Gå til innhold

Som jeg savner henne....


Nikki

Anbefalte innlegg

Jeg vet ikke om det er helt riktige plassen og skrivve dette, men jeg må bar efå utløp for mine følelser. Dette er ikke om noen menesket som stod meg nær, men derimot min lille kanin. Jeg har det så vondt akkurat nå at jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette.

Tussi var navnet. en liten frøken med lange ører og verdens mest skjønneste ansikt. Hun var ikke den store skjønnheten som mange andre kaniner har, men hun ga meg mye latter og mange smil.

For to år siden ble hun syk, vi brukte så mye pnger på henne at folk trudde vi var gale. At vi kunne bruke 4500 kr på en kanin var det ingen som kunne fatte og begripe. Men som jeg sa da og sier nå, hun var min lille datter. 4500 kr var ingenting for å kunne redde henne. Og det gjorde vi.

Vi fikk nesten 2 år til med henne. Hun var den skjønneste skapningen jeg hadde sett og hun gjorde meg alltid glad. Hun var en frøken som var sosial, elsket å bli kost med, ikke sky og hadde masse humor.

Men i går ble hun syk, alvorlig syk. Jeg ringte vetrinæren og hun fortalte meg at hun hadde fått forstoppelse. Det jeg kunne gjøre var å gi henne høy, vann og olivenolje. Jeg gjorde det. Vetrinæren, mente at hun kom til å overleve natten slik at vi kunne ta henne med til dem i morgen. Natten gikk og ingen forbedring. Jeg sov på sofaen i natt. Kl 0520 våkner jeg av at Tussi ikke klarer å holde seg på bena i buret. Hun hadde prøvd å hoppe inn i det. Så jeg løftet henne ut. Så ropte jeg på min mann og ba han komme. I mellomtiden så skriker Tussi og 5 min etterpå var hun borte. Hun sovnet inn kl 0530.

Etter det har jeg bare gått i koma. Jeg klarer ikke å spise ( jeg spiste alltid sammen med Tussi) og ingenting frister.

Vi skal på Vetrinærhøyskolen nå slik at vi kan kremere henne. Frosten har jo gått i bakken så vi kan ikke begrave henne. Selv om det er det jeg ønsker mest.

Det er så tomt her uten henne. Vet ikke hva jeg skal finne på. alt jeg gjør er å sitte å gråte og tenke. Skylder på meg selv for at jeg ikke tok henne med til dyrlegen i går, men hun sa jo at det ikke var noe fare for liv. Jeg trudde henne. Er det fortsatt min skyld? Det er vel ingen som kan få skylden for dette.

Det gjør så inderlig vondt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Så trist! :klem:

Først og fremst, så er det ikke din skyld. Du gjorde som veterinæren sa, og det er tross alt de som har utdannelse innen medisin for dyr. Det kan naturligvis tenkes at kaninene din opplevde komplikasjoner pga. forstoppelsen.

Jeg synes heller ikke det er galskap å bruke så mye penger på et kjæledyr. En blir jo veldig glad i dyr, og de blir mer som medlemmer av familien.

Derfor er det ikke rart at en sørger over tapet av en trofast venn på fire ben. Jeg har aldri grått så mye som den dagen jeg fikk vite at hunden min var blitt gitt bort. :(

Det er fint av dere å kremere henne. Da kan du få henne med deg hjem. Gled deg over at hun hadde et fint liv, hos noen som var glad i henne. Det er ingen som kan si at du ikke har gitt henne et godt liv. Du var hos henne til det siste, det tror jeg var viktig for kaninen. Dyr vet mer enn vi tror.

Jeg kan egentlig ikke si så mye som hjelper akkurat nå, men jeg vet at hun alltid vil ha et plass i hjertet ditt. Sorgen vil bli litt lettere å bære om en stund. Innen den tid..så er det bra å vise at hun betydde mye for deg. Det er ikke galt å gråte over et dyr. Dyr kan være den beste venn, og det er som sagt normalt å sørge over en venn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar Saeria. Det hjalp og lese innlegget ditt.

Vi har nå vært på Vetrinærhøyskolen og tat farvel med henne der. Det er noe av det værste jeg har gjort. Jeg kunne bare ikke fatte at hun er borte. Og nå som vi har kommet hjem er det enda tommere.

Vi har ryddet bort buret hennes og kassene og alt som var hennes, men det var ingen lett jobb. Tårene trillet, men jeg viste at det måtte gjøres nå eller aldri. Jeg klarte bare ikke å se det tomme buret. Jeg så bare for meg henne ligge der så langstrakt som hun kunne bli og spise høy, men så var det ingen der allikevel.

Gu' som jeg savner henne. Hvor lenge vil dette ta? Jeg vet at ingen kan gi meg noe svar på det. Og jeg vet at det ikke er noen lett jobb og komme gjennom sorgen. Jeg har sørget over mange dyr opp gjennom barndommen. Og det er like tøft hver gang. Og selv om man vet at denne dagen er ille når den kommer, så kjøper man seg nye dyr. Og blir like glad i dem. Jeg kommer helt sikkert til å kjøpe flere dyr i fremtiden, men jeg vil bruke tiden fremover til å sørge over tapet av Tussi og huske de gode minnene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff så leit da Nikki! Dette kom overraskende på meg. Vi snakket jo om "din lille" senest i går.

*snufs*

Vel, du vet hvor jeg er - om du trenger det. Du skal få den største klemmen det er mulig å gi deg nå: :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist... :cry:

Jeg har selv en kanin som jeg er utrolig glad i og som jeg gruer meg fælt til å miste, så jeg forstår godt hvor tomt det må føles for deg nå. Det er vanskelig å si noe som kan gjøre det lettere å komme seg over sorgen, men jeg vil i hvert fall sende de varmeste medfølelser til deg! :trøste:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil også sende deg en stor :klem: Nikki. Jeg skjønner godt at du er lei deg og du har den fulle rett til å sørge over tapet ditt.

Jennifer

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Takk for alle de gode tankene og klemmene dere har gitt meg . Det varmer.

Dagen har gått sakte. Jeg prøver å ikke sitte stille for da begynner tankene å surre og tårene å trille.... Vet ikke hvor mange bøtter jeg har fyllt opp med tårer i dag, men det er mange. Jeg kan bare ikke fatte at hun er borte. Jeg ser henne for meg der hun ligger på kjøkkenet og slapper av, sitter med labbene på matskålen når hun spiser og hvor glad hun ble når vi kom hjem fra jobb. Det er så vondt og jeg kan nesten ike få sagt det mange nok ganger.

Var vi triste og lei så kom hun alltid med snuten sin og sa" her er jeg" og lurte frem et smil hos oss.

Det er så tungt å miste noen man er glad i. :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så leit, skjønner godt du savner henne jeg. :(

Jeg mistet hesten min for mange år siden og selv om jeg har fått meg en ny, savner jeg han som ble drept av en bil mye ennå.

Dette er over ti år siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har det gått en uke siden hun gikk bort og dagene går fremover, men til tider er det tungt. Har vært veldig glad for at jeg har jobbet mye for da har jeg ikke hatt tid til å tenke så mye på det som har skjedd. Noen dager har vært lettere enn andre, men jeg har noen kjempegode venner som har stilt opp og trøstet meg når det har trengtes.

Tussi har fått en liten minneplass ved der buret hennes stod og jeg tenner et lys for henne hver dag. Sier hei når jeg kommer inn på kjøkkenet. Høres helt dumt ut, men det har hjulpet. selv om hun ikke er her så er hun det allikevel. Jeg vil alltid huske henne og alle de gode minnene hun har gitt oss.

Jeg skal med tid og stunder lage et minnealbum, men det blir nok en stund til. Sorgen er fortsatt litt for stor til det. Blir ikke særlig vakkert med boblete papir pga tårer som har trillet ned på arket.

Savnet er der og det vil alltid være der. Men jeg lærer meg å leve med det, selv om det tar tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære Nikki!

Jeg vet mer enn godt nok hvordan det kjennes å miste et dyr man er glad i, og det høres ikke dumt ut det du gjør. Gjør det du føler at du må, for det er tross alt en slags terapi for å få tapet av vennen din litt på avstand. For du glemmer henne aldri.

Selv mistet vi en liten chinchilla gutt i juli, og da ble alt så trist og leit. Vi fikk begravd han i hagen og jeg titter ofte ut på stedet der han ligger anda jeg. Heldigvis har vi en til som vi må holde på med en del, for han savner sikkert broren sin masse, og det har vært terapi for meg.

Gråt mye, se på bilder og ikke bry deg om hva andre mener. Håper det går bedre etterhvert. Stor trøsteklem til deg :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg måtte skrike litt når jeg leste innlegget ditt.

Jeg vet så altfor godt hvordan du har det.

Vi måtte avlive Schæferen vår for 5 uker siden.

Han fikk bare bli 13 måneder. :(

Jeg har grått masse etterpå, og savnet er enormt.

Ville bare innom for å si at jeg tenker på deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil bare si takk for all trøst og gode ord. Det varmer utrolig godt.

Jeg skjønner godt hvordan du har det Barbie. Er ikke noe godt å måtte avlive et dyr som nettopp har begynt på livet. Det er utrolig tungt. Har vært igjennom det samme selv. Familiens første hund måtte vi avlive før han fylte 2 år. Det var utrolig trist og tomt. Men man som jeg har skrevet tidligere, livet går videre og ting vil bli lettere etterhvert.

Det samme til deg Monja. Det kunne ikke vært enkelt for dere heller. Og heller ikke for den dere har igjen. Vi skal med tiden kjøpe to nye kaniner, og tanken på at den ene dør før den andre skremmer meg allerede. Min tante fortalte meg det at dyr ser på døden som noe naturlig. så de takler det som regel mye bedre enn vi mennesker når de mister en lekekamerat, men at de bærer sorg, det er det ingen tvil om. det kan jeg se på min hund(som bor hos mine foreldre9, da min forrige kanin døde. De hadde et 6 års langt vennskap og han sturet i flere måneder etter henne.

Å miste noen man er glad i enten det er menneske eller et dyr, så er det ikke noe enkelt å takle. Derfor er jeg veldig glad for at KG har et forum der man kan skrive ned sine tankerog følelser. Det har hjulpet meg veldig den siste uken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Uff så vondt å lese..

Min mor avlivde katten vår for 2 år siden uten at jeg visste om det (jeg bodde ikke hjemme) det hadde vært noe snakk om det, men hun ringte meg på kvelden og så at "nå er Bastian på et bedre sted".. Jeg sto midt i byen og bare begynte å gråte.. Han var ikke fysisk syk, men han var ikke helt stabil.. Så det var nok det beste..

Men jeg merker fremdeles at jeg av og til når jeg er veldig trøtt og ikke helt med, strekker ut hånden min etter labben hans i sengen (han pleide å sove i kroken ved siden av hodet mitt). Tenker på han hver gang flyet går ned for landing når jeg skal til mamma og at jeg forventer at han skal komme løpende mot meg hver gang jeg kommer inn døren til mamma når jeg er der..

Folk tror jeg er litt rar og sånn, men det får heller være.. Han var helt lik den røde katten på Kattematen så jeg må bare av og til bort og stryke over en boks... :cry:

Håper du føler deg bedre, Nikki!

Savnet går over etterhvert, men de vil alltid ha en plass i hjertene våre!

Høres koselig ut med et minnealbum..

Sender en god klem til deg :klem2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...