Livet mitt stinker

[AnonymBruker]

Åh, jeg minnes når jeg var 18 år.. Skolen passa meg ikke, jeg hadde ikke venner, jeg hadde angst, var usikker på meg selv, et lett bytte for enhver mann som ville ha noen å plage og ha kontrollen over. Jeg møtte min eks som skulle vise seg å bli en rik opplevelse, på det negative. Det eneste fine jeg fikk ut fra det opplegget var at jeg lærte hovedtrekkene til en psykopat som bare vil ha eierskap over deg.

Jeg møtte en fyr sm jeg tenkte ville redde meg fra den usikkre, kjedelige, fæle, ENSOMME hverdagen min. Han bodde på andre siden av landet, og etter noen måneders avstandsforhold flyttet jeg til ham. Å fy faen, skulle jeg aldri ha gjort. Først var det oss sammen, og det var ikke måte på hvor lykkelig han skulle gjøre oss, vi hadde det superbra. Etterhvert var det vanskelig å ha noe privatliv.. Vanskelig å ha egne meninger, osv osv..

Lang historie kort fortalt, stebroren min kom og hentet meg, kjørte 1500km og hentet meg. Men ikke før det hadde gått 1,5 år. Jeg levde avsperret, innestengt, ULYKKELIG hos en mann som fant det for godt å slå meg, dressere meg, lære meg til margen at jeg var dritt, jeg betydde ingenting, HAN betydde alt. Han skulle være i fokus.

Jeg greide til slutt å ringe hjem og si ting som de var. Mens vi var med andre, oppførte han seg eksemplarisk. Selv etter at det var slutt prøvde han å manipulere vennene mine til å overtale meg til å flytte tilbake til ham. HERREGUD, ALDRI I LIVET!!!!!!

Og dette var i NORGE, jeg hadde rettigheter selv om han tok fra meg frihet og hverdag, jeg kom meg vekk derfra, jeg overlevde at han prøvde å drepe meg et par ganger. Jeg fikk hjelp fra politi, og helsevesen, og alt i ettertid. Jeg var fortsatt i NORGE! Om den perfekte kjæresten din i Egypt bestemmer seg for å sjefe litt over deg, har du ingenting du skulle sagt! Du kan ikke like lett komme deg tilbake til Norge, for du har jo ikke penger, du skal stole på typen din at han skal ha penger for dere.

IKKE REIS, uansett hva som skjer deg her i Norge, så er du i NORGE, et av verdens tryggeste land der kvinner har de beste rettigheter. Ikke utsett deg for å være fanget i utlandet.

[AnonymBruker]

Meget sterkt og godt innlegg, AB over meg - jeg er glad for at du klarte å komme deg vekk, at du var sterk nok til å fortelle hvordan det lå an. Og din stebror er en helt

[AnonymBruker]

Enig med innlegget over meg. Og jeg ser poenget ditt, og problemet med å reise til Egypt. Du er heldig som hadde i det minste familien din som tok vare på deg. For om jeg også hadde det, så kanskje ting hadde vært litt lettere for meg i dag.

Men jeg vil bare forsikre om at både jeg og kjæresten min står væreandre veldig nært, og jeg føler at jeg kan stole på han 100%. Og dere må ikke misforstå meg. som sagt jeg er fra midtøsten selv, og flytte til egypt, er som å reise hjem igjen.

Jeg håper ting ordner seg

[Sophie-Ann]

Kjære deg, det hjelper ikke å rømme fra problemene dine. De vil være med deg til Egypt og hvis du er skikkelig uheldig, kan du få enda mer problemer der nede. Vær så snill, oppsøk hjelp!! BV har sikkert en psykolog du kan snakke med. Hør med dem om du kan ta en pause i studiene, og bruk den tiden på å få skikk på problemene dine. Når du føler deg bedre, så fullfører du skolen og da vil du kunne reise til Egypt uten mental bagasje og være trygg og sterk, slik at du kan takle eventueller problemer som skulle dukke opp der. Lykke til!

[AnonymBruker]

Kjære deg, det hjelper ikke å rømme fra problemene dine. De vil være med deg til Egypt og hvis du er skikkelig uheldig, kan du få enda mer problemer der nede. Vær så snill, oppsøk hjelp!! BV har sikkert en psykolog du kan snakke med. Hør med dem om du kan ta en pause i studiene, og bruk den tiden på å få skikk på problemene dine. Når du føler deg bedre, så fullfører du skolen og da vil du kunne reise til Egypt uten mental bagasje og være trygg og sterk, slik at du kan takle eventueller problemer som skulle dukke opp der. Lykke til!

Jeg har snakket med barnevernet om det, og vi er blitt enige om at jeg tar sisteåret i løpet av to år. Noe som ikke har hjulpet meg noe serlig mer pga nå sitter jeg i klasset med fremmede. Men angående psylog, så har jeg desverre ikke noe serlig store forhåpninger etter at jeg ble vitne til hvordan de hjalp søsteren min som hadde selvmordstanker. De valge å friakmelde henne, og siden vi alerede bodde vekk fra foreldrene mine på den tiden, satt jeg med henne i armene i 1 time da hun hadde tatt overdose for 5 gang.

Men nå som hun er hos foreldrene mine. Så lengter jeg også etter en familie å lene meg tilbake til. Og jeg håper jeg finner dette når jeg skal reise ned dit

[Gjest Nanette]

Jeg har snakket med barnevernet om det, og vi er blitt enige om at jeg tar sisteåret i løpet av to år. Noe som ikke har hjulpet meg noe serlig mer pga nå sitter jeg i klasset med fremmede. Men angående psylog, så har jeg desverre ikke noe serlig store forhåpninger etter at jeg ble vitne til hvordan de hjalp søsteren min som hadde selvmordstanker. De valge å friakmelde henne, og siden vi alerede bodde vekk fra foreldrene mine på den tiden, satt jeg med henne i armene i 1 time da hun hadde tatt overdose for 5 gang.

Men nå som hun er hos foreldrene mine. Så lengter jeg også etter en familie å lene meg tilbake til. Og jeg håper jeg finner dette når jeg skal reise ned dit

Jeg forstår at du savner å ha familie rundt deg, men likevel blir det feil... Snakk med barnevernet om alt dette, for din egen skyld. Mitt inntrykk er at du allerede har bestemt deg, og er veldig negativt innstilt til alle andre alternativer selv om du har alle muligheter liggende rett foran deg her. Du er ung, har livet foran deg, og det er fullt av muligheter... Du har sikkert hørt det før, men det er sant. Og du velger selv å gjøre minimalt av livet ditt, kanskje på vei til et mareritt om du reiser til Egypt. Skulle virkelig ønske at du hadde en voksen person i nærheten av deg, som sto deg nære, som kunne snakke litt fornuft til deg og få deg til å forstå hvor alvorlige valg du er i ferd med å ta.

[AnonymBruker]

Barnevernet hvet om dette, og jeg har snakket med dem flere ganger. Men det er ikke mye hjelp fra dem å få. Det ender altid opp med at jeg selv må stå opp på mine egene bein :S

Men jeg syntest de fleste er så fordomsfulle når det kommer til menn fra den kanten av verden. Man må ikke dra alle over en kam pga vi har sett et par eksempler

[AnonymBruker]

Barnevernet hvet om dette, og jeg har snakket med dem flere ganger. Men det er ikke mye hjelp fra dem å få. Det ender altid opp med at jeg selv må stå opp på mine egene bein :S

Men jeg syntest de fleste er så fordomsfulle når det kommer til menn fra den kanten av verden. Man må ikke dra alle over en kam pga vi har sett et par eksempler

Folk reagerer ikke på at du har en egyptisk kjæreste, de reagerer på at du har lagt en plan for livet ditt hvor du står igjen med veldig lite om ting ikke går som du har planlagt. Du gjør deg veldig sårbar og fullstendig avhengig av andre om du gjør det som du har planlagt, fordi du baserer deg på andres godvilje, korrupsjon og flaks i stedet for å ta ansvar for livet ditt selv. Er det en god følelse?

Å ha fullført videregående gir deg muligheter videre og er noe ingen kan ta fra deg. (Jeg vet du har planer om å bli flyvertinne i Egypt, men du vet ikke om det går, om du vil passe eller trives med det, og du vet ikke om du ikke senere vil ha behov for en utdannelse som krever studiekompetanse.) Og selv om det føles vanskelig å fullføre nå, er det faktisk enda vanskeligere å komme igang med det senere. Du vet aldri hva som skjer i livet, og det er LANGT større sjanse for at du på et eller annet tidspunkt kommer til å angre på at du ikke fullførte skolen enn at du kommer til å tenke "det var jammen bra jeg ikke ventet et år før jeg flyttet til Egypt". Det er tydelig at du er ensom og har det vanskelig, men folk frykter at du tisser i buksa for å holde deg varm med planene dine.