre

[Gjest Gjest]

Jeg vil legge til at jeg følte akkuratt det samme som deg. Jeg følte meg løs, sjetten og ekkel som faen. Følte at det sto "hore" i panna mi, og at alle rundt meg kunne lukte sykdom og død av meg. Jeg hatet idioten som ga meg det så mye, at jeg nesten ble litt redd meg selv og hva jeg kunne være i stand til å finne på å gjøre. Men jeg lover deg at du vil venne deg til tanken om en stund. Du må jo rett og slett bare akseptere det, og tenke at dette er utrolig vanlig.