ABB

[AnonymBruker]

ABB er "den terrorsiktede". Vil helst ikke si noe mer om han som gir han omtale og publisitet, men tror de fleste skjønner hvem jeg mener.

Etter å ha lest denne saken i VG: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10089441, begynner jeg å lure på om jeg kan ha samme trekk som ABB.

Det samme gjelder andre saker som har vært skrevet om ABB der han omtales som "syk" pga hans tankegang.

Burde jeg være redd for hva jeg kan finne på?

For å klargjøre: jeg ønsker ikke å drepe mennesker, jeg har ingenting i livet som jeg virkelig brenner for og er villig til å gjøre alt for å oppnå. Men jeg er redd for at dersom jeg skulle få dette, så... ja... Jeg forstår ikke hvorfor/hvordan han har klart å gjennomføre det han har gjort, men samtidig, er jeg på vei til å bli som han? Jeg er midt i 20-årene.

Har gått til psykolog før (ikke pga dette) og hun friskmeldte meg, men likevel.

[Gjest Gjest]

Enkelt sagt, siden du er redd for hva du kan finne på, er sjansen liten for at noe går galt.

[Gjest Bjørn82]

Jeg vil anta at det er flere som deg, som har begynt å tenke på om de kan bli som ABB. Nei man kan ikke bli som ABB om mann er bevisst på det gale med han. Kjenner du igjen trekkene hos han og føler at du kan bli som Breivik vil du ha et bedre utgangspunkt enn andre for å ikke bli det.

[Gjest Consensio]

Det finnes så utrolig mange mennesker som kan kjenne seg igjen i ABB på en eller annen måte. Det betyr ikke at dem er som han, at de endre opp som massemordere.

Til og med jeg kan fint kjenne meg igjen i enkelte trekk, blir ikke akkurat bekymret av den grunn. Jeg vet hva jeg står for, jeg vet hva jeg ville gjort og ikke gjort.

[AnonymBruker]

Åh, godt å høre at flere har det som meg, men at det kan anses for å være et sunnhetstegn. Som du sa consenso, du vet hva du står for. Jeg vet også hva jeg står for, men som sagt; jeg vet jo egentlig bare hva jeg står for NÅ, ikke hva jeg kommer til å stå for og tenke senere i livet. Dersom jeg allerede kjenner stor sorg når mennesker dreper dyr, men ikke like stor sorg når mennesker dreper mennesker, hva kan det da utvikle seg til?

Jeg kan jo vri det til at mennesker er overlegent dyrene fordi vi kan gjøre "hva vi vil" og dermed blir dyrene maktesløse på en måte. At dette virker ekstra urettferdig pga makbalansen. Men er det bare en unnskyldning for å tenke sånn? Unnskylder jeg egen galskap ved å tenke slik? Eller er det normalt?

Blir så usikker... Vil IKKE våkne opp om 20 år på glattcelle pga at jeg har utviklet et sykt sinn.

[Gjest Consensio]

Jo, det er mulig du står for noe annet om 10 år, men du er jo fortsatt deg selv.

Jeg vet at jeg aldri kunne drept et annet menneske fordi det t.ex er innvandrer. Om jeg om 10 år tenker helt annerledes om innvandrere enn hva jeg gjør i dag, og kanskje hater innvandrere, så ville jeg fortsatt ikke drept et annet menneske pga det. If you see?

Jeg følte ikke noe særlig når 22/7 skjedde. Altså, jeg ble forbauset over at det var så mye mer alvorlig enn hva jeg trodde når jeg først leste nyhetene, men jeg har ikke grått over dette akkurat.

Samme dagen så husker jeg at jeg så noe på Animal Planet om en hund som ble mishandlet, og da kom tårene.

Slik har jeg alltid vært. Jeg bryr meg lite om mord og katastrofer, men blir helt satt ut når det kommer til dyr.