Gå til innhold

Hva er det som feiler meg?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg var den stille og forsiktige jenta i klassen som bare satt der. Turte aldri å si et ord.

Jeg gjorde alltid leksene mine, for jeg var livredd for å glemme noe.

Husker det var en lærer som var så irritert på meg fordi jeg aldri sa et ord, og det resulterte i at jeg ble enda stillere og trakk meg enda mer inn i meg selv. Hun så alltid stygt på meg, og jeg ble så redd og turte ikke se på henne. Og når jeg prøvde å få kontakt fordi jeg trengte hjelp med noe, så hun overlegent på meg. Hun fikk meg alltid til å føle meg fæl.

Husker de gangen jeg spurte henne om hjelp, så hvisket jeg forsiktig, og hun sa Hæ? Hva sier du? Du må prate høyere! Og jeg ble helt ifra meg..

Ofte satt jeg å dagdrømte og tegnet, og da husker jeg at en mannlig lærer ble sint og slo hånda hardt i pulvet, og jeg skvatt så veldig. Husker hjertet dunket av sted og jeg mistet følelsen i hele kroppen, og jeg forsvant langt inn i meg selv igjen.

De andre elevene i klassen likte ikke det som skjedde, og var støttende til meg - heldigvis hadde jeg en fin klasse :)

Husker også konfirmasjonsundervisningen ...

Det var ofte litt uro, og at folk pratet seg imellom, noe kateketen ikke likte og sa ifra at nå måtte det bli stille.

Jeg satt der alltid stille og fulgte med. Så var det noen jenter som pratet til meg, eller hvikset noe til meg, og jeg hvisket tilbake, og da ble han så rasende og kom buldrende mot meg og slo knyttneven hardt i pulten min og brølte at nå måtte det bli stille!

Jeg sank helt sammen, og de andre i klassen syns nok det var ufortjent overfor meg som alltid var stille. Men det var kanskje lettere å ta det utover meg enn de andre i klassen?

Idag sliter jeg med det samme. Jeg klarer å prate, og svare for meg, men jeg tar sjelden initiativ til samtaler. Jeg er ganske stille og rolig og forsiktig, og sliter nok i det sosiale.

Opp gjennom årene har jeg opplevd mye mobbing og slemme mennesker fordi jeg er som jeg er.

Jeg er helt normal. Slank, pen, søt, snill og grei, men jeg har alltid slitt med å fungere sosialt og å bli kjent med nye mennesker.

Jeg er 30 nå(ser ut som jeg er et sted mellom 17-20 får jeg stadig vite), og har fortsatt ikke hatt noe kjæreste. Har ikke vært i nærheten engang :sjenert:

Noen som vet hva som feiler meg? Jeg har prøvd å få hjelp i 10 år, men det har ikke gått så bra...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det feiler deg da ikke noe, vi er alle forskjellige kjære deg! :) jeg er bøllete og veldig frempå, skulle ønske jeg hadde litt mer av din forsiktighet :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

30??ta deg sammen...jeg skjønner man kan være sjenert eller noe, men når du er såpass gammel bør du virkelig få gjort noe med livet...ungdommen din gikk jo sikkert forbi uten at du merket det, GJØR NOE da! man lever ikke evig. hvis du hadde vært glad og lykkelig slik det er nå, hadde det forsåvidt vært greit nok.men når du spør om dette her, så betyr det nok at du ikke er helt fornøyd med livet ditt! man skal være nyttig her i denne verden, ikke synes synd på seg selv å sløse bort det hele. ta deg sammen, gjør noe! oppfyll drømmene dine, slutt å tenke på hva andre synes om deg, drikk deg full, finn på noe gøyt. få deg venner! for eg tror ikke du har noen fra før av, ikke med den holdningen til livet...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

30??ta deg sammen...jeg skjønner man kan være sjenert eller noe, men når du er såpass gammel bør du virkelig få gjort noe med livet...ungdommen din gikk jo sikkert forbi uten at du merket det, GJØR NOE da! man lever ikke evig. hvis du hadde vært glad og lykkelig slik det er nå, hadde det forsåvidt vært greit nok.men når du spør om dette her, så betyr det nok at du ikke er helt fornøyd med livet ditt! man skal være nyttig her i denne verden, ikke synes synd på seg selv å sløse bort det hele. ta deg sammen, gjør noe! oppfyll drømmene dine, slutt å tenke på hva andre synes om deg, drikk deg full, finn på noe gøyt. få deg venner! for eg tror ikke du har noen fra før av, ikke med den holdningen til livet...

Jeg synes ærlig talt at det er du som bør ta deg sammen, sånn svarer man ikke en som helt tydelig sliter og i tillegg er ekstremt bekymret over hvordan hun blir oppfattet av andre. Du burde skamme deg!

Ts, har du prøvd å få hjelp hos psykolog? Du høres ekstremt sart og følsom ut. Og som du selv sikkert har innsett blir det vanskelig å komme i kontakt med andre når man hele tiden er redd for å si og gjøre noe feil.

Du trenger ikke være perfekt hele tiden. Andre kommer faktisk til å like deg enda bedre når du kan vise feil, det er ikke så lett å forholde seg til/innlede forhold med et glansbilde. Du har helt sikkert en kjempefin personlighet når du først tør å vise den til noen.

Og du har ikke kastet bort livet. Jeg synes det er flott at du innser at noe må gjøres og at du tør å be om hjelp. :klemmer:

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan hjelpe om du blir nødt til å ta ansvar for et annet menneske, meld deg som støttekontakt f eks. Du høres jo bare sjenert ut, når man er sjenert blir man på en måte overdrevent opptatt av seg selv og hvordan en framstår.

Jeg var også slik som barn, men har klart å snu følsomheten til noe positivt. Sliter fortsatt med å ta ordet i forsamlinger eller holde innlegg, men har fått barn og det er så engasjerende at jeg ofte glemmer av å være sjenert, he he :)

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest SelvesteTerese

TS, jeg vet akkurat hvordan du har det, du har beskrevet meg også!

Jeg ble mobbet av både lærere og elever på skolen, ble kalt statue og lignende fordi jeg ikke turte å snakke. Jeg sliter enda med det i en alder av 21.

Håper jeg også kan få noe godt ut av denne tråden, :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan har du prøvd å få hjelp?

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i alt du skriver, jeg har bedt om utredning nå for nevropsykologiske funksjonshinder (asperger, adhd etc). Jeg må få et svar på hvorfor jeg alltid er utenfor sosialt.

Jeg har samboer, men jeg syns det er et under at han holdt ut. Jeg har godtatt at jeg er som jeg er nå, men de siste syv årene med samboeren har jeg brukt på å forstå meg selv og har dermed gått opp og ned av kjelleren. Jeg blir forresten også tatt for å være maks 20, jeg er 28 ;) Ikke alltid like gøy nei.. Tror kanskje jeg ser litt naiv ut på en måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det feiler deg da ikke noe, vi er alle forskjellige kjære deg! :) jeg er bøllete og veldig frempå, skulle ønske jeg hadde litt mer av din forsiktighet :)

Da ønsker jeg meg litt mer av deg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

30??ta deg sammen...jeg skjønner man kan være sjenert eller noe, men når du er såpass gammel bør du virkelig få gjort noe med livet...ungdommen din gikk jo sikkert forbi uten at du merket det, GJØR NOE da! man lever ikke evig. hvis du hadde vært glad og lykkelig slik det er nå, hadde det forsåvidt vært greit nok.men når du spør om dette her, så betyr det nok at du ikke er helt fornøyd med livet ditt! man skal være nyttig her i denne verden, ikke synes synd på seg selv å sløse bort det hele. ta deg sammen, gjør noe! oppfyll drømmene dine, slutt å tenke på hva andre synes om deg, drikk deg full, finn på noe gøyt. få deg venner! for eg tror ikke du har noen fra før av, ikke med den holdningen til livet...

Ja, jeg har bare sittet i veggen og glodd på at livet har rent forbi. Har jo prøvd å få hjelp siden jeg var 21, men alle sier jeg er normal! .. men alle andre sier at jeg er sjenert og stille og engstelig og inneslutta.

Jeg hadde venner, men etter vgs klarte jeg ikke skaffe meg nye venner... Så har vært veldig ensom de siste 10 årene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ærlig talt at det er du som bør ta deg sammen, sånn svarer man ikke en som helt tydelig sliter og i tillegg er ekstremt bekymret over hvordan hun blir oppfattet av andre. Du burde skamme deg!

Ts, har du prøvd å få hjelp hos psykolog? Du høres ekstremt sart og følsom ut. Og som du selv sikkert har innsett blir det vanskelig å komme i kontakt med andre når man hele tiden er redd for å si og gjøre noe feil.

Du trenger ikke være perfekt hele tiden. Andre kommer faktisk til å like deg enda bedre når du kan vise feil, det er ikke så lett å forholde seg til/innlede forhold med et glansbilde. Du har helt sikkert en kjempefin personlighet når du først tør å vise den til noen.

Og du har ikke kastet bort livet. Jeg synes det er flott at du innser at noe må gjøres og at du tør å be om hjelp. :klemmer:

Ja, jeg er ekstremt følsom og sart. Er vel derfor jeg er så musialsk og har abolutt gehør. Er veldig kunsterisk også. Så det er noe jeg er flink til. :sjenert: (ikke at man må være følsom og sart for å være dette, men i mitt tilfelle føler jeg at jeg er dyktig til noe, siden jeg ikke er så flink til å uttrykke meg muntlig)

Har gått til mange psykologer og psyiatere, men ingen ser ut til å skjønne meg. Jeg er i villrede, og vet ikke hvor jeg skal henvende meg?

Jeg har vel funnet meg tilrette med at jeg er 30 og skal leve alene, men så river det meg i filler også siden jeg leve og oppleve andre ting enn jeg gjør nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan hjelpe om du blir nødt til å ta ansvar for et annet menneske, meld deg som støttekontakt f eks. Du høres jo bare sjenert ut, når man er sjenert blir man på en måte overdrevent opptatt av seg selv og hvordan en framstår.

Jeg var også slik som barn, men har klart å snu følsomheten til noe positivt. Sliter fortsatt med å ta ordet i forsamlinger eller holde innlegg, men har fått barn og det er så engasjerende at jeg ofte glemmer av å være sjenert, he he :)

Ja, jeg er sjenert, men det er noe mer enn sjenansen. Jeg blir så altfor stille...

Jeg kommer nok aldri til å få barn siden jeg sliter med å prate med andre. Og det å prate med det motsatte kjønn er enda vanskeligere...

Jeg prøver å mestre ting. Jeg rir, jeg går på tur i fjell, skog og på jeg går på ski. Jeg spiller mine instrumener og jeg uttrykker meg gjennom tegning og skriving.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS, jeg vet akkurat hvordan du har det, du har beskrevet meg også!

Jeg ble mobbet av både lærere og elever på skolen, ble kalt statue og lignende fordi jeg ikke turte å snakke. Jeg sliter enda med det i en alder av 21.

Håper jeg også kan få noe godt ut av denne tråden, :klemmer:

Haha ,de kalte meg statue også ... og de pratet til i i 3.person entall ... jeg stod faktisk og hørte på at de sa: Hvorfor sier hun ikke noe?

Det var veldig ille noen ganger ...

Jeg var like gammel som deg da jeg prøvde å søke hjelp for første gang. :)

Ja, det er bare å følge med på tråden, kanskje du vil få noe ut av det så du ikke ender som meg ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hvordan har du prøvd å få hjelp?

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i alt du skriver, jeg har bedt om utredning nå for nevropsykologiske funksjonshinder (asperger, adhd etc). Jeg må få et svar på hvorfor jeg alltid er utenfor sosialt.

Jeg har samboer, men jeg syns det er et under at han holdt ut. Jeg har godtatt at jeg er som jeg er nå, men de siste syv årene med samboeren har jeg brukt på å forstå meg selv og har dermed gått opp og ned av kjelleren. Jeg blir forresten også tatt for å være maks 20, jeg er 28 ;) Ikke alltid like gøy nei.. Tror kanskje jeg ser litt naiv ut på en måte.

Jeg skulle ønske jeg også kunne få et svar på hva som er galt med meg. Det er ikke vanlig sjenanse, det er sikkert. Dette her er noe mer, noe som sitter dypere.

Jeg vet dette, fordi hver gang jeg har hatt en jobb eller prøvd å studere, så har så mange sett rart på meg selv om jeg prøver å være meg selv og helt vanlig.

De skjønner at det er noe ved meg, og jeg skulle ønske jeg kunne si til de at jeg slet med noe, et syndrom eller en psykisk sykdom eller hva det er... Da ville jeg kunne forklart hva det var, og de ville slå seg tilro med det.

Jeg aner ikke hva som feiler meg, så jeg går bare rundt og føler meg rar, dum og veldig utenfor sosialt.

Det er godt at det er flere enn meg som blir tatt for å være yngre enn vi er ;)

Det er godt du har støtte i kjæresten din og at du klarte å få deg en kjæreste tidlig i livet :) Det blir dessverre vanskeligere med årene...

Jeg skjønner ikke hvorfor så mange klarer å få seg kjæreste? Jeg har nesten aldri pratet med noen gutter, bortsett fra brødrene min, nevøene mine, fettere, onkler, pappa og bestefar. Men de kjenner jeg.

De som er fremmede klarer jeg ikke ta kontakt med, men så er det ingen som tar kontakt med meg. Jeg bare syns det er så rart at det er så mange sjenerte jenter der ute som har kjæreste, mens jeg aldri har hatt det? Hva er galt med meg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil bare si at jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg har aldri gått til psykolog eller noe, men lurer jo på om jeg bare er sjenert eller om jeg feiler noe. Kjenner meg mye igjen i sosial angst, men det er mye som ikke stemmer også. Har aldri hatt angstanfall, men blir ofte nervøs.

Jeg har ingen nære venner, og syns egentlig det er greit. Har bekjente jeg omgås på skole og jobb. Fester av og til, med alkohol løsner jeg veldig.

Har ikke vansker med å bli kjent med folk, og small talke med nye folk, men sliter med å knytte tettere bånd enn overfladisk kontakt. Åpner meg aldri helt og slipper ubevisst ingen inn. Folk beskriver også meg som veldig sjenert, stille, innesluttet og "hun som aldri sier noe". Jeg havner alltid utenfor, uansett hvor og hvem! Mens andre knytter vennskap og bånd...

Gjennom hele grunnskolen (+ vgs for så vidt) har jeg aldri rekt opp hånden! Lærerne var heldigvis alltid forståelsesfulle og snille, høres grusomt ut i ditt tilfelle:/ Medelever har slengt kommentarer som "Er hun stum?", "Hvorfor snakker hun ikke?", "Hvorfor sier du ikke noe`?" osv osv. Såret veldig, gjorde meg mer innesluttet og det sitter enda i meg.

Jeg tar aldri intiativ til samtaler, men prater gjerne på tomannshånd hvis andre tar kontakt. Med flere enn 3-4 blir jeg taus.

Har blitt litt bedre etter at jeg ble 20 og begynte å studere. Snakker litt mer (men aldri i forelesningen, rekke opp hånden er uaktuelt). Har også jobber som krever en mer utadvendt versjon av meg, og det presser meg på å trene meg på det sosiale. Hjelper ikke å stå bak en bar og ikke tørre å snakke...

Har hatt 3 kjærester, det er de som har tatt intiativ til å bli kjent. Ingen av dem har syns det har vært noe problem, etter hva de selv har uttrykt. Jeg tenker at de syns kanskje det er litt kjipt at jeg ikke jabber i vei med kompisene og er veldig rolig og usynlig av meg. Og at jeg ikke har egne venner.

Før utseende mitt blomstret var 0 gutter interessert i meg. Men så ble jeg pen, begynte å pynte meg og gjøre maks utav utseende, og plutselig ble gutta interessert selv om jeg var veldig rolig av meg. Skal sies at jeg er mindre sjenert på tomannshånd med en gutt jeg vet liker meg. Med tilfeldige gutter er jeg veldig sjenert, er faktisk utrolig usikker og nesten redd dem:s

For min del spiller jeg på utseende i første omgang. Gjerne på fylla... Da tar de kontakt og jeg kan spinne videre på den kontakten. I hverdagen tør jeg knapt snakke med gutter.

Har møtt en av kjærestene på nettet også, jeg er bedre skriftlig enn muntlig. Skummelt å møte han, emn det gikk!

Vet ikke om jeg kan komme med råd, siden jeg er oppi det samme selv. Tror personlig jeg bare er veldig sjenert og usikker av meg. Usikkerheten gjør meg stresset i mange sosiale situasjoner. Holder heller kjeft enn å si noe feil. Er ekstremt redd for å drite meg ut. Føler meg rar og at andre merker at jeg er rar.

Hilsen sjenert jente 23.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil bare si at jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg har aldri gått til psykolog eller noe, men lurer jo på om jeg bare er sjenert eller om jeg feiler noe. Kjenner meg mye igjen i sosial angst, men det er mye som ikke stemmer også. Har aldri hatt angstanfall, men blir ofte nervøs.

Jeg har ingen nære venner, og syns egentlig det er greit. Har bekjente jeg omgås på skole og jobb. Fester av og til, med alkohol løsner jeg veldig.

Har ikke vansker med å bli kjent med folk, og small talke med nye folk, men sliter med å knytte tettere bånd enn overfladisk kontakt. Åpner meg aldri helt og slipper ubevisst ingen inn. Folk beskriver også meg som veldig sjenert, stille, innesluttet og "hun som aldri sier noe". Jeg havner alltid utenfor, uansett hvor og hvem! Mens andre knytter vennskap og bånd...

Gjennom hele grunnskolen (+ vgs for så vidt) har jeg aldri rekt opp hånden! Lærerne var heldigvis alltid forståelsesfulle og snille, høres grusomt ut i ditt tilfelle:/ Medelever har slengt kommentarer som "Er hun stum?", "Hvorfor snakker hun ikke?", "Hvorfor sier du ikke noe`?" osv osv. Såret veldig, gjorde meg mer innesluttet og det sitter enda i meg.

Jeg tar aldri intiativ til samtaler, men prater gjerne på tomannshånd hvis andre tar kontakt. Med flere enn 3-4 blir jeg taus.

Har blitt litt bedre etter at jeg ble 20 og begynte å studere. Snakker litt mer (men aldri i forelesningen, rekke opp hånden er uaktuelt). Har også jobber som krever en mer utadvendt versjon av meg, og det presser meg på å trene meg på det sosiale. Hjelper ikke å stå bak en bar og ikke tørre å snakke...

Har hatt 3 kjærester, det er de som har tatt intiativ til å bli kjent. Ingen av dem har syns det har vært noe problem, etter hva de selv har uttrykt. Jeg tenker at de syns kanskje det er litt kjipt at jeg ikke jabber i vei med kompisene og er veldig rolig og usynlig av meg. Og at jeg ikke har egne venner.

Før utseende mitt blomstret var 0 gutter interessert i meg. Men så ble jeg pen, begynte å pynte meg og gjøre maks utav utseende, og plutselig ble gutta interessert selv om jeg var veldig rolig av meg. Skal sies at jeg er mindre sjenert på tomannshånd med en gutt jeg vet liker meg. Med tilfeldige gutter er jeg veldig sjenert, er faktisk utrolig usikker og nesten redd dem:s

For min del spiller jeg på utseende i første omgang. Gjerne på fylla... Da tar de kontakt og jeg kan spinne videre på den kontakten. I hverdagen tør jeg knapt snakke med gutter.

Har møtt en av kjærestene på nettet også, jeg er bedre skriftlig enn muntlig. Skummelt å møte han, emn det gikk!

Vet ikke om jeg kan komme med råd, siden jeg er oppi det samme selv. Tror personlig jeg bare er veldig sjenert og usikker av meg. Usikkerheten gjør meg stresset i mange sosiale situasjoner. Holder heller kjeft enn å si noe feil. Er ekstremt redd for å drite meg ut. Føler meg rar og at andre merker at jeg er rar.

Hilsen sjenert jente 23.

Bra det er flere enn bare meg der ute :) Ikke at det er bra i den forstand, men det er bra vi er flere.

Jeg har alltid følt at det er negativt å være sjenert, og jeg har ofte hørt fra andre at de sier de er glad de ikke er sjenerte.

De eneste gangene jeg lager lyd er når jeg spiller instrumenter :ler:

Når man er sjenert er det lettest at andre tar kontakt, men det blir vanskelig når ingen tar kontakt. Jeg er jo opptatt av utseende, siden jeg må spille litt på det. Ikke overdrevent, men jeg sørger for at jeg er ren og pen og at håret er pent og at ansiktet mitt er rent og pent. Er opptatt av kosthold også, siden jeg føler jeg må ta vare på meg selv siden jeg ikke har møtt noen enda. Hører mange historier om mange som forfaller når de får seg kjærste fordi da kan de slappe av og ese ut :fnise:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Vil bare legge til at jeg også fungerer best med med 1 eller to personer, men når det blir 3-4 personer blir jeg som oftest taus...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du vært hos spesialist? De har utelukket autisme f.eks?

Håper du kan få hjelp og at noen kan ta deg seriøst. :klemmer:

Endret av nicola
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du vært hos spesialist? De har utelukket autisme f.eks?

Håper du kan få hjelp og at noen kan ta deg seriøst. :klemmer:

Spesialist? Hvor finner man en sånn en?

Jeg har bare blitt henvist til psykologer og psykiatere, men de sier at jeg er normal bare litt sjenert. Men så fungerer jeg jo fint med 1 eller 2 personer, de ser ikke hvordan jeg fungerer med flere.

Men viss jeg er normalt og bare litt sjenert, så skjønner jeg ikke hva det er jeg sliter med ... baaaa ... :trist:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle ønske jeg også kunne få et svar på hva som er galt med meg. Det er ikke vanlig sjenanse, det er sikkert. Dette her er noe mer, noe som sitter dypere.

Jeg vet dette, fordi hver gang jeg har hatt en jobb eller prøvd å studere, så har så mange sett rart på meg selv om jeg prøver å være meg selv og helt vanlig.

De skjønner at det er noe ved meg, og jeg skulle ønske jeg kunne si til de at jeg slet med noe, et syndrom eller en psykisk sykdom eller hva det er... Da ville jeg kunne forklart hva det var, og de ville slå seg tilro med det.

Jeg aner ikke hva som feiler meg, så jeg går bare rundt og føler meg rar, dum og veldig utenfor sosialt.

Det er godt at det er flere enn meg som blir tatt for å være yngre enn vi er ;)

Det er godt du har støtte i kjæresten din og at du klarte å få deg en kjæreste tidlig i livet :) Det blir dessverre vanskeligere med årene...

Jeg skjønner ikke hvorfor så mange klarer å få seg kjæreste? Jeg har nesten aldri pratet med noen gutter, bortsett fra brødrene min, nevøene mine, fettere, onkler, pappa og bestefar. Men de kjenner jeg.

De som er fremmede klarer jeg ikke ta kontakt med, men så er det ingen som tar kontakt med meg. Jeg bare syns det er så rart at det er så mange sjenerte jenter der ute som har kjæreste, mens jeg aldri har hatt det? Hva er galt med meg?

Det kan hende du ikke har skrevet noe om dette, men hva gjør du til vanlig - jobb/skole?

Om du ikke har "noe å ta deg til" om dagene så blir det kanskje lett å spekulere og tenke for mye på dette, når det kanskje er sosial trening du hadde hatt mest godt av? I tillegg til å få fokus på noe annet enn deg selv, en arbeidsoppgave e.l, ofte er det lettere å snakke med andre om det er et tema/oppgave som skal løses på jobben f.eks, istedet for å skulle ha en random samtale om seg selv :)

De tingene du nevner som du forsøker å mestre, ridning, fjelltur o.s.v, gjør du disse aktivitetene sammen med andre? Det er vel først og fremst sosiale aktiviteter du trenger å øve deg på, kanskje du kan få støttekontakt som drar deg med ut på sosiale aktiviteter? :)

Skjønner ikke helt hvorfor du synes det hadde vært lettere med en diagnose å vise til, folk er jo forskjellige og sliter med ulike ting, synes ikke du høres "unormal" ut, bare sjenert og inne i en "ond sirkel" der det kanskje blir vanskeligere og vanskeligere å komme ut av jo mer tiden går?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...