Ubegrunnet uro,angst i forholdet

[Gjest TS]

Hei!

Sliter med mye uro,angst og katastrofetanker i forholdet mitt - enda det absolutt ikke er noen grunn til det.Tankene/følelsene (ikke funnet ut av hvem av de to som kommer først...) kommer som kastet på meg - får liksom plutselig bare en "redselsfølelse", og begynner å tenke at noe er feil. Som regel går det på tanker om at han ikke elsker meg like mye som jeg elsker han.Eller at han er i ferd med å finne ut at han ikke vil dele livet med meg likevel.

Selvsagt går det utover han. Ofte føler jeg en ekstrem trang til å stille ulike kontrollspørsmål ifht hans følelser til meg.(Ja! Jeg vet det er idioti. Men jeg sliter så utrolig med å undertrykke det!)

Om han har sagt at han alltid kommer til å elske meg på mandag kan jeg fort tro det ikke gjelder på søndag, og ofte begrunnet med at jeg har oppført meg teit/er teit. Jeg vet at selvfølelsen skranter mye til tider,men noen ganger HAR jeg faktisk oppført meg teit og slitsomt, som å søke ekstremt mye bekreftelser og få panikk for "småting".

Som jeg IGJEN trenger bekreftelse for.

Noen ganger føles det som om jeg ikke orker meg selv lengre. (Og hvordan skal HAN da orke meg? )Det hender at jeg bryter helt sammen for "småting" ,og jeg tror det er fordi jeg da har plaget meg selv med negative tanker for lenge. Da bare gråter og gråter jeg- hysterisk!- og det føles litt som om jeg ikke får puste. Og det verste er at jeg er så "bevisst" - jeg ser meg selv utenifra og føler FORAKT ,men jeg greier altså ikke å hente meg inn igjen.

Min kjæreste er forståelsfull,han gir meg ingen grunn til å tvile på han. Han sier b.la at "sånn som dette har du vært siden jeg traff deg,jeg ville jo ha deg da" når jeg - og sikkert med rette!- uttrykker bekymring for at mitt "hysteri" og angst skal ødelegge alle gode følelser han har for meg.

NOen ganger trekker han seg helt ut når jeg får et "anfall" (i mangel av bedre ord). Jeg skjønner det,men det gjør det også nesten verre for meg. Han har forklart det med at det er ingenting han kan si som roer meg. Vet ikke om jeg er enig, for jeg roes - midlertidig!-av bekreftelser. Men det han har rett i er at det ikke er noe NYTT han kan si, som "fikser" frykten og den dårlige selvfølelsen min. Bekretleser trygger meg bare midlertidig.

Jeg hvor likt det er på tvangtanker/handlinger.

"Drikke saltvann" etc.

Føler dette blir uoversiktelig.

Jeg må iallefall presisere at kjæresten ikke har gjort noe som gir meg grunn til å tvile på han.

Og jeg tror jeg er mest redd for at han skal miste følelsene sine for meg, enda jeg vet det ikke er noe jeg kan gjøre om det skjer.

Når jeg får den frykten tolkes også mye av det han gjør som indikatorer på at han revurderer samlivet sitt med meg: det seg være om han legger seg tidlig, ikke snakker så mye den ene dagen et etc.

Og jeg både forstår og ser at dette ikke er sunt eller hensiktsmessig med sånne tanker. At det kanskje i hovedsak er angst, ikke reell fare, som jeg opplever. Men selv om jeg SIER det til meg selv, så fortsetter hodet å lete etter tegn til at det jeg er redd for stemmer. Og det finner mye,fort!

Jeg trenger så sårt å bare slappe av, tillate meg å nyte det jeg har.

Det virker, også iflg andre, som om jeg ikke greier tillate meg å være bekymringsløs over lengre perioder. Jeg vet ikke,men det har i allefall alltid vært sånn at jeg alltid blir overmannet av en eller annen frykt, på et eller annet tidspunkt, når det ellers er bra rundt meg.

Har noen noen råd, eller samme erfaringer/følelser/tanker?

Jeg VIL ikke bruke så mye tid og energi på de følelsene og tankene som jeg gjør. Egentlig er jeg jo en glad person

[Gjest Gjest]

Oi, jeg kunne ikke forklart det bedre selv! Jeg sliter veldig med dette også.

[AnonymBruker]

Jeg har det mye på samme måte som deg. Sliter hele tiden med at jeg må ha bekreftelse, og selv om jeg stadig får den blir den glemt like fort igjen. Leser hele tiden mellom linjene, og får ting alltid til å bli negativt. Det er absolutt ikke noe godt å ha det sånn. Grunnen til at jeg er slik er at jeg vokste opp med en mor som slet med rus og psykiske problemer. Hun drev alltid på med å gi meg kjærlighet for i neste øyeblikk å skyve meg unna. Jeg går nå til psykolog for å prøve å mestre denne uroen min, og jeg føler det hjelper.

Det eneste rådet jeg kan gi deg, som du sikkert har prøvd selv, er å prøve å være realist. Minn deg selv på det mannen din har sagt som har gitt deg bekreftelse tidligere. Prøv å finne igjen den følelsen denne bekreftelsen ga deg den gangen, og "lev" på den. Jeg vet at det ikke er lett, men for meg fungerer det hvertfall så lenge jeg ikke har noen god grunn til å tro at det er noe galt. Det høres hvertfall ut til at du har en mann som forstår deg, så om han ikke alltid vet hva han skal si kan det hjelpe om han bare holder rundt deg de gangene du får denne uroen. Du kan jo snakke med ham om det. Det verste er hvertfall om han bare går og på den måten "bekrefter" uroen din.

Vet ikke om dette hjalp deg så mye, men du skal hvertfall vite at du ikke er alene.

[AnonymBruker]

Dette er noe jeg også har slitt mye med. Men jeg har blitt mye bedre nå. Trikset er å snakke med kjæresten. Si akkurat hvordan du tenker og forklar også at du vet at det er urasjonelt men at det er noe du må jobbe med.

Kjæresten min er veldig forståelsesfull, og hver kveld passer han på å si hvor høyt han elsker meg. Jeg spør fortsatt ofte spørsmål som "elsker du meg virkelig?" "er du like forelsket i meg nå som da vi møttes?" "hvordan vet du at du elsker meg" osv. I begynnelsen ble han småirritert og lurte på hvorfor jeg følte behovet for å spørre slike spørsmål hele tiden. Så vi snakket lenge om hvordan jeg hadde det og hvordan jeg tenkte, så nå svarer han på slike spørsmål med et kjærlig smil. Nå føler jeg mindre og mindre behov for å få slike bekreftelser for jeg blir mer og mer sikker på ham og oss. Jeg vet at han gjør en stor innsats for å få meg til å føle meg trygg på ham og det får meg til å elske ham enda mer

Men i tillegg så går jeg til psykolog for å bli kvitt denne uroen. Noe jeg anbefaler å gjøre. For om det er mye tvil og sjalusi så kan dette tære på forholdet. Og da er det fint om kjæresten vet at dette er noe du virkelig jobber med å forandre ved deg selv.

[Gjest snoopy_93]

Oi, jeg kunne ikke forklart det bedre selv! Jeg sliter veldig med dette også.

Jeg også..

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om det. Jeg var på nippet til å slå opp med min herlige, tålmodige, forståelsesfulle kjæreste fordi jeg følte at jeg ikke strakk meg til som kjæreste, og fordi jeg faktisk en del ting som jeg må jobbe med psykisk. Jeg er glad for at jeg ikke gjorde det.

som andre har sagt: snakk med ham om det!

[Gjest TS]

Ikke alene Og mange gode råd her, takk!

Jeg har forsåvidt prøvd å forklare kjæresten det, kanksje altfor mye. Føler vi har snakket om det om og om igjen, og han forsikrer meg og prøver å få meg til å forstå hvor bra jeg er. Det hjelper der og da,som sagt,men jeg greier ikke å "holde" på det.

Den siste tiden har han vært tilbakeholden med å gi meg bekreftelser alà "elsker du meg"? osv. Dvs, han sier jo "ja", men jeg merker kanskje at han er lei over måtte svare på det?

Dette gjør meg jo også redd, samtidig som det kanskje er eneste måten å komme over dette bekreftelsesbehovet?

Som han har sagt selv: det skal ikke være nødvendig at jeg må høre det av han, jeg skal vite det med meg selv.

Det gir jo mening.

SAMTIDIG skulle jeg ønske han var som kjæresten til deg over - som ga meg bekreftelser like kjærlig hver gang, jeg må innrømme det! Men det kommer kanskje av at min kjæreste er en annen type?

Noen andre som har "slitt ut" kjæreste, i den grad de ikke vil - eller motvillig- svarer på alle disse "verdi-spørsmålene"?

Jeg vet ikke om jeg helt greier sette meg i hans sted, men jeg har en anelse om at det kan føles sårende å hele tiden bli spurt om du elsker parneren din?

Det er vel ikke gøy å bli møtt med partners tvil ifht deg og dine følelser...For ER jo det det blir for kjæresten (min,våre), selv om det innerst inne er tvil på egen verdi,sikkert med mer!,som ligger bak.

Synes det var trist å lese om deg som vokste opp med en mamma som var uforutsigbar i fht å vise kjærligheten sin til deg Jeg kommer ikke på noen åpenbar grunn til at jeg er så utrygg.

Jeg vurderer uansett å gå til noen som kan hjelpe meg å endre tankemønsteret mitt. Jeg har jo, ifbm dette forholdet, vært redd i flere år nå - flere ganger vært sikker på at "nå er det slutt!"- også har det vist seg ikke å være tilfelle. Det er jo nokså tragisk.

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en som var veldig tålmodig, som lyttet til det jeg hadde å si om usikkerheten min, som ga meg masse bekrefelse igjen og igjen. Men det hjalp på en måte ikke. Jeg bare veltet meg i usikkerheten og hans medlidenhet...

En dag bare bråstoppet det. Han orket ikke mer. Og dèt fikk øynene mine opp. Jeg måtte forandre meg. Det var ikke meningen at han skulle måtte si "Jeg elsker deg" kjempeofte bare fordi jeg trengte å høre det for å vite at han elsket meg.

Han elsket meg, det kom ikke plutselig til å forandre seg. Punktum.

Mange gutter orker ikke det irrasjonelle styret endel jenter driver med. Jeg føler meg heldig som har en type som viste at han var der for meg. Han er der fortsatt for meg, men vi har ingen gjentakende samtaler hvor han bekrefter og bekrefter uten at vi kommer noen vei og jeg blir mindre usikker. Jeg forsto ved hans litt hardere væremåte at han vil fortsette å elske meg og ville være sammen med meg, men den tydelige usikkerheten som hadde kjørt seg fast måtte roes veldig ned.

[baar]

Jeg er også sånn (off, i tillegg til sjalusien, pokker), med bekreftelse etc.

Er ikke alltid det ender slik, men min er nå oppgitt og lei. Før sa han, viste han, forsto han, og alt med et smil. Han var åpen og ærlig, ang mobil, om alt.

Nå er han på det punktet der han ikke orker å MÅTTE bekrefte ting, som jeg allerede har fått bekreftet utallige ganger, med samme svar, på noe jeg til nå burde vite. All min hunger pp bekreftelse etc har slått tilbake på meg, jeg har slitt han ut. Så nå er han mer redd for samme krangler, samme følelse og stemning som er hendt før, og er blitt mer reservert. Han svarer som oftest fremdeles, men jeg merker at det ikke er med det samme smilet, han er åpen og ærlig, men kan til tider drite i å nevne ting som for han er ubetydelige, fordi han orker ikke.

Så, ikke driv det for langt

Det ER slitsomt å måtte bekrefte kjærligheten for en person, som er så synlig som den faktisk er.