Barnehagestart

[AnonymBruker]

Her har barnet mitt begynt i barnehagen. Han stortrives så langt (utforsker, har begynt å bli litt fortrolig med de ansatte), og barnehagen virker god. Men jeg derimot synes dette er helt forferdelig. Jeg er absolutt ikke fortrolig med tanken på at han skal tilbringe dagen med noen andre. Jeg vet at det er bra for ham å være der litt for å bruke litt energi og å være sammen med andre barn (dårlig åpen barnehage her i byen og alle jeg kjenner med barn har dem jo i barnehagen). Dessuten må jeg jo jobbe og tjene litt penger Men uansett så er dette helt forferdelig for meg. Jeg gråter og gråter (ikke mens minsten ser på og vi snakker kun positivt om barnehagen hjemme).

Men er det flere som også synes dette er fælt i mammahjertet? Blir det bedre? Vi har jo aldri gjort noe annet enn å gå hjemme vi to... (han er 16 måneder nå)

[AnonymBruker]

TS her; jeg jobber som lærer i barneskolen og har derfor mulighet til å hente tidlig de aller fleste dagene, samt at han har fri en dag i uken. Mannen har fleksibel morning så han blir levert seint og er forhåpentligvis sjelden mer enn fem-seks timer i barnehagen. Jeg ser jo at vi er heldige som kan gjøre det slik, men likevel så er dette så fælt Og gutten smiler et stort smil når han kommer inn porten i barnehagen

[AnonymBruker]

Jeg sender nr 2 i barnehage nå, og synes absolutt ikke det er fælt. Jeg se rhun trives og gleder meg med henne. Samtidig gleder jeg meg til å endelig kunne gå tilbake i jobb 100 %. Trives ikke med å gå hjemme hele dagen lang.

[AnonymBruker]

Jeg synes du sutrer for ingenting. Barnet har godt av å få være sammen med andre jevnaldrende og andre voksne enn mor og far. Du bør tenke på det positive og ikke sitte og sutre over at du ikke får dekket dine egne behov for å dille og dulle med barnet. Legg fokuset der det skal være; nemlig på at barnet har det bra. Du som er pedagog vet jo alt dette! Du trenger å konsentrere deg om jobben din og kjenne etter hvor deilig det er med litt voksenkontakt gjennom dagen.

[Miss moneypenny]

Jenta mi er også 16 mndr, og jeg synes også det er helt forferdelig. Men hun gråter når jeg går fra henne, og gråter når jeg henter henne, så det gjør jo veldig inntrykk på meg. Da jeg henta henne i dag var hun lilla på øret, så jeg sitter jo her og lurer på hva i allverden som foregår i barnehagen! Ikke noe morro i det hele tatt.

Samtidig er jeg fullstendig klar over at det er bra for henne å bli fortrolig med andre, siden hun er så veldig mammadalt og skeptisk til folk. Men ja; det er vondt i mammahjertet.

[Eudyptula]

Det er vel naturlig å føle det litt rart den første tiden ungen er i barnehagen (og jo, det vil bli bedre ), men jeg synes kanskje du reagerer vel sterkt. Det høres ut soom om ungen trives og har det bra, så da er jo dette et problem kun for DEG.

Slutt å tenke at dette er så fælt, for det er det vel egentlig ikke?

[Ciara]

Vi har barnehagestart rett foran oss, og ja, jeg gruer meg. Ikke på barnets vegne - for jeg er sikker på at han kommer til å ha veldig godt av å treffe andre barn, og barnehagen virker kjempebra - men på mine egne. Det er klart det er en overgang for oss som foreldre å gå fra å ha masse tid hjemme med barnet til å se barnet mindre hver dag og overlate det til andre. Jeg gleder meg til å jobbe igjen, men en del av meg kommer også til å savne tilværelsen hjemme.

Men: Uten å ha noen som helst erfaring her tenker jeg at det er en overgangsfase. Du føler det sikkert bedre når dere har kommet inn i de nye rutinene

[lille katt]

Klart det er fælt, det er jo naturlig! Når de er så små, så stritter det vel imot i de fleste mammahjerter å skulle forlate barnet hver dag. Det er jo nærmest naturstridig .

Jeg syntes det var fælt med både førstemann og andremann, men nå når de er 2,5 og 4,5 synes jeg det er mye bedre. Eldstejenta har jo sitt sosiale liv i barnehagen, det er der hun treffer vennene sine. Hun på 2,5 stortrives også, og er alltid den som løper ned trappa for å kle på seg når det er på tide å gå i barnehagen om morgenen.

De ER veldig små når de begynner som 1-åringer eller 1,5-åringer... Ser det så tydelig nå når det er nytt barnehageår, og det kommer nye småttiser på småbarnsavdelingen. GUD så små de er... Hjertet mitt blør nesten på de andre foreldrenes vegne...

Samtidig er det en liten trøst i at mange halvannetåringer er så lite klar over hva som faktisk skjer, at de suller rundt hele dagen og pusler med sitt, nærmest lykkelig uvitende om at mamma eller pappa har forlatt dem .

[Caramba]

Ja, jeg syntes det var litt fælt og litt vemodig med alle mine tre. Jeg hadde kost meg hjemme og en epoke var på en måte over. Babyene mine var "store" og skulle begynne i bhg, samtidig som jeg syntes de var veldig små (Første var 13 mnd og andre var 15 mnd).

Alikevel, man blir vant til det og etterhvert syntes jeg det var helt fint.

[la Flaca]

Syns det er ganske fælt etter 4 år i barnehagen også jeg, å starte opp igjen nå etter ferien for eksempel. Kanskje det er noen mammahjerter som er litt mer klengete og needy enn andre...

[AnonymBruker]

Jeg synes du sutrer for ingenting. Barnet har godt av å få være sammen med andre jevnaldrende og andre voksne enn mor og far. Du bør tenke på det positive og ikke sitte og sutre over at du ikke får dekket dine egne behov for å dille og dulle med barnet. Legg fokuset der det skal være; nemlig på at barnet har det bra. Du som er pedagog vet jo alt dette! Du trenger å konsentrere deg om jobben din og kjenne etter hvor deilig det er med litt voksenkontakt gjennom dagen.

Ja, jeg vet alt dette, men likevel så har jeg reagert litt sterkere enn jeg hadde trodd Og det må vel være lov? Gjør mitt beste for å ikke sutre, men en reaksjon er ikke alltid like lett å kontrollere da.

TS

[lille katt]

Jeg synes du sutrer for ingenting. Barnet har godt av å få være sammen med andre jevnaldrende og andre voksne enn mor og far. Du bør tenke på det positive og ikke sitte og sutre over at du ikke får dekket dine egne behov for å dille og dulle med barnet. Legg fokuset der det skal være; nemlig på at barnet har det bra. Du som er pedagog vet jo alt dette! Du trenger å konsentrere deg om jobben din og kjenne etter hvor deilig det er med litt voksenkontakt gjennom dagen.

For noe tull - et barn på 16 måneder har temmelig begrenset behov for samvær med andre jevnaldrende og andre voksne... At barnet "har godt av" det er bare sprøyt. Og det handler ikke bare om mammas behov for å dille og dulle når barnet er så lite. Barnet har også behov for å være sammen med mammaen sin. Må bare understreke at jeg ikke dermed sier at barnet HAR VONDT AV å begynne i barnehagen, men det er bare sprøyt å hevde at det har så GODT AV å begynne.

[AnonymBruker]

Barnet har godt av å venne seg til å være borte fra foreldrene 5-6 timer 4 dager i uken når det er halvannet år gammelt. Tidlig krøkes... Barnet er jo med foreldrene sine resten av dagen og får dermed dekket de behovene da. Regner med at både mor og far har tenkt å beholde jobbene sine og ikke slutte for å være hjemme mer med ungen?

[Gjest imli]

For noe tull - et barn på 16 måneder har temmelig begrenset behov for samvær med andre jevnaldrende og andre voksne... At barnet "har godt av" det er bare sprøyt. Og det handler ikke bare om mammas behov for å dille og dulle når barnet er så lite. Barnet har også behov for å være sammen med mammaen sin. Må bare understreke at jeg ikke dermed sier at barnet HAR VONDT AV å begynne i barnehagen, men det er bare sprøyt å hevde at det har så GODT AV å begynne.

100% einig!

Er så lei alle utsagna om at "dei har jo sååå godt av det!" når det er snakk om 1-åringar. Eg meiner heller ikkje at dei akkurat har vondt av det, men dei har definitivt ikkje noko særleg behov for det. Så eg skjønner godt at TS tykkjer det er vanskeleg. Heldigvis høyrast det ut som om TS sin unge har det fint i barnehagen, ikkje alle som er like heldige. Har høyrt om mange som fortel om ungar som hylgriner ved levering i månadsvis, og ansatte fortel om 1-åringar dei stort sett må bere på heile dagen medan dei sutrar og griner (1-åringane altså ). Det er ganske trist...

Men må dei, så må dei, så TS får berre leva med det, og håpe det blir betre etterkvart. Eg er i alle fall veldig glad ungane mine, som akkurat har starta i bhg, er 2 og 3 år gamle.

[lille katt]

Barnet har godt av å venne seg til å være borte fra foreldrene 5-6 timer 4 dager i uken når det er halvannet år gammelt. Tidlig krøkes...