Bygge tillit\fellesskap

[Gjest Stella_]

Jeg trenger noen tips eller råd til hvordan jeg kan bygge opp brutt tillit og skape fellesskap mellom meg og kjæresten!

Jeg sliter veldig med lav salvfølelse\tillit i tillegg til endel angst og depresjon takket være min oppvekst med to rusavhengige og bipolare foreldre. Dette har gjort at jeg har endel dårlige sider som gjør det vanskelig for meg å være i et tett fellesskap som et samboerskap er. Jeg er veldig konfliktsky, har vanskelig for å prate om ting eller si ifra om ting jeg synes er feil. Kjæresten min var fult klar over alt dette da vi ble sammen og prøver å støtte og oppmuntre meg så mye som mulig. Jeg er dog ikke like mottakelig for dette og innbiller meg at han er sint på meg eller hater meg når han prøver å få meg til å ordne opp i problemene mine. Jeg har aldri vært noe videre lykkelig, og til min store skuffelse ble ikke det noe bedre da jeg fikk meg en fantastisk kjæreste. Måten jeg reagerte på dette var ved å ikke tørre å si ifra. På det samme tidspunktet begynte jeg på ny skole hvor jeg fikk venninner med ganske andre verdier enn det jeg har hatt; stor interesse for gutter, gossip, one night stands, festing, utseende, ting som jeg alltid har sett på som overfladiske. Det var her den verste feilen fra min side hendte føler jeg. Istedenfor å prate med han om at jeg ikke var lykkelig, fikk jeg det heller for meg at jeg ikke kunne bli lykkelig med han, og begynte å etterligne livsstilen til mine nye veninner som fro meg virket veldig lykkelgi med det livet de førte. Dette gjorde jo alt verre, og en hel haug med vonde ting har skjedd. Jeg har vært veldig egoistisk og stort sett bare brydd meg om min egen selvutfoldelse og har ignorert ham ganske mye. Han kan være ganske energisk og har mye energi og jeg har opplevd han som sint\aggressiv og jeg har blitt veldig redd, og dermed lagt all skyld over mine problemer over på han. et var han som var feilen i mitt liv og jeg snudde meg mot ham. Dette er er liten stund siden nå og vi har pratet masse og oppklart i en del misforståelser om det har vært mange av. Jeg forstår at jeg har handlet helt feil, og at jeg må ta ansvar for det jeg har gjort, ettersom jeg har såret ham veldig mye. Jeg vet at han ikke er noe å være redd for, han elsker meg veldig høyt og vil mitt beste og prøver å få meg til å få det bedre ved å sparke meg i rumpa til å ordne opp i mine problemer. Det har blitt mye bedre, men han har mistet veldig mye tillitt til meg, og dum som jeg er klarer jeg alltid å ødelegge det når jeg får nye sjanser. Som igår da det var immatrikulering på universitetet jeg starter på og dermed også fest på kvelden. Jeg kom hjem til kjæresten min som satt og øvde til en avgjørende eksamen som var idag; om han ikke står må han gå ett år om igjen. Dette var ikke noe jeg tenkte på, det eneste jeg tenkte på var at jeg hadde rett til å gå ut og feste og tenkte bare på meg selv. Dette førte såklat til en stor krangel og jeg følt emeg helt forferdelig da jeg forsto at jeg hadde hatt en gylden sjanse til å vise at jeg er til å stole på. Hvilken kjæreste skal ut og feste når kjæresten må være hjemme og øve til eksamen? Spesielt når jeg vet veldig godt at han er utrolig bekymret for at jeg skal være utro (noe jeg aldri har vært) eller gjøre noe annet jævlig mot han, slik som jeg pleide å gjøre da jeg var i min Mean-Girls-fase.. Dette er et typisk eksempel på hvordan jeg til stadighet spolerer mine sjanser til å vise meg som tillitsverdig.

Jeg vet at jeg har dreti meg skikkelgi ut mange mange ganger, og at jeg å ta ansvar for dette. Jeg innrømmer det og legger meg langflat for alt dette, jeg vet at det er min feil at det har gått som det har gått og har bare lyst på tilgivelse og at vi kan komme oss videre. Vi elsker hverandre veldig høyt og vet at vi har lyst til å tilbringe livet sammen. Problemet mitt er bare at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre for å ta ansvar fordette og faktisk gjøre det godt igjen. Dette er noe helt ukjent for meg, jeg har aldri gjort det før og jeg vet ikke hva det innebærer. Det var aldri noen konflikter hjemme hos mine foreldre, fordi ingen pratet sammen, var åpne eller ærlige om noe som helst. Alt ble tidd ihjel. (Jeg flyttet sammen med han, fra mine foreldre da jeg var 17, og det er det tredje året vi bor sammen nå). Han har sagt at det eneste jeg trenger å gjøre er å vise at jeg forsøker, han har forståelse for at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre og sier at han driter om jeg får det til, sålenge jeg prøver. Vi er bare leie av å ha dette hengende over oss, og det er opp til meg å gjøre noe meg det.

Har dere noen råd eller forslag til hva jeg kan gjøre for å bygge opp igjen hans tillit til meg og vise at jeg er interessert i ham og at jeg verdsetter og vil bygge opp vårt fellesskap? Jeg vil gjerne være til å stole på, og må gjøre meg fortjent til dette. Er det noen andre der ute som har opplevd noe lignende? Jeg vet at jeg må høres helt grusom ut, og jeg forstår at jeg faktisk har vært ganske grusom mot kjæresten min. Det jeg har lyst til nå er å forandre meg, gjøre det godt igjen, at både han og jeg kan tilgi meg, og kunne være lykkelige sammen.

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som dere begge har problemer, både alene og sammen. Det er faktisk helt normalt at man kan gå på fest selv om kjæresten sitter hjemme og leser til eksamen og absolutt ikke noe man normalt blir sur for eller føler som et tillitsbrudd. At det blir en kjempekrangel av det er et tegn på at ting ikke er som de skal være, og det er ikke bare din feil, selv om du sikkert tror det.

Har du forsøkt psykolog? Det høres ut som du har en del ting å rydde opp i, og da tror jeg du vil få et mer realistisk forhold til hva som skal gjøres for å få forholdet på beina. For øyeblikket høres det ut som om du er altfor ydmyk og tror alt er din feil.

[Gjest Stella_]

Tusen takk for svar, det er virkelig vanskelig å prøve å se seg selv fra utsiden, så jeg blir veldig glad for respons: )

Det er helt riktig som du sier, vi har begge det, og det er derfor vi prøver å ordne opp å gdt vi kan. Jeg er også klar over at det burde være ok å dra på fest selvom den andre kke kan være med, men ettersom akkuratt denne typen situasjon er den som har vist seg å være mest skadelig for forholdet forstår jeg at han er bekymret, og jeg føler jo at jeg er grunnen i det sånn som jeg har oppført meg tidligere.. jeg vet ikke helt, jeg tror ikke jeg er istand til å vite hva som er riktig\galt i disse tilfellene.

Jeg har også prata endel om at jeg har veldig lyst til å gå til psykolog siden jeg har hatt dise problemene så lenge jeg kan huske, men han synes at det er enda et av mine forsøk på å legge skylden over på noen andre og unngå å ta ansvar selv. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dette, jeg føler at jeg kunne hatt god hjelp i å gå til psykolog, men hn tar det som et tegn på at jeg ikek bryr meg om den hjelpen han forsøker å gi meg og har brukt så mye tid og energi for å få meg til å forstå. Hele situasjonen er ganske vanskelig og jeg føler meg ganske rådvill.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, det er virkelig vanskelig å prøve å se seg selv fra utsiden, så jeg blir veldig glad for respons: )

Det er helt riktig som du sier, vi har begge det, og det er derfor vi prøver å ordne opp å gdt vi kan. Jeg er også klar over at det burde være ok å dra på fest selvom den andre kke kan være med, men ettersom akkuratt denne typen situasjon er den som har vist seg å være mest skadelig for forholdet forstår jeg at han er bekymret, og jeg føler jo at jeg er grunnen i det sånn som jeg har oppført meg tidligere.. jeg vet ikke helt, jeg tror ikke jeg er istand til å vite hva som er riktig\galt i disse tilfellene.

Jeg har også prata endel om at jeg har veldig lyst til å gå til psykolog siden jeg har hatt dise problemene så lenge jeg kan huske, men han synes at det er enda et av mine forsøk på å legge skylden over på noen andre og unngå å ta ansvar selv. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dette, jeg føler at jeg kunne hatt god hjelp i å gå til psykolog, men hn tar det som et tegn på at jeg ikek bryr meg om den hjelpen han forsøker å gi meg og har brukt så mye tid og energi for å få meg til å forstå. Hele situasjonen er ganske vanskelig og jeg føler meg ganske rådvill.

Kjæresten din vil ikke at du skal gå til psykolog fordi hans hjelp er bedre? Her er det noe som skurrer veldig. Ethvert oppegående menneske vet at å ta tak i problemene sine hos en psykolog ikke er en lett utvei og en måte å unngå å ta ansvar på, det er jo det motsatte. Og det er ikke kjæresten sin som bestemmer hva du skal gjøre, det er det du som gjør. Det handler ikke om ham og hans følelser, det handler om at du skal bli frisk, og det er for å si det mildt bekymringsfullt at han vrir det over til å handle om seg selv og sine følelser når det handler om din psyke.

Er du sikker på at alt som har vært "din feil" faktisk er det? Kjæresten sin har sikkert mange mange gode sier, men som du beskriver det det ikke ut som om han er interessert i at du skal bli bedre. Da hadde han sett nytten i at du fikk snakke med en fagperson.