Når skal jeg innse at hun er borte for alltid?

[AnonymBruker]

I sommer mistet jeg et kjært og nært familiemedlem, men jeg sliter med å faktisk forstå at hun er død. At jeg aldri skal få se henne igjen. At de minnene jeg har etter henne, er de eneste jeg kommer til å få. Jeg skjønner at dere ikke kan vite når jeg kommer til å innse at hun død, men jeg setter pris på å få høre om deres erfaringer hvis dere har gått gjennom det samme.

Det er som om jeg til stadighet glemmer at hun er død. Plutselig tenker jeg på henne, som om hun var i live. Lurer på hva hun gjør, tenker at jeg skulle ringt henne. Så slår det meg, at nei, det kan jeg ikke gjøre. For hun er jo død. Og det føles så jævlig vondt hver eneste gang.

Verst er det at jeg føler jeg ikke kan gå videre når jeg ennå er i en tilstand hvor hun er levende for meg. Jeg vil bare skjønne at hun er borte, godta det, og gå videre. Men jeg får det ikke til.

Noen med tanker eller råd?

[AnonymBruker]

TS her igjen: Jeg har forresten mistet andre nære og kjære også nå nylig, men det er kun hun ene som jeg ikke klarer å forstå at er borte.

[Alvina]

Det tar tid. Jeg har opplevd å miste mange ganger, men da jeg mistet min far for 1,5 år siden ble alt nærmest uvirkelig. Hver morgen våknet jeg og husket med gru at han var borte. Jeg fikk innsovningstabletter den første tiden. Andre sa at det første året er verst, men jeg kunne ikke tro at det kom noe etterpå, bare en tid som gikk og dager som kom og gikk i en uendelig rekke... Jeg tok meg i å ville ringe til han, før jeg husket.

Men det går tross alt bedre nå, selv om jeg alltid vil savne han. Jeg har mistet nære familiemedlemmer før, men aldri følt et så stort tap.

Det er noe som heter å være i sorgen. Det er lov å føle og mange følelser som dukker opp, ensomhet, tomhet, sinne, følelsen av urettferdighet, tristhet...og logiske tanker virker ikke logiske siden man står spørrende og åpen for selve et av livets mysterier. Ta vare på de gode minnene. Jeg er takknemlig for at jeg fikk lære han å kjenne, og nå ble jeg litt trist igjen, fordi det vekket opp minner å lese det du skriver, men det er også noe som er naturlig og en del av det å miste.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, men vil bare si at jeg forstår hva du går igjennom og hvor ufattelig uvirkelig det føles.

[Gjest Interstella]

Farmor døde for 3 år siden og jeg tar med selv i å planlegge turen ned til henne på trafikanten.no eller ville ringe henne. Jeg vil ikke innse at hun er borte, for jeg elsket/elsker henne dypt og hadde et nært forhold til henne. Bestemora til typen min, minner meg om henne, når jeg møter henne så er det ensten så jeg faller sammen i gråt, men klarer å holde meg.

Savnet blir aldri helt borte, men smerten blir mindre etter hvert heldigvis.. Du trenger ikke å "godta" det enda, du kan være sint, lei osv og virkelig få det ut.

Jeg hedrer burddagen og datoen hun døde ved å gå med et smykke med en due på. Den symboliserer henne for meg. Har også et bilde av henne i stua og på kjøleskapet, så er hun nærme meg hele tiden

Vet ikke om dette hjalp deg så mye, men prøvde å vise at jeg fordstår deg veldig godt. Jeg kondolerer så mye og håper alt går bra med deg

[Xaphan]

Jeg har desverre ikke noe bedre å si enn at du ikke er alene. Når jeg savner min avdøde venninne tenker jeg at jeg må ringe henne, men så kommer jeg på at det er en grunn til at jeg savner hu så mye. Tar meg selv i å sjekke facebooksiden hennes for statuser osv...

Forhåpentligvis går det over etterhvert så du kan gå videre. Har du besøkt graven hennes og sånt? Det kan hjelpe i prosessen. Og til slutt: