Utredning overvektsklinikk

[AnonymBruker]

Jeg har fått innklallelse til utredning på overvektsklinikk. Og nå begynner nervene å komme. Er det noen her som har vært gjennom det samme? Hvordan var det?

Jeg har pr. nå en BMI på rundt 41, og er sykelig overvektig. Og jeg er glad for at jeg nå antageligvis får hjelp. Likevel kommer det litt nerver, noe som skyldes at jeg er spent men også nervøs for hvordan dette skal bli.

[AnonymBruker]

De som jobber på lipidklinikken på Ullevål er ihvertfall kjempe hyggelige! Du får time og god oppfølging hos ernæringsfysiolog. Pluss full sjekk av hele kroppen, blodprøver, hjertesjekk osv. Det er ikke skummelt fordi de er så hyggelige de som jobber der. De vil bare hjelpe deg Lykke til

[AnonymBruker]

Er det flere som har erfaringer?

Jeg gruer meg mest fordi dette blir et oppgjør med meg selv. Og så er det så flaut å være så overvektig som jeg er. Jeg har ingen annen forklaring på min overvekt enn latskap og dårlig selvtillit. Uff...men jeg skal gjennom dette, det skal jeg!

[Brud84]

Jeg er selv slankeoperert, og jobber på en overvektsklinikk (privat)

Du har absolutt ikke noe å grue deg for. Du får møte mennesker som som vil hjelpe deg, uten å dømme deg!

Kansje blir du også kjent med andre i samme situasjon som deg, og det er gull verdt!

Bare stå på, du kommer til å få ett mye bedre liv hvis du klarer å gå ned litt.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg vet jo ikke hvor du skal og hvilket opplegg som gjelder der. Men jeg har vært på noe som høres ut som det du skal til, og kan fortelle litt om min opplevelse av det.

Det var ikke skummelt eller flaut. Men det var frustrerende.

Jeg kom til samtaler med ernæringsfysiolog og lege, det ble tatt alskens blodprøver og de spurte meg om kosthold, fysisk aktivitet osv. Alt greit så langt. Veldig hyggelige mennesker.

Så skulle jeg levere en oversikt over hva jeg spiste hver dag i en uke. Jeg skrev samvittighetsfullt ned alt jeg spiste, passet på å spise like godt den uka som jeg gjorde til vanlig og var litt pinlig berørt over hvor mye jeg spiste. Men da jeg leverte oversikten fikk jeg høre at det var umulig at jeg spiste så lite, at jeg måtte være ærlig for at de skulle kunne hjelpe meg. Å ikke bli trodd er tøft, og jeg ble frustrert. Men jeg bet tenna sammen og fortsatte å gå dit.

Neste steg var gruppemøter der vi fikk informasjon om kosthold. Det føltes også litt frustrerende. Jeg er i midten av 30-årene og har lest om kosthold og det å gå ned i vekt i snart 20 år. Det var ingenting nytt de kunne fortelle meg. Skinke er magert pålegg, salami har mye fett. Sjokoladepålegg har masse sukker som ikke er bra for oss. Jeg tolket det slik at de fleste andre på dette møtet også følte seg litt unødvendig belært om ting man har visst i årevis. Men så var det en dame der som tydelig trengte slik informasjon, for hun lurte på om det var mye fett i rømme. Og hun skjønte ikke hvorfor hun ikke gikk ned i vekt, sa hun. Fem minutter etterpå lurte hun på om det kunne skyldes at hun spiste smågodt daglig og gjerne flere ganger om dagen...

Jeg fikk inntrykk av at de henvendte seg mest til slike personer som sistnevnte kvinne. Slike som ikke har peiling på kosthold eller noe som har med ernæring å gjøre. For meg (og andre med grunnleggende kunnskaper) ble det nytteløst.

Jeg droppet ut av prosjektet. Jeg så ikke noe poeng i å betale hundrevis av kroner for at noen skal fortelle meg at skinke er magrere enn salami, og at det er lurere å spise et eple enn en sjokolade om man er sulten mellom måltidene.

Mitt problem har alltid vært overdreven sultfølelse. Jeg klarte ikke å stå imot den evige sulten som gnagde i tarmene, så jeg spiste for mye (sunn mat, ikke godteri og junk). Nå har jeg klart å gå ned 10 kg på egenhånd ved hjelp av lavkarbo. Siden man kan spise ubegrensede mengder kjøtt og fisk (null karbo) så trenger jeg aldri gå sulten. Jeg kan ta meg noen skiver kjøttpålegg eller et stykke fisk når som helst på dagen. I tillegg har jeg mer overskudd og energi enn jeg noensinne før har hatt. Så lavkarbo fungerer definitivt for meg (men det er uakseptabelt for det etablerte offentlige helsevesenet, så jeg får ingen oppfølgingshjelp).

Dette var min historie. Du kan oppleve det helt annerledes.

Uansett bør du gå inn i det med hodet høyt hevet og ryggen rak.

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for svarene.

Jeg vet selv hvorfor jeg er overvektig, jeg spiser mye snop - noe som for meg er en form for trøst og straff. Det hele er slik nå at jeg vil si jeg er avhengig av sukkeret. Jeg håper at overvektsklinikken skal kunne hjelpe meg med det psykiske og med det fysiske. Gjerne et treningsprogram o.l.

[AnonymBruker]

Mannen var på en overvektsklinikk i Oslo. Han så det som sløsing med tid da hun legen var veldig optimistisk uten at han lærte noe. Kun måling av BMI og liste på 30 ting han kunne spise med god samvittighet. Det som hjalp han var opphold på Tonsåsen.