Hva er det som feiler meg?

[AnonymBruker]

Det kan hende du ikke har skrevet noe om dette, men hva gjør du til vanlig - jobb/skole?

Om du ikke har "noe å ta deg til" om dagene så blir det kanskje lett å spekulere og tenke for mye på dette, når det kanskje er sosial trening du hadde hatt mest godt av? I tillegg til å få fokus på noe annet enn deg selv, en arbeidsoppgave e.l, ofte er det lettere å snakke med andre om det er et tema/oppgave som skal løses på jobben f.eks, istedet for å skulle ha en random samtale om seg selv

Vel, etter vgs var jeg 1 år på fhs. Det gikk veldig dårlig, fungerte ikke i det hele tatt. Man må jo være sosial, men jeg holdt ut, og jeg var med to jenter som var litt sånn som meg Så skulle jeg prøve å studere, og jeg bodde med to venninner i 3 år. Jeg var mer sosial da, siden jeg bodde med venninner og de dro meg med på ting. Men jeg slet fortsatt med å prate og den sosiale biten. Og når alle fikk seg kjæreste etterhvert, følte jeg meg mer ensom og jeg ble mye for meg selv i perioder.

Studiene gikk det ikke så bra med, og jeg hadde en jobb også der jeg ble psyksik mobbet av flere.

Til slutt dro jeg hjem og prøvde å jobbe der, men det gikk tilslutt ikke og jeg ble sykmeldt da jeg var 25. Nå er jeg 30 og har de siste 5 årene vært sykmeldt og havnet under NAV. Har bodd hjemme i flere år.

De tingene du nevner som du forsøker å mestre, ridning, fjelltur o.s.v, gjør du disse aktivitetene sammen med andre? Det er vel først og fremst sosiale aktiviteter du trenger å øve deg på, kanskje du kan få støttekontakt som drar deg med ut på sosiale aktiviteter?

Dessverre gjør jeg alle aktiviterer og syssler alene siden jeg ikke har noen venner å gjøre det med...

Har tenkt på det med støttekontakt, men så føler jeg at jeg ikke trenger det. Jeg klarer meg jo fint i hverdagen bortsett fra at jeg blir så isolert... Jeg bor forresten hjemme, så jeg har jo familien min.

Skjønner ikke helt hvorfor du synes det hadde vært lettere med en diagnose å vise til, folk er jo forskjellige og sliter med ulike ting, synes ikke du høres "unormal" ut, bare sjenert og inne i en "ond sirkel" der det kanskje blir vanskeligere og vanskeligere å komme ut av jo mer tiden går?

Fordi "alle" ser at det er noe galt med meg. De som kjenner meg vet hva jeg sliter med, men fremmede vet ikke det og lurer på hva som er problemet mitt. Tenk så deilig det hadde vært om jeg kunne si hva jeg sliter med, men samtidig er jeg redd for at noen skal utnytte det og bruke det mot meg og bli slemme når det gjelder mine svakheter. Har jeg en diagnose får man respekt på en måte, og man vet at man kan ikke ture frem og være slemme.

Ja, jeg merker at det blir vanskeligere for hvert år som går, og jeg blir vel mer og mer deprimert.

[Gjest Tuva]

Jeg skal ikke si at du har en diagnose, men det er veldig mange mennesker der ute med diagnoser - som ikke er er klar over det selv en gang. Atypisk/høytfungernde autisme, Asbergers, Rett, samt MANGE andre ting. Du burde be om en utredning, for jeg syns det høres ut som du har noe som stikker dypere enn vanlig sjenanse. Skjønner veldig godt at du vil ha et navn på det du sliter med, det vil som du sier gjøre det enklere for deg å gi folk som lurer en forklaring.

Dere som uttrykker at det bare er å "ta seg sammen" - dere skjønner ikke budskapet i innlegget til TS. Jeg ønsker deg lykke til, og en stor klem fram meg. Håper det ordner seg for deg. Har selv en liten jente som sliter med sosiale koder, og som nå skal utredes. Hun også merker at hun er annerledes, og jeg ser at hun sliter med det. Lider så utrolig med jenta mi!

[AnonymBruker]

For min del funker det bra å bare overse at jeg er ekstremt sjenert. Altså leve et normalt liv. Fortrenge det litt... Jeg har sosiale jobber, og hadde jeg satt meg ned og tenkt over om dette egentlig var noe for meg, hadde svaret vært nei. Men jeg bare gjør det! Kjenner på ubehaget og nervøsiteten, og noen ganger blir jeg veldig usikker og utslitt, men det føles bedre enn å la meg hemme.

Så jeg lurer meg selv til å tenke og handle som om jeg var normal Så langt det går...

Jeg tror man blir lett "hypokonder" (veldig bevisst på feilene sine) om man får en diagnose. Hadde jeg fått en diagnose for min ekstreme sjenerthet, hadde jeg nok krøpet helt inni meg selv, følt meg enda mer unormal og latt det hemme meg mer i livet.

Men alle er forskjellige, jeg bare deler min oppfatning av hva som er best for meg

[AnonymBruker]

Bra det er flere enn bare meg der ute Ikke at det er bra i den forstand, men det er bra vi er flere.

Jeg har alltid følt at det er negativt å være sjenert, og jeg har ofte hørt fra andre at de sier de er glad de ikke er sjenerte.

De eneste gangene jeg lager lyd er når jeg spiller instrumenter

Når man er sjenert er det lettest at andre tar kontakt, men det blir vanskelig når ingen tar kontakt. Jeg er jo opptatt av utseende, siden jeg må spille litt på det. Ikke overdrevent, men jeg sørger for at jeg er ren og pen og at håret er pent og at ansiktet mitt er rent og pent. Er opptatt av kosthold også, siden jeg føler jeg må ta vare på meg selv siden jeg ikke har møtt noen enda. Hører mange historier om mange som forfaller når de får seg kjærste fordi da kan de slappe av og ese ut

Ja, det er godt å høre om andre som har det likt som en selv:) Jeg syns også det er mest negativt å være sjenert, men har blitt litt mer positiv til det i det siste. Studerer humanetiske fag og det har gitt meg flere perspektiver på forskjellige typer mennesker. Jeg er en innadvendt person, og det godtar jeg. Jeg misliker selv veldig utadvendte personer (sånne som er frempå, overkjører alle og skal ha oppmerksomhet hele tiden). Jeg liker gjerne mer innadvendte personer selv, og tenker da at noen liker nok meg også. Jeg er en god lytter, er intelligent, grei å konversere med på tomannshånd, aldri frekk/uhøflig, ydmyk osv. Ikke alle liker den brautende typen. Jeg lærer mye av å lese om f.eks innadvendte mennesker, og forstår meg selv bedre. Jeg er ikke rar fordi å omgås mennesker tapper meg for energi (i motsetning til utadvendte som får energi av det). Jeg godtar at jeg kun tåler sosial omgang i små doser, og gjerne må ha alenetid for å samle energi. Det er ok, ikke feil:) Vi er forskjellige! Når det blir veldig ekstremt i den ene retningen blir det vanskelig, men generellt sett bør ikke sjenerte mennesker føler det er et negativt personlighetstrekk. Flere gutter liker sjenerte jenter og blir sjarmert av det:)

Jeg må innrømme jeg syns det er litt merkelig med mennesker som sier de aldri er sjenerte. Altså, de fleste er mindre sjenerte enn meg, men mennesker med en viss dose ydmykhet (alle er usikre i enkelte situasjoner) er av og til sjenerte. Jeg syns nesten det lyser arroganse og liten selvinnsikt om man hevder man aldri er sjenert. Begynner man i en ny jobb er det ikke alltid lurest å bli midtpunktet første dagen i kantinen, ta seg helt til rette overalt og pøse ut hele livshistorien. Av og til er det på sin plass å være litt ydmyk, holde seg i bakgrunnen og kjenne på usikkerheten. Poenget mitt; de i motsatt ende av skalaen er gjerne like unormale som oss sjenerte.

Høres ut som du er en flott og sporty jente da:) Pleier du gå ut på byen? Jeg løsner som sagt veldig med alkohol (sperrene forsvinner litt og jeg tør være meg selv). Drikker ikke ofte, men det slår meg hvor mye sperrene egentlig ødelegger for meg i hverdagen. Mine kjærester har jeg møtt 1) I klassen (men vi "klikket sammen" på juleavslutning, 2) På fest og 3) Nettby, var ikke direkte sjekking (det skremmer meg litt). Jeg sliter med at selv om jeg ser bra ut, stråler jeg "ikke snakk med meg", fordi jeg er litt redd. Har hørt at jeg ser avvisende og "skummel" ut, og at jeg ikke vil ha kontakt:p Men som sagt pleier det å løsne, og da tør gutta nærme seg.

Og når først en gutt prøver seg vet jeg at han liker meg, og da blir det lettere. Jeg er alltid så redd for at folk ikke skal like meg

[Gjest Miapia]

Har du vært i kontakt med fastlegen din? Gå dit og be om/ "krev" en henvisning til utredning på autisme, adhd etc. Forhåpentligvis får du det og kan ta det videre derfra. Det er skikkelig ille å føle at man er annerledes uten å forstå eller vite hva som gjør at det er slik. For jeg tror uten tvil at man selv vet om man er annerledes eller ikke. Man vet selv om det er sjenanse eller noe annet. Jeg har "alltid" forstått at det må ha vært noe annet enn bare sjenanse med meg, men det betyr jo ikke at det er lett å luske seg frem til svaret likevel. Det var først da det ene barnet mitt fikk asperger-diagnose, at jeg forsto at det er noe jeg burde sjekke på meg selv.

[AnonymBruker]

Jeg var/er slik som du, forferdelig sjenert og stille. I russetiden (ungdomsskole og vgs) fikk jeg de flotte navnene "Stllheten" og "Se, hun snakker". Jeg var nok alltid sjenert men slet ekstra etter at jeg ble mobbet endel i barneskolen. Taktikken der var jo å ta alt mobbeofferet sier og vri på det, så jeg ble veldig obs på alt jeg sa, og følte meg ekstremt utilpass blant andre.

Jeg er fortsatt veldig stille, sjenert og har vanskelig for å takle det sosiale. Selv i samtaler med folk jeg kjenner blir jeg så nervøs at jeg svetter, rødmer og kjører meg helt fast i samtalen.

Men, jeg er heldig; rett etter videregående reiste jeg ut av landet, og jeg fant ut at det å omgi seg med mennesker som aldri hadde møtt meg før, og derfor ikke kunne dømme meg ut fra alskens "hun er rar og stille" rykter, hjalp meg å fungere bedre sosialt. Jeg løsnet litt opp og turte mer rett og slett. Jeg fikk venner og traff samboeren min. Jeg fikk også litt hjelp av en psykiater som innprentet i meg at det er lov å si nei, og å stadig øve på å gi faen i hva andre måtte tro....(de fleste ofrer vel ikke det jeg gjør en tanke likavel)

Nå er jeg tilbake i Norge og strever nok endel mer her i landet av en eller annen merkelig grunn. Venner er det også smått med, men jeg har lært meg å fungere der jeg må, og takler jobben og hverdagen ganske bra...

Jeg vil si til deg at jeg er litt enig med psykiater også, det trenger ikke være noe "galt" med deg. Det er vanskelig når en er ekstremt sjenert å komme seg ut av "mønstret" og det er nesten selvforsterkende over tid. Jeg kan ikke anbefale noen kur, vi har alle forskjellige måter problemer må møtes på, men jeg synes du har fått dårlig hjelp av psykiatrien. Det kommer så veldig an på hvem du møter!

Ellers tror jeg kanskje ikke det er bra for deg å bo hjemme, av egen erfaring vet jeg at når jeg er hjemme er det så enkelt å revertere tilbake til den unnseelige stakkaren jeg var før bare fordi det er det alle forventer av meg....

Det er sikkert ikke lett å komme seg hjemmefra uten jobb, men har du noen andre muligheter synes jeg du bør prøve.

Jente, 32

[Gjest Sunnmøringen]

Hvor bor du TS?

Jeg kjenner meg igjen.. Jeg fikk også høre ting på barneskolen som "hvorfor er hun så stille?", "det er bare personligheten hennes som er slik" "stum" og lignende..

Jeg er bedre. Mye bedre.. Har venner som jeg stoler på, men jeg har også vanskelig for å bli kjent med nye. Jeg er ingen feste-jente, men ei "skikkelig og ordentlig" jente. Kanskje er det derfor? Jeg vet jeg kan være vanskelig å bli kjent med, og at jeg derfor ikke er naturlig inkludert i alt mulig i starten..kanskje lett å glemme?

[Gjest urri]

Men hallo folkens! Det feiler da ikke TS noe som helst! HUn trenger ikke hjelp!

HUN ER INTROVERT! Jeg er introvert, mange er introvert. De fleste er ekstrovert og det er å være utadvendt, lett for å ta kontakt med nye mennesker osv.

Mange bedrifter har nå begynt å forstå at folk er introvert og ekstrovert, slik at de kan forstå dem bedre og hvilke arbeidsoppgaver og jobber som passer.

Det er ikke noe feil med deg TS, søk på google etter introvert/ekstrovert og du vil se at du er introvert, akkurat som meg Det er ingen sykdom, det er jo bare en personlighetstype.

Hvorfor skal dere alltid sykeliggjøre folk her inne? Personlighet er større enn vi tror.

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke si at du har en diagnose, men det er veldig mange mennesker der ute med diagnoser - som ikke er er klar over det selv en gang. Atypisk/høytfungernde autisme, Asbergers, Rett, samt MANGE andre ting. Du burde be om en utredning, for jeg syns det høres ut som du har noe som stikker dypere enn vanlig sjenanse. Skjønner veldig godt at du vil ha et navn på det du sliter med, det vil som du sier gjøre det enklere for deg å gi folk som lurer en forklaring.

Dere som uttrykker at det bare er å "ta seg sammen" - dere skjønner ikke budskapet i innlegget til TS. Jeg ønsker deg lykke til, og en stor klem fram meg. Håper det ordner seg for deg. Har selv en liten jente som sliter med sosiale koder, og som nå skal utredes. Hun også merker at hun er annerledes, og jeg ser at hun sliter med det. Lider så utrolig med jenta mi!

Ja, det er det jeg føler - at dette stikker dypere enn vanlig sjenanse..

Som barn ble jeg alltid dominert av andre barn, og fant meg i alt mulig. Mange ble selvfølelig slemme mot meg, og jeg bar på alt inni meg uten å tørre å sette andre på plass eller å si ifra til en voksen. Jeg beskyttet meg selv ved å trekke meg inn i meg selv.

Når jeg kom i puberteten ble jeg forferdelig flau over kroppen min og skjulte den i hettegensere og jakker. Jeg var høy og slank, men jeg taklet ikke helt å få hofter og pupper (nei, det er ikke fordi jeg følte jeg var en mann) men jeg hadde en sjenanse over å ha en kvinnekropp. Akkuratt som om jeg følte meg syndig eller noe sånt.

De fleste jenter er vel stolte over kroppen sin og vil pynte seg og vise seg litt frem?

Når det gjaldt gutter har jeg aldri pratet med noen, har ikke hatt en skikkelig samtale iallfall! Jeg har hatt rare tanker rundt gutter og sex... Jeg tenkte at jeg ikke kunne prate med gutter, for det var veldig flaut. Jeg var veldig sjenert og så bare ned i pulten i 3 år på ungdomsskolen. Jeg tegnet heller enn å prate med noen...

Jeg følte også at det var veldig utrygt. Utrygt å prate med folk på min egen alder, og å oppsøke spennende ting som gutter og fester og nye mennesker.

JEG FØLTE MEG TRYGGEST MED DE SOM VAR MYE ELDRE ENN MEG(de voksne), ELLER DE SOM VAR YNGRE ENN MEG(de tok ofte kontakt med meg, og det var tryggere og enklere å prate med de. Kanskje fordi de fortsatt var barn? Og kanskje fordi de ikke tenkte på gutter og sånne tenåringsting?).

Og etterhvert som jeg ble eldre tenkte jeg at jeg aldri ville klare å ha sex. Og jeg ville bli så flau, og jeg var redd for at andre skulle si stygge ting til meg eller være ekle mot meg. Det er vanskelig å forklare egentlig. Men meg og forhold er en vanskelig kombinasjon, og jeg ville ha problem med å fungere med en annen person. Hvordan skal jeg holde på grensene mine, hvordan skal jeg si nei når jeg mener nei. Hvordan skal jeg si meningene mine og bli hørt? Hvordan skal jeg ha sex uten å føle meg voldtatt? (Jeg følte det ofte som et overgrep når jeg blir tvunget til å gi noen en klem som barn. Det føler jeg idag også om noen tvinger seg på meg for å få en klem...elller å ta på meg på en vennlig måte)

Men samtidig vil jeg gjerne være sammen med noen også.

Kanskje jeg også sliter med sosiale koder? Jeg blir ofte missforstått. De gangen jeg har pratet blir ofte folk sure eller irriterte. Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort galt egentlg ...

Håper du finner ut hva som er galt med jenta di Det ordner seg nok! Det gjør det alltid, selv om det tar litt tid noen ganger.

Hvor skal dere til utredning forresten? Er det gjennom fastlegen? Hvordan gikk dere frem?

Vil også si at en dame sa til meg engang: Vi trenger sånne som deg også

[AnonymBruker]

For min del funker det bra å bare overse at jeg er ekstremt sjenert. Altså leve et normalt liv. Fortrenge det litt... Jeg har sosiale jobber, og hadde jeg satt meg ned og tenkt over om dette egentlig var noe for meg, hadde svaret vært nei. Men jeg bare gjør det! Kjenner på ubehaget og nervøsiteten, og noen ganger blir jeg veldig usikker og utslitt, men det føles bedre enn å la meg hemme.

Så jeg lurer meg selv til å tenke og handle som om jeg var normal Så langt det går...

Jeg tror man blir lett "hypokonder" (veldig bevisst på feilene sine) om man får en diagnose. Hadde jeg fått en diagnose for min ekstreme sjenerthet, hadde jeg nok krøpet helt inni meg selv, følt meg enda mer unormal og latt det hemme meg mer i livet.

Men alle er forskjellige, jeg bare deler min oppfatning av hva som er best for meg

Ja, du har rett i at vi alle er forskjellige Og godt er det, siden vi da utfyller forskjellige behov

men jeg hadde aldri klart å fortrenge at jeg er sjenert eller tilbakeholden eller hva det er, fordi jeg blir helt stille i sånne sosiale situasjoner.

Jeg kunne presset meg til det, men så ender jeg alltid opp med å omgås "slemme" mennesker på jobben som tror de vet hva som er bra for meg, og som har meninger om meg uten å kjenne meg eller vite om problemene mine.

Hadde jeg hatt en diagnose på et elle annet, kunne jeg kanskje fått hjelp til å mestre og takle hverdagen bedre enn jeg gjør nå. For nå takler jeg den ikke i det hele tatt. Det har jeg ikke gjort på flere år... Jeg trenger virkelig hjelp!

[AnonymBruker]

Ja, det er godt å høre om andre som har det likt som en selv:) Jeg syns også det er mest negativt å være sjenert, men har blitt litt mer positiv til det i det siste. Studerer humanetiske fag og det har gitt meg flere perspektiver på forskjellige typer mennesker. Jeg er en innadvendt person, og det godtar jeg. Jeg misliker selv veldig utadvendte personer (sånne som er frempå, overkjører alle og skal ha oppmerksomhet hele tiden). Jeg liker gjerne mer innadvendte personer selv, og tenker da at noen liker nok meg også. Jeg er en god lytter, er intelligent, grei å konversere med på tomannshånd, aldri frekk/uhøflig, ydmyk osv. Ikke alle liker den brautende typen. Jeg lærer mye av å lese om f.eks innadvendte mennesker, og forstår meg selv bedre. Jeg er ikke rar fordi å omgås mennesker tapper meg for energi (i motsetning til utadvendte som får energi av det). Jeg godtar at jeg kun tåler sosial omgang i små doser, og gjerne må ha alenetid for å samle energi. Det er ok, ikke feil:) Vi er forskjellige! Når det blir veldig ekstremt i den ene retningen blir det vanskelig, men generellt sett bør ikke sjenerte mennesker føler det er et negativt personlighetstrekk. Flere gutter liker sjenerte jenter og blir sjarmert av det:)

Jeg må innrømme jeg syns det er litt merkelig med mennesker som sier de aldri er sjenerte. Altså, de fleste er mindre sjenerte enn meg, men mennesker med en viss dose ydmykhet (alle er usikre i enkelte situasjoner) er av og til sjenerte. Jeg syns nesten det lyser arroganse og liten selvinnsikt om man hevder man aldri er sjenert. Begynner man i en ny jobb er det ikke alltid lurest å bli midtpunktet første dagen i kantinen, ta seg helt til rette overalt og pøse ut hele livshistorien. Av og til er det på sin plass å være litt ydmyk, holde seg i bakgrunnen og kjenne på usikkerheten. Poenget mitt; de i motsatt ende av skalaen er gjerne like unormale som oss sjenerte.

Høres ut som du er en flott og sporty jente da:) Pleier du gå ut på byen? Jeg løsner som sagt veldig med alkohol (sperrene forsvinner litt og jeg tør være meg selv). Drikker ikke ofte, men det slår meg hvor mye sperrene egentlig ødelegger for meg i hverdagen. Mine kjærester har jeg møtt 1) I klassen (men vi "klikket sammen" på juleavslutning, 2) På fest og 3) Nettby, var ikke direkte sjekking (det skremmer meg litt). Jeg sliter med at selv om jeg ser bra ut, stråler jeg "ikke snakk med meg", fordi jeg er litt redd. Har hørt at jeg ser avvisende og "skummel" ut, og at jeg ikke vil ha kontakt:p Men som sagt pleier det å løsne, og da tør gutta nærme seg.

Og når først en gutt prøver seg vet jeg at han liker meg, og da blir det lettere. Jeg er alltid så redd for at folk ikke skal like meg

Jeg klarer ikke godta at jeg en innadvent ... eller jeg gjør jo det siden jeg som person er forsiktig og rolig, men gjennom hele livet har jeg følt på at jeg ikke er bra nok, frampå nok, og at det er dårlig og negativt å være stille og innadvent. Derfor har jeg hele tiden følt at jeg burde være mer utadvent, mer selvsikker, mer pratsom, mer ditt og mer datt!

Jeg tror de fleste er, i mindre eller større grad, sjenerte, men de forstår det kanskje ikke selv, eller de vil ikke innrømme det, eller de tenker ikke over det. Noen elsker jo å prate og å være sosial, og gleder seg til å møte nye mennesker, begynne i ny jobb, holde en tale for en stor forsamling... etc etc ---

Søsteren min er slik, utadvent, pratsom og elsker å være midtpunktet, og blir nesten lei seg om hun ikke er midtpunktet Det er litt sånn at jeg passer bak kameraet mens hun passer foran kameraet.

Nå er hun ikke egoistisk eller noe sånt, hun er ydmyk overfor andre og snill, men hun sier selv at hun ikke er sjenert, men at hun heller kan være litt nervøs og redd under visse omstendigheter.

Nei, jeg liker ikke å gå på byen. Gikk på byen på vgs, men etter det var jeg sjelden med ut. Gikk ut om det var mange jeg kjente som skulle ut, men likte ikke gå ut om vi var få. Det synns jeg var utrygt...

Etter at jeg flyttet hjem for mange år siden, har jeg ikke vært ute, og savner det ikke.

Men jeg slappper mer av meg alkohol, men blir så dårlig så det er lenge siden jeg har drukket.

Jeg har ikke klart å få kontakt med gutter, men om jeg hadde fått kontakt hadde jeg ikke klart å føre en samtale...

[AnonymBruker]

Har du vært i kontakt med fastlegen din? Gå dit og be om/ "krev" en henvisning til utredning på autisme, adhd etc. Forhåpentligvis får du det og kan ta det videre derfra. Det er skikkelig ille å føle at man er annerledes uten å forstå eller vite hva som gjør at det er slik. For jeg tror uten tvil at man selv vet om man er annerledes eller ikke. Man vet selv om det er sjenanse eller noe annet. Jeg har "alltid" forstått at det må ha vært noe annet enn bare sjenanse med meg, men det betyr jo ikke at det er lett å luske seg frem til svaret likevel. Det var først da det ene barnet mitt fikk asperger-diagnose, at jeg forsto at det er noe jeg burde sjekke på meg selv.

Jeg har ikke vært i kontakt med noen på en stund fordi jeg ikke orker og er deprimert. Det kommer nok også av at jeg har prøvd å få hjelp i 10 år uten å lykkes. Så til tider slår jeg meg til ro med at slik er livet, selv om jeg egentlig ikke vil ha det slik. Jeg er ulykkelig iblandt, men prøver å ta meg sammen. Tenker at sånn er det bare! Men likevel er jeg ulykkelig innerst inne. ..

Så ja, jeg skal prøve å kreve min rett, men enklere sagt enn gjort. Jeg kan godt tenke ting, men å utføre det er værre ...

Det er noen som lurte på om jeg hadde aspergers, men jeg vet ikke hvordan jente-aspergers fungerer, jeg? har lest om det, men det står ikke noe bra forklart, og jeg liker best at noen forklarer det for meg.

[AnonymBruker]

Jeg var/er slik som du, forferdelig sjenert og stille. I russetiden (ungdomsskole og vgs) fikk jeg de flotte navnene "Stllheten" og "Se, hun snakker". Jeg var nok alltid sjenert men slet ekstra etter at jeg ble mobbet endel i barneskolen. Taktikken der var jo å ta alt mobbeofferet sier og vri på det, så jeg ble veldig obs på alt jeg sa, og følte meg ekstremt utilpass blant andre.

Jeg er fortsatt veldig stille, sjenert og har vanskelig for å takle det sosiale. Selv i samtaler med folk jeg kjenner blir jeg så nervøs at jeg svetter, rødmer og kjører meg helt fast i samtalen.

Men, jeg er heldig; rett etter videregående reiste jeg ut av landet, og jeg fant ut at det å omgi seg med mennesker som aldri hadde møtt meg før, og derfor ikke kunne dømme meg ut fra alskens "hun er rar og stille" rykter, hjalp meg å fungere bedre sosialt. Jeg løsnet litt opp og turte mer rett og slett. Jeg fikk venner og traff samboeren min. Jeg fikk også litt hjelp av en psykiater som innprentet i meg at det er lov å si nei, og å stadig øve på å gi faen i hva andre måtte tro....(de fleste ofrer vel ikke det jeg gjør en tanke likavel)

Nå er jeg tilbake i Norge og strever nok endel mer her i landet av en eller annen merkelig grunn. Venner er det også smått med, men jeg har lært meg å fungere der jeg må, og takler jobben og hverdagen ganske bra...

Jeg vil si til deg at jeg er litt enig med psykiater også, det trenger ikke være noe "galt" med deg. Det er vanskelig når en er ekstremt sjenert å komme seg ut av "mønstret" og det er nesten selvforsterkende over tid. Jeg kan ikke anbefale noen kur, vi har alle forskjellige måter problemer må møtes på, men jeg synes du har fått dårlig hjelp av psykiatrien. Det kommer så veldig an på hvem du møter!

Ellers tror jeg kanskje ikke det er bra for deg å bo hjemme, av egen erfaring vet jeg at når jeg er hjemme er det så enkelt å revertere tilbake til den unnseelige stakkaren jeg var før bare fordi det er det alle forventer av meg....

Det er sikkert ikke lett å komme seg hjemmefra uten jobb, men har du noen andre muligheter synes jeg du bør prøve.

Jente, 32

Så bra det fungerte for deg med å dra til et annet land

Jeg syns det er vanskelig å være meg selv, eller å vise hvem jeg er selv om jeg er i et annet land. Jeg er så satt i meg selv at jeg ikke kommer ut av det. Skulle ønsker jeg kunne slippe meg løs og sprudle om jeg dro til et annet land, men det klarer jeg ikke.

Samtidig føler jeg ikke at jeg er sånn supersjenert egentlig, men at jeg er så FORFERDELIG REDD OG ENGSTELIG? Det er som om jeg er livredd andre mennekser, fordi jeg er så redd for at de skal bli slemme eller noe..

Jeg tror nok jeg har for store problemer til å flytte akkruat nå, selv om jeg noen ganger tenker at det hadde vært deilig

[AnonymBruker]

Hvor bor du TS?

Jeg kjenner meg igjen.. Jeg fikk også høre ting på barneskolen som "hvorfor er hun så stille?", "det er bare personligheten hennes som er slik" "stum" og lignende..

Jeg er bedre. Mye bedre.. Har venner som jeg stoler på, men jeg har også vanskelig for å bli kjent med nye. Jeg er ingen feste-jente, men ei "skikkelig og ordentlig" jente. Kanskje er det derfor? Jeg vet jeg kan være vanskelig å bli kjent med, og at jeg derfor ikke er naturlig inkludert i alt mulig i starten..kanskje lett å glemme?

Bor i Oslo

Iblandt kan det være noe mer bak enn at man bare er sjenert eller har sosial angst...

De vennene jeg har er egnetlig de jeg hadde fra barne-ungdoms og videregåendeskole, men vi har lite kontakt idag. Å få seg nye venner har jeg ikke klart etter vgs...

[AnonymBruker]

Men hallo folkens! Det feiler da ikke TS noe som helst! HUn trenger ikke hjelp!

HUN ER INTROVERT! Jeg er introvert, mange er introvert. De fleste er ekstrovert og det er å være utadvendt, lett for å ta kontakt med nye mennesker osv.

Mange bedrifter har nå begynt å forstå at folk er introvert og ekstrovert, slik at de kan forstå dem bedre og hvilke arbeidsoppgaver og jobber som passer.

Det er ikke noe feil med deg TS, søk på google etter introvert/ekstrovert og du vil se at du er introvert, akkurat som meg Det er ingen sykdom, det er jo bare en personlighetstype.

Hvorfor skal dere alltid sykeliggjøre folk her inne? Personlighet er større enn vi tror.

Jo, jeg tror nok jeg trenger hjelp, fordi jeg sitter virkelig fast her. Sitter fast i en hengemyr! Ja, kanskje jeg er introvert, men jeg er ulykkelig fordi så mange har fått meg til å føle at det er negativt. Men samtidig sliter jeg jo med å fungere i samfunnet... buhu! ...

Nå har jeg lest litt om introvert personlighet, og jeg vet ikke om jeg er det. Men om jeg så er det, så sliter jeg likevel på angst og depresjon ...

[Luckyme]

Hei.

Her er et utdrag fra en link om jenter med ADHD. Det er synd at jenter ofte blir oversett i dagens skolesystem, nettopp pågrunn av de er stille, og ikke krever noen ting. Nå skal ikke jeg synse om du kan ha det eller ikke, men les igjennom symptomene på ADHD for jenter. Kjenner du deg igjen, kan du ta kontakt med din lege, og be han henvise deg videre til utredning:

Hovedsakelig uoppmerksom type

Fagpersoner med lang erfaring i å utrede og behandle mennesker med AD/HD, mener at det

er i denne gruppen man finner majoriteten av jenter og kvinner med AD/HD. Det hevdes at de aller fleste kvinner med AD/HD av hovedsakelig uoppmerksom type, er udiagnostiserte. Det dreier seg om jenter som er mer lydige enn ulydige, noe passive og vanskelige å engasjere

(hypoaktive). Ofte har de et passivt forhold til læring og skole. De blir imidlertid ikke oppfattet til å ha vansker fordi de ikke bryter forventede atferdsnormer, slik de med hyperaktivitet som regel gjør. Det påpekes ofte fra skolehold at jentene er søte og hyggelige, men at de må trene opp motet til å snakke høyt i klassen og ikke være så sky og tilbakeholdne.

Hovedsakelig uoppmerksom type jenter og kvinner er ofte svært sjenerte og misliker sterkt fokus på egen person i forsamlinger.

Noen opplever direkte angst ved tanken på å skulle si eller lese noe høyt i en forsamling.

Angsten kan også bli et hinder for å greie å uttrykke seg, selv om man vet svaret, til og med alene i samtale med en annen. Disse jentene og kvinnene følger tilsynelatende med i undervisning eller samtale med andre, men mister raskt motet og gir fort opp ved motgang.

De fleste mangler tro på seg selv og er raske til å si at de ikke kan, vet eller husker. Det er en

stor utfordring for denne gruppen å skulle gjøre mentalt krevende arbeid, tankearbeid.

Det er vanskelig å holde seg på sporet og de fleste blir fort slitne når de løser oppgaver eller leser. Uoppmerksomme jenter og kvinner har en tendens til å være uorganiserte og glemske. Mange har store bekymringer rundt skolearbeid eller jobb og svært liten tro på egne evner. De undervurderes ofte med hensyn til intelligens fordi det er svært vanskelig for dem å yte i forhold til sitt potensiale.

De med høy intelligens kompenserer for vanskene i mange år med sine sterke intellektuelle ressurser. Mange møter imidlertid veggen etter noe år på grunn av stadig økende krav i utdanning og jobb, kombiner med krav til sosial fungering og eventuelt familieliv. Det blir for noen simpelthen snakk om overbelastning over tid. For en del stopper det helt opp. Depresjon og angst kan da ta overhånd.

Uoppmerksomme jenter er ofte umodne og leker helst med yngre barn. De blir i stor grad avvist av jevnaldrende jenter fordi de er barnslige.

(Kilde: ADHD-Norge)

[Gjest ja]

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det her. Har alltid blitt kalt kjedelig og gjør folk nervøse med min pinlige stillhet. Lærerne ba meg snakke mer og rekke opp hånda oftere så jeg ikke skulle bli glemt. Ble ofte glemt, noe jeg fremdeles sliter med i dag (er 25 år nå), er ekstremt redd for å bli glemt i viktige situasjoner. Bekjente jeg har kjent i mange mange år kan finne på å spørre om det er noe galt siden jeg er så stille, enda de vet at jeg alltid har vært stille av meg. Jeg har ekstreme problemer med å holde øyekontakt med folk, og som regel slutter folk å hilse siden jeg er så sjenert. Det gjør jævlig vondt, og er så slitsomt at jeg av og til bare må bli hjemme fra jobb. Dette problemet har gitt meg evige depresjoner og angst, og har de siste årene blitt veldig fysiske. Så nå har jeg tatt initiativ på egenhånd og skaffet meg antidepressiva i håp om at det kanskje kan hjelpe litt. Føler meg litt oversett av både familie og lærere som ikke tok tak i problemet da det enda kanskje kunne snus om. De vil nok helst slippe å vite noe som helst, enda de ser at det er noe galt. Har bestemt meg for å virkelig gå inn for å forbedre livet nå på egenhånd og stå for alt jeg gjør. Prøver å finne mitt virkelige jeg inni all denne dritten. Begynne med yoga for å få kontakt og ro i sjelen, og jogge for å føle kroppen fysisk. Får stadigvekk anbefalt yoga, men jeg har vært så sliten at jeg ikke har orket å prøve. Mindfulness yoga, tror jeg det heter, det skal visst være effektivt. Og kognitiv terapi. Enda jeg fremdeles ikke har forstått akkurat hva det er. Gikk i utredning for adhd, men fikk vite at jeg mest sannsynlig hadde en eller flere personlighetsforstyrrelser. Rapporten ble sendt videre til fastlegen 8 måneder senere, og siden har jeg ikke hørt noe. Så det er viktig å stå opp for seg selv og kjøre på for din sak, hvis ikke kommer man ingen vei. Tror også det er viktig å kunne føle seg til hjelp for andre, så noen nevnte støtteperson lengre opp i tråden her. Barnehage kan også være fint.

Jeg fikk min første kjæreste for ett år siden. Vi er fremdeles sammen, enda jeg har vært i tvil helt siden det startet. Alt kun fordi jeg føler meg verdiløs og ikke kan forstå hvordan noen i hele denne verden kan falle for en så personlighetsløs, pinlig stille person som meg. Jeg tenker stadigvekk på det enorme nederlaget jeg vil føle om han forlater meg. Men så prøver jeg å fokusere på det positive og tenke at jeg kan søren meg være en hardtjobbende, flink person selv om jeg er mutters alene.

Kanskje gruppeterapi kan være tingen også. Da lærer man å snakke med andre. Nå er kanskje ikke gruppeterapi noe for alle, men man vet aldri.

Beklager langt innlegg!

[Kamikatze]

Tror også at du er introvert TS, men ellers normal. Tror også at du ville hatt godt av noen måneder blant de innfødte her oppi Nordland.

[AnonymBruker]

Jo, jeg tror nok jeg trenger hjelp, fordi jeg sitter virkelig fast her. Sitter fast i en hengemyr! Ja, kanskje jeg er introvert, men jeg er ulykkelig fordi så mange har fått meg til å føle at det er negativt. Men samtidig sliter jeg jo med å fungere i samfunnet... buhu! ...

Nå har jeg lest litt om introvert personlighet, og jeg vet ikke om jeg er det. Men om jeg så er det, så sliter jeg likevel på angst og depresjon ...

Du trenger kanskje hjelp fordi du tar det veldig tungt at du ikke klarer å gjøre noe med situasjonen eller endringer. Fordi du så gjerne ønsker å være annerledes. Jeg tror at du er veldig sterkt introvert, men at du har utviklet litt vonde tanker slik at konsekvensene blir at du sliter.

Man kan være ekstrovert og ha angst og depresjon også, introvert betyr ikke at man er syk. Det betyr at man er mer inne i sitt eget hode og ikke er komfortable i alle sosiale ting, og trives veldig godt i sitt eget selskap.

[nettvenninnen]

Heisann.

Jeg var litt som deg i skolesammenheng da jeg var yngre. Senere oppdaget jeg at jeg muligens hadde det som heter selektiv mutisme. Selektiv mutisme blir bedre med årene. Og selv har jeg ikke dette mer, men har truffet en del mennesker via jobben som har hatt dette problemet selv i voksen alder.

Det sies at det er sjeldent å ha selektiv mutisme, men av erfaring tror jeg nok at det finnes ulike grader av dette problemet. Søk litt på nett og se litt på om du kjenner deg igjen