Gå til innhold

Skammer meg sånn


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Du fokuserer for mye på hva du ikke har enn det du har. Du sier samboer og leilighet, det er jo to ting som du har. Kanskje har du god fysisk helse? Det er det heller ikke alle som er heldige nok til å ha. Du er jo ung og maange år på deg til å få orden i ting, det er det ikke alle som har.

Du har opplevd en knekk som ung og om du bare klarer å lære deg at dette var en del av det som formet livet ditt, og nå skal du klare det så er du på god vei altså. Kanskje får søsteren din (eller andre som har lykkes) en knekk senere i livet, og da kan du stille opp for dem med din erfaring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

At man dropper ut av skolen gjentatte ganger og ikke gidder å begynne på lappen kvalifiserer ikke til "vanskelig livssituasjon."

Det er da mange som har det MYE verre enn deg, som likevel fint klarer å gjøre hverdagslige ting som å gå på skolen og kjøre bil.

Når det gjelder det økonomiske med å ta lappen, så er det ikke sånn at man MÅ ta alle utgiftene på en gang. Det går an å ta en kjøretime eller to hver måned og fordele utgiftene, og evt. ønske seg gavekort på kjøretimer til jul og bursdag.

Det tar jo lenger tid, men da er det i hvert fall fullt mulig å få lappen innen et par år. Jeg brukte 9 måneder da jeg tok lappen.

Det er jo bare å sette i gang!

Når det gjelder skolegang, så er det ingenting å sutre over.. Det er jo bare å begynne å studere. Eller la være.

Det hjelper fint lite å sitte der og "skamme seg", og være misunnelig på alle andre, du kommer ingen vei med det.

Dessuten har du jo jobb - da trenger du strengt tatt ikke gå på skole med mindre du vil ha en skikkelig utdannelse. Det får du ikke uansett, siden du ikke vil begynne på VGS igjen (noe du blir pent nødt til hvis du vil studere videre).

Jeg har selv bare gått 2 år på VGS, og har ingen videre utdannelse.

Men jeg har likevel klart å jobbe meg oppover ved hjelp av viljestyrke og innsats, og i dag sitter jeg i en lederstilling, tjener veldig bra og har det kjempefint.

Jeg synes ikke synd på deg i det hele tatt. Skaff deg litt bein i nesa, kom deg opp fra sofaen og GJØR NOE!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At man dropper ut av skolen gjentatte ganger og ikke gidder å begynne på lappen kvalifiserer ikke til "vanskelig livssituasjon."

Det er da mange som har det MYE verre enn deg, som likevel fint klarer å gjøre hverdagslige ting som å gå på skolen og kjøre bil.

"men fordi noen gjorde noe mot meg som var så grusomt at jeg ikke greide fortsette på skolen (eller fungere på vanlig vis, før to år senere)."

Du som er så allvitende vet vel akkurat hva ts har gått gjennom? Det er alltid noen som har det verre, som regel, men her er det snakk om det verste som har skjedd i hennes liv. Og det at det klarer å danke henne ut i 2 år, antageligvis 2 år med masse vonde tanker og what not sier seg selv er en stor påkjenning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At jeg ikke er den jeg ønsker å være, fører med seg mye skam og smerte.

Jeg er fristet til å si "voks opp!", men jeg tror ikke det vil hjelpe deg. Jeg tror faktisk ingen her inne kan hjelpe deg i det hele tatt da det bare er du som kan bli den du ønsker å være. Men det hjelper kanskje at noen leser tankene dine og kommer med noen ord?

En ting som slår meg er at gjennom hele teksten din eksternaliserer du. Det er liksom ikke din "skyld" at det er slik eller slik. Og det er kanskje sånn, men sannheten er at når livet gir deg sitroner så spør du etter tequila. Går det ikke på den måten, så får man finne en alternativ rute dit. Du skriver at du har hatt en opplevelse som har gjort at du ikke har fullført videregående, deretter at du ikke liker linjen eller at du ikke passer inn. Dette er selvfølgelig ting som påvirker din evne til å bli den du vil være, men bare hvis du tillater det. Dette er sikkert lett for meg å si som ikke sitter i din situasjon, og misforstå meg rett - jeg prøver ikke å bagatellisere, men livet er ingen dans på roser for noen. Vi har alle vært gjennom både det ene og det andre. Selv pinte jeg meg gjennom videregående fordi jeg mistrivdes så. Jeg virkelig pisket meg selv opp av sengen i tre år.

Jeg syns du bør endre tankemønsteret ditt fra "hvordan hindrer dette meg?" til "hvordan kan jeg møte denne utfordringen?" Det er noe som heter at livet er 10% hvordan du har det og 90% hvordan du tar det. Hva med å prøve å etterleve det? :klem:

P.s. Jeg er 27 og har ikke lappen ;)

Endret av Spirali
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

"men fordi noen gjorde noe mot meg som var så grusomt at jeg ikke greide fortsette på skolen (eller fungere på vanlig vis, før to år senere)."

Ja, og neste gang TS forsøkte var hun "for gammel til å passe inn i klassen".. For en utrolig slapp holdning!

Jeg vet om en person som både ble voldtatt av en utlending og var vitne til at sin egen mor druknet i løpet av kort tid. Ja, det var tøft for henne, men hun var sykemeldt i noen uker, fortsatte deretter med studiene og har både sertifikat og en 6-årig utdannelse i dag.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At man dropper ut av skolen gjentatte ganger og ikke gidder å begynne på lappen kvalifiserer ikke til "vanskelig livssituasjon."

Det er da mange som har det MYE verre enn deg, som likevel fint klarer å gjøre hverdagslige ting som å gå på skolen og kjøre bil.

Jeg synes ikke synd på deg i det hele tatt. Skaff deg litt bein i nesa, kom deg opp fra sofaen og GJØR NOE!

Hvor alvorlig må et problem være før man har lov til å få konsekvenser av det? Trenger man godkjendelse fra sjelekvalepolitiet?

TS' problemstilling er lei nok i seg selv, men hvis du har lest grundig, ser du at det er en årsak til situasjonene, som bunder i noe slags traume. Hverken du eller jeg vet hva det er, men det er neppe snakk om en anmerkning for glemt gymtøy, for å si det sånn.

Å falle ud av skolen er kanskje ikke dramatisk, men når det skjer gjentagne ganger på grund av et traume, da havner man i en vanskelig og alvorlig livssituasjon.

I noen situasjoner i livet må man ta seg sammen. Men i en del tilfeller må man faktisk plukke opp det man har igjen av tilværelsen, og sette det sammen på en fornuftig måde før man kan ta seg sammen.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

At mennesker ikke forstår at "TA DEG SAMMEN" kan gi ts ennå mer skamfølelse og gjøre ting vanskeligere for henne er for meg helt forblåst..

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At mennesker ikke forstår at "TA DEG SAMMEN" kan gi ts ennå mer skamfølelse og gjøre ting vanskeligere for henne er for meg helt forblåst..

Det er en krass måte å si det på, men hva annet skal vi egentlig si? "Stakkars deg. Vi skjønner at det skjedde noe fælt med deg for flere år siden. Derfor er det helt greit at du står på stedet hvil i dag? Det må være så fælt å ha en lillesøster som er mer suksessrik enn deg. Hadde bare ikke denne hendelsen skjedd, så ville livet ditt også vært perfekt."

Sorry, men det er ts selv som velger å la denne hendelsen definere resten av livet hennes.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en krass måte å si det på, men hva annet skal vi egentlig si? "Stakkars deg. Vi skjønner at det skjedde noe fælt med deg for flere år siden. Derfor er det helt greit at du står på stedet hvil i dag? Det må være så fælt å ha en lillesøster som er mer suksessrik enn deg. Hadde bare ikke denne hendelsen skjedd, så ville livet ditt også vært perfekt."

Sorry, men det er ts selv som velger å la denne hendelsen definere resten av livet hennes.

Dette er det da ingen som har skrevet?

Poenget er jo nettopp at TS føler hun står på stedet hvil, og ønsker å gjøre noe med det, men ikke vet hva hun skal gjøre. Da er det ganske ufint å si "bare ta deg sammen, du har det ikke særlig ille". Hvis man da ikke vet hvordan man skal "ta seg sammen", blir jo nederlaget dobbelt. Man finner like lite noen innfallsport til å begynde, samtidig som man får beskjed om at man bare sutrer.

Er det virkelig så vanskelig å forstå?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her:

Det er som Giacomo_P skriver, at jeg selv føler at jeg står på stedet hvil, og at alle rundt meg fyker fremover.

Jeg føler at veldig mye har gått galt, og at problemet er så stort at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal starte. At alle andre gjør det så mye bedre enn meg (på felt jeg verdsetter) er en evig påminnelse om hvor stillestående mitt liv er.

Nå må det også sies at jeg faktisk tar opp fag for å kunne bruke 23/5-regelen, så det er ikke slik at jeg kun sitter passivt i sofaen og griner. Lappen holder jeg også på med, men det tar så uanselig lang tid. Jeg har råd til to kjøretimer og måneden og da sier det seg selv at det går tregt.

Så vil det det som sagt ALLTID være noen som er bedre enn meg, tøffere enn meg og har det værre enn meg. Jeg har da gud bedre meg aldri påstått noe annet.

Når det kommer til at jeg "ikke gidder" å ta lappen, så handler det som sagt om økonomi og at alt må foregå gjennom kjøreskole, det står også i startinnlegget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forstatt TS:

Jeg må be dere lese det jeg faktisk skriver. Jeg har aldri sagt at det er synd på meg fordi søsteren min er bedre enn meg.

Jeg har gjenntatte ganger skrevet at jeg er stolt av henne og at jeg er veldig glad i henne. Jeg har heller ikke skrevet at "livet mitt hadde vært perfekt".

Jeg tar gladelig i mot kritikk (gjerne konstruktiv, om dere greier det), men da må det være grunnlag av det jeg faktisk skriver og mener. Ikke noe dere finner på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 27 og begynner på skolen på mandag - skal ta igjen de fagene fra videregående som jeg ikke fikk fullført.

Skolen jeg skal gå på er tilpasset unge voksne som ikke har kunnet fullføre vanlig skolegang pga psykiske/fysiske problemer, og man kan ta så mange/få fag man vil og tilpasse undervisningen til sitt eget tempo. (F.eks kommer jeg mest sannsynlig til å bare ta ett fag dette året (norsk)).

Kan du ikke forhøre deg med f.eks legen din om det finnes noe liknende tilbud der du bor?

Jeg tror du hadde hatt kjempegodt av å fullføre skolen, både av praktiske grunner og fordi det sannsynligvis har enormt mye å si for selvtilliten din. :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære TS!

Jeg tror grunden til at folk henger seg opp i dette med søsteren din etc. er fordi du ikke skriver hva din vonde opplevelse var, og da er det vanskelig å kommentere det.

Jeg vil derimot ikke anbefale deg å skrive om dette, hvis ikke du er helt sikker på at du vil dele det med andre. Jeg kan ikke gi deg råd om akkurat det, men jeg har en følelse av at du ikke ønsker å poste noe om dette. Det støtter jeg i så fall.

Detver viktig at du nå tar aktivt tak i tilværelsen din. Det er godt å høre at du tar noen fag, og at du er i gang med kjøretimer. Ta et skritt av gangen, men søk hjelp til å bearbeide de vanskeligste delene av livet ditt.

Beste ønsker!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest_mona, er du trangsynt, eller bare dum generelt?

Alle passer ikke til skolearbeid, alle har ikke like mye pågangsmot. Det finnes de av oss som sliter med å skole, tafatthet osv. Det er ikke noe man vil, men det er bare sånn man er skrudd sammen. Det kan nok endres på med trening og øvelser, men det er ikke lett kan jeg love deg!

Om vi skal vokse opp, kan du slutte å være så negativ og heller prøve å komme med konstruktive svar, og ikke barnehagesvar (oi, er visst du som må vokse opp)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ps. Jeg kjenner meg enormt igjen i det å føle at jeg står på stedet hvil i livet mitt.

Nesten alle på min alder er ferdig med utdannelsene sine nå og kjøper seg hus og får barn.

Det har vært veldig vondt å se andre fare forbi mens jeg selv sitter fast i min egen rotete, håpløse boble, men det er utrolig usunt å dvele ved det.

I stedet må man konsentrere seg om sin egen situasjon og alt man kan gjøre for å forbedre den på store og små måter.

Noen ganger får man faktisk ikke gjort så utrolig mye på en gang, men man må likevel gjøre det man kan i sitt eget tempo.

Du skriver jo at du tar skritt for å komme deg videre - to kjøretimer i måneden er mye bedre enn ingenting!

Selv om du føler at det går i sneglefart, så går det faktisk fremover; du er på vei! :)

Så prøv å kle på deg et par skylapper når det gjelder hva søsteren din holder på med for tiden og bruk kreftene dine på å forbedre livet ditt - ett lite skritt av gangen :)

Hilsen AB#32

Lenke til kommentar
Del på andre sider

To kjøretimer i måneden vil føre deg ingen vei. For å kunne bestå må du kunne å kjøre, ha bevegelsene i motorikken. Og da anbefaler jeg å få alle kjøretimene så nært hverandre så mulig slik at du ikke "glemmer" hvordan du kjører bra. Spar heller opp pengene fra de to kjøretimene i måneden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Er 35, og tok min nye utdannelse i år jeg:) En kompis tok sin ifjor og han er snart 40:)

Første steg er vel å akseptere hvor man er, uansett hvor i livet man er.

Klarer man ikke å tilgi seg selv og andre, så vil man bestandig ha noe som trekker seg nedover. En klok man sa at det er 3 man må tilgi. Første er familien, så alle rundt seg, og til slutt seg selv;)

Når man har erkjent at man er der man er idag, og fortid er fortid. Så bruker man tid på å finne ut hva man vil i livet. noen bruker kort tid, og andre bruker laaang tid. Jeg brukte lang tid jeg. Så er det på tide å sette seg ned å lage en plan fremover. Dag for dag, steg for steg.

Nyt det du har idag, mens du ser fremover mot det du vil ha i fremtiden.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kevlarsjäl

Her gjelder det, som jeg sa tidligere, å ta kontakt med noen som kan veilede deg tilbake dit du vil.

Du vil ha lapp og du vil ha utdanning, men det går for sent, og du ser ikke mulighetene selv. Så da trenger du noen som kan se dem for deg, og peke ut en vei.

NAV kan hjelpe med sånt, men det er jo ikke alltid de er så støttende. Psykolog, eller bare fastlegen din, kan være en veldig stor støttespiller.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ms_kwang

Jeg husker at 3 gangen jeg droppet ut, så fikk jeg mulighet for å gå å snakke med en ifra voksneopplæringen, eller møter med PPT for å tilrettelegge undervisning..

Min greie er at jeg sliter så utrolig med konsentrasjonsvansker, at å ta fag flere timer i uken, UTEN noe som helst praksis, så detter jeg ut med engang, å blir rett å slett skolelei, eller rettere sagt :Sliten!

Også blir jeg sint og lei meg fordi jeg klarer ikke å studere så mye som alle andre gjør, å om jeg i det hele tatt skal få en 5'er på en vanlig prøve, så må jeg sitte å lese 24/7, for 3-4-12 timer lesing på samme emnet, det detter ut med engang. Jeg sitter der med prøva, enten klarer jeg ikke å konstrere meg, eller så husker jeg ikke hva det var jeg leste o_o

Sterk ADD (Legen mistenkte ADHD, men medisinen funket ikke, jeg ble gira & hyper)

Men det var IKKE det jeg skulle skrive :ler:

som sagt over muligheten er jo å ta kontakt med dem, å forklare situasjonen din, om du har prøvd X antall ganger, så har du vel mistet nå Ungdoms retten din?

Det gjorde jeg! Fikk avslag på søknaden, fordi jeg ikke hadde "Rett" lengre.

Skulle tatt kontakt med PPT/V.Opplæringen også, men istede stakk jeg til USA 1 år, reist verden rundt, å nå tror jeg, jeg veit hva jeg vil studere : Reiseliv! :D

(hotell og næring, eller Resturant og matfag, som det heter idag, var ikke linja for meg!)

-mm slenger på at jeg er 22 uten lappen og 0 utdanning, eller 1 år GK...Hotell og næring o_O

-Jeg trives i praksis, teori funker ikke, om det ikke er ting jeg intresserer meg for,musikk bl.a :)

-2.året vgs, tegn,form og farge, hadde psykologen min gitt skriv til skolen min at jeg hadde mild Autisme(noe jeg ikke har), noe som gjorde at lærern min *hatet meg* hun ga meg stryk i ALT. for så å si " men *kjære deg* karakterene gjelder ikke for deg, slapp av, du kommer deg igjennom året" det var ikke før 3året at de satt ADHD, hvor medisinene ødela enda ett skoleår >.< *yay me*

Men som sagt er jeg klar for å begynne igjen! koste hva det koste vil(?)

om så jeg må ut med ett par tusen for privatist! :) *men da får man iallefall lest på egenhånd, å lese når man vil* :)

Endret av ms_kwang
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gumman87

Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor du klager når du sier du tar opp fag og kjøretimer.. Da er du jo på god vei da! Og husk at du bare er 22 år.. Nok av tid!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...