Gå til innhold

Hva er det som feiler meg?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Hei.

Her er et utdrag fra en link om jenter med ADHD. Det er synd at jenter ofte blir oversett i dagens skolesystem, nettopp pågrunn av de er stille, og ikke krever noen ting. Nå skal ikke jeg synse om du kan ha det eller ikke, men les igjennom symptomene på ADHD for jenter. Kjenner du deg igjen, kan du ta kontakt med din lege, og be han henvise deg videre til utredning: :goodbye:

Hovedsakelig uoppmerksom type

Fagpersoner med lang erfaring i å utrede og behandle mennesker med AD/HD, mener at det

er i denne gruppen man finner majoriteten av jenter og kvinner med AD/HD. Det hevdes at de aller fleste kvinner med AD/HD av hovedsakelig uoppmerksom type, er udiagnostiserte. Det dreier seg om jenter som er mer lydige enn ulydige, noe passive og vanskelige å engasjere

(hypoaktive). Ofte har de et passivt forhold til læring og skole. De blir imidlertid ikke oppfattet til å ha vansker fordi de ikke bryter forventede atferdsnormer, slik de med hyperaktivitet som regel gjør. Det påpekes ofte fra skolehold at jentene er søte og hyggelige, men at de må trene opp motet til å snakke høyt i klassen og ikke være så sky og tilbakeholdne.

Hovedsakelig uoppmerksom type jenter og kvinner er ofte svært sjenerte og misliker sterkt fokus på egen person i forsamlinger.

Noen opplever direkte angst ved tanken på å skulle si eller lese noe høyt i en forsamling.

Angsten kan også bli et hinder for å greie å uttrykke seg, selv om man vet svaret, til og med alene i samtale med en annen. Disse jentene og kvinnene følger tilsynelatende med i undervisning eller samtale med andre, men mister raskt motet og gir fort opp ved motgang.

De fleste mangler tro på seg selv og er raske til å si at de ikke kan, vet eller husker. Det er en

stor utfordring for denne gruppen å skulle gjøre mentalt krevende arbeid, tankearbeid.

Det er vanskelig å holde seg på sporet og de fleste blir fort slitne når de løser oppgaver eller leser. Uoppmerksomme jenter og kvinner har en tendens til å være uorganiserte og glemske. Mange har store bekymringer rundt skolearbeid eller jobb og svært liten tro på egne evner. De undervurderes ofte med hensyn til intelligens fordi det er svært vanskelig for dem å yte i forhold til sitt potensiale.

De med høy intelligens kompenserer for vanskene i mange år med sine sterke intellektuelle ressurser. Mange møter imidlertid veggen etter noe år på grunn av stadig økende krav i utdanning og jobb, kombiner med krav til sosial fungering og eventuelt familieliv. Det blir for noen simpelthen snakk om overbelastning over tid. For en del stopper det helt opp. Depresjon og angst kan da ta overhånd.

Uoppmerksomme jenter er ofte umodne og leker helst med yngre barn. De blir i stor grad avvist av jevnaldrende jenter fordi de er barnslige.

(Kilde: ADHD-Norge)

Å, tusen takk! Det er akkuratt som å høre om meg. Jeg kjenner meg veldig igjen ...

Jeg har faktisk diagnoesn ADHD, men uten H-en. De var litt usikker på om jeg hadde ADHD, og jeg fikk liksom ikke noe hjelp med det. Så vi kom ingen vei, og nå står jeg her på bar bakke uten noen å holde meg fast i... TS.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det her. Har alltid blitt kalt kjedelig og gjør folk nervøse med min pinlige stillhet. Lærerne ba meg snakke mer og rekke opp hånda oftere så jeg ikke skulle bli glemt. Ble ofte glemt, noe jeg fremdeles sliter med i dag (er 25 år nå), er ekstremt redd for å bli glemt i viktige situasjoner. Bekjente jeg har kjent i mange mange år kan finne på å spørre om det er noe galt siden jeg er så stille, enda de vet at jeg alltid har vært stille av meg. Jeg har ekstreme problemer med å holde øyekontakt med folk, og som regel slutter folk å hilse siden jeg er så sjenert. Det gjør jævlig vondt, og er så slitsomt at jeg av og til bare må bli hjemme fra jobb. Dette problemet har gitt meg evige depresjoner og angst, og har de siste årene blitt veldig fysiske. Så nå har jeg tatt initiativ på egenhånd og skaffet meg antidepressiva i håp om at det kanskje kan hjelpe litt. Føler meg litt oversett av både familie og lærere som ikke tok tak i problemet da det enda kanskje kunne snus om. De vil nok helst slippe å vite noe som helst, enda de ser at det er noe galt. Har bestemt meg for å virkelig gå inn for å forbedre livet nå på egenhånd og stå for alt jeg gjør. Prøver å finne mitt virkelige jeg inni all denne dritten. Begynne med yoga for å få kontakt og ro i sjelen, og jogge for å føle kroppen fysisk. Får stadigvekk anbefalt yoga, men jeg har vært så sliten at jeg ikke har orket å prøve. Mindfulness yoga, tror jeg det heter, det skal visst være effektivt. Og kognitiv terapi. Enda jeg fremdeles ikke har forstått akkurat hva det er. Gikk i utredning for adhd, men fikk vite at jeg mest sannsynlig hadde en eller flere personlighetsforstyrrelser. Rapporten ble sendt videre til fastlegen 8 måneder senere, og siden har jeg ikke hørt noe. Så det er viktig å stå opp for seg selv og kjøre på for din sak, hvis ikke kommer man ingen vei. Tror også det er viktig å kunne føle seg til hjelp for andre, så noen nevnte støtteperson lengre opp i tråden her. Barnehage kan også være fint.

Jeg fikk min første kjæreste for ett år siden. Vi er fremdeles sammen, enda jeg har vært i tvil helt siden det startet. Alt kun fordi jeg føler meg verdiløs og ikke kan forstå hvordan noen i hele denne verden kan falle for en så personlighetsløs, pinlig stille person som meg. Jeg tenker stadigvekk på det enorme nederlaget jeg vil føle om han forlater meg. Men så prøver jeg å fokusere på det positive og tenke at jeg kan søren meg være en hardtjobbende, flink person selv om jeg er mutters alene.

Kanskje gruppeterapi kan være tingen også. Da lærer man å snakke med andre. Nå er kanskje ikke gruppeterapi noe for alle, men man vet aldri.

Beklager langt innlegg!

Ja, jeg vet, det er veldig vondt når folk ikke forstår at du egentlig vil ha kontakt, men du klarer det ikke ... Man føler seg såret og forlatt og klarer ikke gjøre noe med det. Selv måtte jeg alltid bli dratt med på ting eller inn i samtaler, fordi jeg klarte ikke ta steget selv. Når jeg ble dratt med følte jeg at det var litt greit at jeg var til ... huff, sånn tenker jeg fortsatt. Jeg var alltid redd for å være plagsom og i veien, noe jeg fortsatt er.

Jeg føler også som deg, at jeg har vært såret og bitter på at ingen så meg før. Hadde de sett meg på barneskolen eller ungdomsskolen, ville jeg nok hatt et bedre liv. Jeg slet like mye på vgs, og syns det var rart ingen grep inn da heller. For på den tiden slet jeg virkelig. Men jeg skjønner også at man kan være redde for å gripe inn, eller at nærmeste familie ikke vil se fordi de vil at alt skal være bra. Eller de ikke forstår!...

Men nå er jeg ganske sikker på at det er jente-ADHD jeg sliter med, så jeg må bare ta det fra her og gjøre det beste ut av livet. Tross alt har jeg gode forutsetninger for å klare det enda. Jeg er jo bare 30 :)

Ja, det er bare en selv som kan gjøre noe med livet sitt, men samtidig er det godt å ha en diagnose slik at man kan vise til det. Da vil folk forstå hvorfor vi er som vi er :)

Selv har jeg en personlighetsforstyrrelse, det er den der man er så redd for å bli avvist at man unngår alt og alle, men jeg tror heller at det er en sammenheng med jente-ADHD-en.

Kanskje det er sånn med deg også?

Selv spise jeg ikke noe melke eller melkeprodukt av kumelk, fordi man kan reagere på melkeproteinene som fins i kumelk. Angsten min og de stygge, dårlige tankene er mye etter at jeg kuttet helt ut alt som har med kumelk å gjøre.

Jeg har funnet ut at jeg heller ikke tåler gluten, så etter gastroskopitesten kuttet jeg ut all gluten på dagen. Så spiser ikke noe meltyper, men heller ingenting med stivelse, da jeg blir så dårlig av det også. Gluten gjør med deprimert, og jeg sliter veldig med psyken med en gang jeg får i meg gluten eller melkeprotein.

Sukker er jeg forsiktig med, men vet man kan bli hyper av hvitt sukker og alle godteri. Man blir også mer aggressiv.

Så jeg spiser mye sundt fett og protein i kosten, itillegg til MYE vann, grønt, frukt, bær. Det sunne fette gjør at man holder seg mett lenger og får ikke blodsukkeret til å svinge som mel og sukker kan gjøre.

Jeg har det iallfall best på dette kostholdet, og det gjør at jeg kan fungere bra nok. Selv om det er mye jeg må jobbe med meg selv om. men jeg slipper iallfall å kjenne at angsten tar meg eller at depresjonen ødelegger hele tiden. Den er ikke så sterk lenger.

Men jeg sliter fortsatt med å ta ordet og å ta plassen min, og å vise at jeg ikke er så dum som folk skal ha det til. Jeg blir stadig undervurdert ... :(

Yoga tenker jeg er ypperlig. Har selv lyst til å prøve det :)

Har selv prøvd gruppeterapi, men jeg klarte ikke ta initiativet selv. Jeg måtte alltid bli dratt med i samtalen, og på dårlige dager slet jeg med å si noe.

men er en erfaring rikerer :)

Og du, du høres ut som meg, for før sa jeg alltid baklager, eller jeg skrev beklager om jeg maste veldig på mail. Jeg har prøvd å slutte med det, siden jeg har like mye rett til å ytre meg som andre. Men selvfølgelig, på dårlige dager beklager jeg meg oftere...

<eneste måten jeg kan unngå å beklage meg på, eller at andre skal bli slemme mot meg, er å være avvisende og overlegen ... det er dumt, men da slipper jeg at andre skal hevde seg på meg siden de undervurderer intelligensen min og evnene mine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror også at du er introvert TS, men ellers normal. Tror også at du ville hatt godt av noen måneder blant de innfødte her oppi Nordland. :jepp:

Ja, muligens det, men jeg tror jeg heller mer mot jente-ADHD :)

Hehe, jeg har alltid hatt lyst til å dra nordover. Har ikke vært lenger nord enn Trondheim ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du trenger kanskje hjelp fordi du tar det veldig tungt at du ikke klarer å gjøre noe med situasjonen eller endringer. Fordi du så gjerne ønsker å være annerledes. Jeg tror at du er veldig sterkt introvert, men at du har utviklet litt vonde tanker slik at konsekvensene blir at du sliter.

Man kan være ekstrovert og ha angst og depresjon også, introvert betyr ikke at man er syk. Det betyr at man er mer inne i sitt eget hode og ikke er komfortable i alle sosiale ting, og trives veldig godt i sitt eget selskap.

Mye av grunnen til at jeg sliter med dette, er at gjennom oppveksten kommenterte mange at jeg var så stille og aldri sa noe. Og at folk ytret at de var glad de ikke var så stille og sjenerte... Da fikk jeg negative assosiasjoner, og jeg følte at det å være meg var veldig negativt og dumt, og ikke bra nok. Jeg følte alle var bedre enn meg hele tiden. Og når man blir undervurdert hele tiden, så synker selvtillten også ...

Men dette må jeg finne skikkelig ut av først. Har diagnosen ADHD, men det kan være noe annet også. Jeg vet egentlig ikke...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Heisann.

Jeg var litt som deg i skolesammenheng da jeg var yngre. Senere oppdaget jeg at jeg muligens hadde det som heter selektiv mutisme. Selektiv mutisme blir bedre med årene. Og selv har jeg ikke dette mer, men har truffet en del mennesker via jobben som har hatt dette problemet selv i voksen alder.

Det sies at det er sjeldent å ha selektiv mutisme, men av erfaring tror jeg nok at det finnes ulike grader av dette problemet. Søk litt på nett og se litt på om du kjenner deg igjen :)

Jeg har også tenkt på selektiv mutisme, men jeg har diagnosen ADHD, så jeg vet ikke. Må finne ut av det ... :)

Har også lurt på om det kan være aspergers...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...