Skammer meg sånn

[AnonymBruker]

Jeg beklager om dette er under feil emne, og om det er rotete skrevet. Jeg er veldig fortvilet nå og vil bare ha alt UT av systemet.

Jeg er en jente på 22 år som bor i Kr.Sand. For noen år siden skilte foreldrene mine seg, og lillesøsteren min (3 år yngre) ble med pappa til Tromsø, mens jeg ble her i Kr.Sand med mamma.

Av private grunner har jeg bare fullført et år på VGS (første året med Service&Samferdsel). Det er ikke fordi jeg er "dum og lat" eller at jeg "bare ikke gadd", men fordi noen gjorde noe mot meg som var så grusomt at jeg ikke greide fortsette på skolen (eller fungere på vanlig vis, før to år senere).

Jeg prøvde meg på VG2 tre ganger, men de to første gangene var jeg for syk til å klare det, og den trede gangen var jeg for gammel til å passe inn i klassen. Det ble også klart for meg at den linjen jeg valgte som 16 åring ikke passer meg som 20 åring. Så det ble til at jeg droppet ut også tredje gangen, og heller begynte å jobbe. Å begynne på videregående for fjerde gang er uaktuelt.

At jeg aldri fullførte videregående har plaget meg veldig. Det er noe jeg tenker på hver eneste dag og jeg skammer meg veldig. Hver mai får jeg vondt inni meg når jeg ser russen, og hver august får jeg vondt når jeg hører om alle studentene.

At jeg ikke kan studere før om noen år er også utrolig vondt.

Jeg har heller ikke fått førerkort. Grunnen er at jeg måtte betale denne selv, og at muligheten for øvelseskjøring begrnser seg til kjøreskole (og det er utrolig dyrt å ta alle kjøretimer hos kjørelærer). Min mor sliter med helsa, så hun kan dessverre ikke kjøre med meg.

Nå har det seg slik at Lillesøster har flyttet fra Tromsø til Kr.Sand for å studere her (hun leier rom i leiligheten til meg og samboeren min). Hun tok dessuten førerkortet for noen måneder siden.

Jeg sliter veldig med dette. Jeg kan ikke studere og jeg kan ikke kjøre. Og nå deler jeg leilighet med søsteren min, som kan begge deler.

Vær så snill og ikke kall meg sjalu og slem, for jeg ønsker søsteren min alt mulig godt her i verden. Det er ikke slik at jeg ikke vil at hun skal ha det jeg ikke har.

Men jeg er veldig lei meg for at jeg ikke kan ha det samme, og hun er en stadig påminnelse på alt jeg ikke er.

Man kan godt spørre seg hvorfor hun bor hos meg om jeg ikke takler det.

Sannheten er at jeg TRODDE jeg ville fikse det. Jeg VIL jo virkelig greie å forholde meg til søsteren min, jeg elsker henne og vil henne alt godt.

Det er ikke bare søsteren min, men også flere venner av meg som studerer denne høsten, og det er... veldig mye for meg. Jeg tenker ikke nesten ikke på annet, og det er fryktelig vondt.

At jeg ikke er den jeg ønsker å være, fører med seg mye skam og smerte.

Igjen, beklager om det er rotete.

[Gjest Mona]

Jeg beklager om dette er under feil emne, og om det er rotete skrevet. Jeg er veldig fortvilet nå og vil bare ha alt UT av systemet.

Jeg er en jente på 22 år som bor i Kr.Sand. For noen år siden skilte foreldrene mine seg, og lillesøsteren min (3 år yngre) ble med pappa til Tromsø, mens jeg ble her i Kr.Sand med mamma.

Av private grunner har jeg bare fullført et år på VGS (første året med Service&Samferdsel). Det er ikke fordi jeg er "dum og lat" eller at jeg "bare ikke gadd", men fordi noen gjorde noe mot meg som var så grusomt at jeg ikke greide fortsette på skolen (eller fungere på vanlig vis, før to år senere).

Jeg prøvde meg på VG2 tre ganger, men de to første gangene var jeg for syk til å klare det, og den trede gangen var jeg for gammel til å passe inn i klassen. Det ble også klart for meg at den linjen jeg valgte som 16 åring ikke passer meg som 20 åring. Så det ble til at jeg droppet ut også tredje gangen, og heller begynte å jobbe. Å begynne på videregående for fjerde gang er uaktuelt.

At jeg aldri fullførte videregående har plaget meg veldig. Det er noe jeg tenker på hver eneste dag og jeg skammer meg veldig. Hver mai får jeg vondt inni meg når jeg ser russen, og hver august får jeg vondt når jeg hører om alle studentene.

At jeg ikke kan studere før om noen år er også utrolig vondt.

Jeg har heller ikke fått førerkort. Grunnen er at jeg måtte betale denne selv, og at muligheten for øvelseskjøring begrnser seg til kjøreskole (og det er utrolig dyrt å ta alle kjøretimer hos kjørelærer). Min mor sliter med helsa, så hun kan dessverre ikke kjøre med meg.

Nå har det seg slik at Lillesøster har flyttet fra Tromsø til Kr.Sand for å studere her (hun leier rom i leiligheten til meg og samboeren min). Hun tok dessuten førerkortet for noen måneder siden.

Jeg sliter veldig med dette. Jeg kan ikke studere og jeg kan ikke kjøre. Og nå deler jeg leilighet med søsteren min, som kan begge deler.

Vær så snill og ikke kall meg sjalu og slem, for jeg ønsker søsteren min alt mulig godt her i verden. Det er ikke slik at jeg ikke vil at hun skal ha det jeg ikke har.

Men jeg er veldig lei meg for at jeg ikke kan ha det samme, og hun er en stadig påminnelse på alt jeg ikke er.

Man kan godt spørre seg hvorfor hun bor hos meg om jeg ikke takler det.

Sannheten er at jeg TRODDE jeg ville fikse det. Jeg VIL jo virkelig greie å forholde meg til søsteren min, jeg elsker henne og vil henne alt godt.

Det er ikke bare søsteren min, men også flere venner av meg som studerer denne høsten, og det er... veldig mye for meg. Jeg tenker ikke nesten ikke på annet, og det er fryktelig vondt.

At jeg ikke er den jeg ønsker å være, fører med seg mye skam og smerte.

Igjen, beklager om det er rotete.

Nei,det her synes jeg ble for dumt. Voks opp!

[lowercasecaps]

Synes du er tøff som tørr å være så ærlig, både med deg selv og alle på internettet.

Jeg har ikke noe fasitsvar, men jeg synes du har kommet kjempe langt når du har såpass innsikt.

Det er absolutt ingen andre enn deg selv som kan endre på livssituasjonen din, og når du allerede vet hva du vil ha endret må du bare finne ut hvordan.

[lowercasecaps]

Nei,det her synes jeg ble for dumt. Voks opp!

Kjipt at man ikke kan fjerne den +1 greie. (Misclicka på den).

Det som er for dumt er at det eneste du har å tilføre er noe så meningsløst som det du skrev. Om det overhodet er noen som bør vokse opp er det du.

[Giacomo_P]

Nei,det her synes jeg ble for dumt. Voks opp!

Fy!

Det der er ikke noen måde å snakke til folk i en vanskelig livssituasjon.

[Gjest boblebrus]

Nei,det her synes jeg ble for dumt. Voks opp!

Øh. Hva slags svar er dette?

Tilbake til saken. Jeg kan ikke gi deg så mange råd, egentlig TS. Men jeg kjenner meg likevel litt igjen. Selv har jeg fullført videregående og har lappen, men det tok likevel en stund før jeg "fant meg selv" på en måte, fant et studie jeg trivdes på osv. Måtte gjennom noen år med nederlag før jeg kom dit jeg ville.

Jeg har også et yngre søsken som jeg på mange måter føler har gjort det bedre enn meg, selv om jeg føler at jeg ikke kan klage. Men min lillebror har fått til mye mer enn meg, tatt flere sjanser og gjort ting jeg alltid har drømt om, men ikke turt. Han har til og med sagt: "Jeg lærer av dine feil jeg, storesøster". Vi er begge kreative, men han har fått vist seg frem og utviklet sitt talent, og alle ser på han som et geni. Mens jeg bare er "hun søsteren", selv om jeg også føler meg kreativ og har mye jeg gjerne vil bevise, men som jeg ikke har turt å satse på. Jeg er fryktelig glad i lillebroren min, og vi står hverandre svært nær. Men likevel blir jeg litt sånn.. "men hva med meg?" når både familie og venner roser mitt yngre søsken opp i skyene, mens jeg står der ved siden av og ser på. Og pappa sier: "men du er flink du også, altså!" og gir meg en klapp på skulderen, men da føles det ut som det er noe han MÅ si. Det er litt surt, men det er noe jeg har vent meg til. Og nå har jeg endelig turt å begynne å satse litt selv, og gleder meg og er stolt over lillebror når han får til noe han har jobbet med lenge

Jeg vet ikke om dette er et eksempel som kan sammenlignes med ditt TS, men jeg tror jeg vet hvordan den følelsen er. At man elsker venner og familie, og vil dem alt godt, men at man også har noen motstridende følelser fordi man ser at noen av dem man er mest glad i har noe, eller er på et nivå i livet man selv skulle ønske å ha vært på, men ikke er. Om du skjønner. Jeg har egentlig ingen gode råd, annet enn at dette løser seg! Du kan jo prøve å skaffe deg arbeidserfaring og begynne på studier etter 23/5-regelen, og studier er ingen hast! Jeg har gått på skole med folk over 50! Jeg har selv stresset med studier og alt sånn, men dette går seg til. Og jeg kjenner flere som er langt eldre enn 22 og ikke har førerkort altså Så mitt beste råd er å ta det med ro, du er fremdeles bare 22 og har hele livet foran deg

[Gjest Mona]

Det er da ikke noe problem å gjøre noe med det du "sliter" med. Tenk på alle som har enda verre ting å ta tak i. Det der var jo bare tull. Som jeg sa: Voks opp!!!

[Gjest Thefainter]

Det er da ikke noe problem å gjøre noe med det du "sliter" med. Tenk på alle som har enda verre ting å ta tak i. Det der var jo bare tull. Som jeg sa: Voks opp!!!

Voks opp selv! De fleste sliter en eller annen gang med noe i livet. Og vi vet jo ikke hva som skjedde med TS som gjorde at hun sliter idag.

til deg TS

[FantasDick]

Jeg skjønner deg godt. Jeg har ikke lappen, ikke gått VGS og jeg har en lillesøster som snart begynner på VGS. Jeg skammer meg over at jeg ikke har fått gjort disse tingene og takler ikke tanken på at lillesøsteren min nå snart skal begynne på det jeg skulle ønske jeg hadde gjort for lenge siden! Og jeg er 25!

Men, nå er jeg lei av å gå rundt halvveis depressiv på grunn av slike ting, så jeg har søkt skoleplass og deltidsjobber, så om 2 uker begynner jeg på VG1! Nå er det nok! Om noen år har jeg studiekompetanse og jeg kan søke på drømmestudiet og endelig begynne livet mitt (det kjennes i alle fall sånn ut).

[AnonymBruker]

Tusen takk til alle sammen

boblebrus:

Ja! Det du skriver om at

Men min lillebror har fått til mye mer enn meg, tatt flere sjanser og gjort ting jeg alltid har drømt om, men ikke turt. (...). Vi er begge kreative, men han har fått vist seg frem og utviklet sitt talent, og alle ser på han som et geni. Mens jeg bare er "hun søsteren", selv om jeg også føler meg kreativ og har mye jeg gjerne vil bevise

Kjenner eg meg veldig igjen i. Jeg føler meg også som "den der søstera". Jeg føler meg så undelegen alt hun gjør, og hun er en evig påminnelse om hva jeg ikke er.

Det høres sikkert latterlig ut, men når hun beskriver studiene hører jeg bare "du studerer ikke! Du har ikke lappen! det kommer aldri til å bli noe av deg!".

Jeg gleder meg på hennes vegne og er en veldig stolt storesøster som har en så flink lillesøster.

Men samtidig er jeg lei meg for at jeg ikke er like flink. Og samtidig har jeg dårlig samvittighet for at jeg har så mange negative følelser rundt søsteren min sin lykke.

Jeg er fullt klar over at det er andre som har det værre enn meg. Men om jeg blir slått ned på gata er det noen som har blitt drept på åpen gate. Om jeg brekker armen er det noen som har brukket begge armene. Om jeg blir voldtatt er det noen har har blitt gruppevoldtatt.

Det er alltid noen som har det værre, men det må jo være lov å gi utrykk for sorg selv om man ikke er den ene personen i verden som har det værst?

[Giacomo_P]

Det er da ikke noe problem å gjøre noe med det du "sliter" med. Tenk på alle som har enda verre ting å ta tak i. Det der var jo bare tull. Som jeg sa: Voks opp!!!

Du kjenner ikke TS' historie, og hverken bør eller skal udtale deg på denne måden. Jeg merker at jeg blir litt sint av dette, og henstiller derfor til at du ikke poster mere her før du har noe konstruktivt å si, f. eks, en uforbeholden undskyldning.

TS: Du har min sympati. Jeg forstår at du går og "samler" litt på nederlagene dine, og det gjør ikke ting så mye bedre. Jeg synes du skulde tenke litt mere på her og nå, og la fortiden være fortid.

Du er fortsatt svært ung, og ingen av de mulighetene du har ønsket deg er utilgjengelige, men forstår jeg deg riktig, så har du en del ting i livet som kanskje må bearbeides før du kommer videre. Kanskje trenger du noen å snakke med om disse frustrasjonene, en som ikke nødvendigvis er en venn, men en psykolog eller lignende som kan hjelpe deg å sortere livet ditt litt. Du kan få psykologhenvisning fra legen din, hvis du tror det kan hjelpe.

Jeg kjenner flere som har tatt både artium og førerkort efter at de fylte førti (kona til en venn tar certifikat nå, og hun er nesten 70), og flere er gått videre med høyere studier, så du har god tid, hvis ikke du vil bli jagerpilot eller ballettdanser eller lignende.

Jeg skjønner at du har hatt det svært vanskelig, og det smerter meg. Nå er tiden kanskje kommet for at du skal ta tak i dine demoner, og legge grundlaget for det livet du vil leve. Det kommer til å ta mye tid og krefter, men jeg regner med at du vil finde ut av det til slutt. Da har du et bedre grundlag for å gjøre de valgene du lengter efter å ta.

Jeg synes ikke du skal la dette med utdannelse stresse deg. Finn ro i tilværelsen først.

Jeg ville gjerne skrive mer, men jeg er på jobb, og nå skjer det ting jeg må ta meg av,

Beste ønsker!

[Cera]

Jeg er snart 29 år gammel og holder på med både videregående og lappen nå, så det er aldri for sent;)

[AnonymBruker]

TS! Det ser for meg ut som du har hatt dine utfordringer å hanske med. Samtidig så synes jeg at du istedet for å tenke på alt du ikke er når du ser din lillesøster heller burde tenke på alt du også kan bli. Det er bare en begrensning her i livet, og det er personen du velger å være.

Det er ikke alltid de rette valgene er de enkle valgene, men en ting er helt sikkert og det er at du har det som skal til for å skape det beste for deg selv. Jeg råder deg istedet til å se det du også kan være når du ser på din lillesøster.

Vennlig hilsen en mann som kjenner til utfordringer.

[AnonymBruker]

Tusen takk! Dere er alle helt utrolig snille :hjerte:

[AnonymBruker]

Ts her:

Som noen andre her nevnte, så er det ikke bare forholdet med søsteren min og at jeg aldri fikk gort verdig VGS og tatt lappen eg sliter med. Jeg sliter også litt med det som skjedde som gjorde at jeg aldri fikk fullført VGS.

[Giacomo_P]

Ts her:

Som noen andre her nevnte, så er det ikke bare forholdet med søsteren min og at jeg aldri fikk gort verdig VGS og tatt lappen eg sliter med. Jeg sliter også litt med det som skjedde som gjorde at jeg aldri fikk fullført VGS.

Det tror jeg folk har skjønt. Du har absolutt ingen plikt til å fortelle hva dette var, men jeg skjønner at dette er noe du må få bearbeidet skikkelig. Om du får kontroll på dette, så du ikke lenger lar det styre tankemønsteret ditt, har du en solid plattform å bygge videre på, og da blir det mye enklere å komme igang med utdannelse og livet i sin almindelighet.

[Gjest Kevlarsjäl]

Her er det jo mange muligheter så lenge du ser dem, og ikke hindringene

Det er ingen skam å ikke ha lappen. MASSE folk der ute vil ikke ha den, kan ikke ha den, har ikke råd osv. Har aldri møtt noen som ser ned på folk som ikke har lappen.

Men det er aldri for sent å ta lappen. Selv om din mor ikke kan øvekjøre deg, kan du øvekjøre med andre Jeg har sett masse lapper på både vgs og universitet hvor det står "hei, vil du lære meg å kjøre bil + øvelseskjøre med meg? Jeg betaler bensin, og spanderer gjerne en kaffe." og det er jo også en kjempefin måte å bli kjent med folk på

Og du kan fullføre vgs med kveldsskole eller navretta tiltak, voksenskole osv. Så her er det masse muligheter for deg

Men jeg tror nok det du trenger aller mest, er å gå mer i terapi for det som skjedde deg. En profesjonell vil nemlig kunne hjelpe deg å jobbe med å komme deg tilbake til hverdagen igjen, noe det virker som du gjerne vil, men ikke får til.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg kjempegodt!

Jeg også hadde en hendelse som gjorde at jeg slet som faen med å komme meg igjennom VGS. Siste året ville jeg bare droppe ut, for jeg klarte knapt å komme meg på skolen, men jeg hadde intet valg enn å fortsette pga foreldre som nektet å forstå. Jeg endte jo selvfølgelig opp med masse fravær, og IG i de fleste fag. Altså, ikke bestått VGS og ikke noe vitnemål.

Det tok meg noen år før jeg tok meg inn igjen, og i vinter så klarte jeg å ta opp fagene mine som privatist. Greit nok, jeg fikk ikke verdens beste karakterer, men nå kan jeg hvertfall studere. Kanskje du kan prøve å gjøre det samme? Eller tror du ikke at du ikke klarer det heller? Jeg trodde vel igrunn ikke at jeg skulle klare det, men jeg hadde viljestyrke nok til å prøve. Den som intet prøver, intet vinner. Dessuten ble jeg, som deg, sjalu på alt lillesøsteren min klarte og gjorde som jeg ikke kunne.

Nå studerer jeg på nettskole for å få gode nok karakterer til å komme inn på høgskole neste år, kanskje det også kan være noe for deg? Du har i hvertfall 18 måneder på deg til å fullføre kursene du velger på nettskole, så du kan ta tiden du trenger og du slipper å møte noen fysisk om du ikke vil det.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner følelsen din, TS. De andre "har" noe som du inderlig vil ha.

Nå det gjelder videregående så kan du ta fag som privatist eller på f.eks. Sonans. Et fag av gangen og du kommer i mål til slutt.

At du ikke har lappen er greit nok. Det er faktisk ikke alle som får lappen av sine foreldre. Rett og slett fordi de ikke har økonomisk mulighet til det. Ikke alle ønsker seg lappen heller.

Sett deg opp mål og så delmål. Ja, ting tar tid, men vet du hva du vil og ser at ting går framover så blir det lettere. Jeg hadde startet med å ta et fag på videregående.

[The Kitten]

Jeg beklager om dette er under feil emne, og om det er rotete skrevet. Jeg er veldig fortvilet nå og vil bare ha alt UT av systemet.

Jeg er en jente på 22 år som bor i Kr.Sand. For noen år siden skilte foreldrene mine seg, og lillesøsteren min (3 år yngre) ble med pappa til Tromsø, mens jeg ble her i Kr.Sand med mamma.

Av private grunner har jeg bare fullført et år på VGS (første året med Service&Samferdsel). Det er ikke fordi jeg er "dum og lat" eller at jeg "bare ikke gadd", men fordi noen gjorde noe mot meg som var så grusomt at jeg ikke greide fortsette på skolen (eller fungere på vanlig vis, før to år senere).

Jeg prøvde meg på VG2 tre ganger, men de to første gangene var jeg for syk til å klare det, og den trede gangen var jeg for gammel til å passe inn i klassen. Det ble også klart for meg at den linjen jeg valgte som 16 åring ikke passer meg som 20 åring. Så det ble til at jeg droppet ut også tredje gangen, og heller begynte å jobbe. Å begynne på videregående for fjerde gang er uaktuelt.

At jeg aldri fullførte videregående har plaget meg veldig. Det er noe jeg tenker på hver eneste dag og jeg skammer meg veldig. Hver mai får jeg vondt inni meg når jeg ser russen, og hver august får jeg vondt når jeg hører om alle studentene.

At jeg ikke kan studere før om noen år er også utrolig vondt.

Jeg har heller ikke fått førerkort. Grunnen er at jeg måtte betale denne selv, og at muligheten for øvelseskjøring begrnser seg til kjøreskole (og det er utrolig dyrt å ta alle kjøretimer hos kjørelærer). Min mor sliter med helsa, så hun kan dessverre ikke kjøre med meg.

Nå har det seg slik at Lillesøster har flyttet fra Tromsø til Kr.Sand for å studere her (hun leier rom i leiligheten til meg og samboeren min). Hun tok dessuten førerkortet for noen måneder siden.

Jeg sliter veldig med dette. Jeg kan ikke studere og jeg kan ikke kjøre. Og nå deler jeg leilighet med søsteren min, som kan begge deler.

Vær så snill og ikke kall meg sjalu og slem, for jeg ønsker søsteren min alt mulig godt her i verden. Det er ikke slik at jeg ikke vil at hun skal ha det jeg ikke har.

Men jeg er veldig lei meg for at jeg ikke kan ha det samme, og hun er en stadig påminnelse på alt jeg ikke er.

Man kan godt spørre seg hvorfor hun bor hos meg om jeg ikke takler det.

Sannheten er at jeg TRODDE jeg ville fikse det. Jeg VIL jo virkelig greie å forholde meg til søsteren min, jeg elsker henne og vil henne alt godt.

Det er ikke bare søsteren min, men også flere venner av meg som studerer denne høsten, og det er... veldig mye for meg. Jeg tenker ikke nesten ikke på annet, og det er fryktelig vondt.

At jeg ikke er den jeg ønsker å være, fører med seg mye skam og smerte.

Igjen, beklager om det er rotete.

Nå sier jeg ikke at du har skyld i det som skjedde, så ikke tro det ett eneste sekund, ok?

Det er du som velger å la det definere livet ditt. Bare du kan gjøre arbeidet som trengs for å bearbeide det og legge det bak deg. Ja, det må gjøres i samråd med en profesjonel, og det kommer til å ta lang tid, og være slitsomt. Men tro meg, det er verdt det.

I mellomtiden kan du slutte å sammenligne deg med din søster.